Tale på Skjæveland Misjonshus 5/2-23 (Såmannssøndag)

Tekst: Luk. 8:4-15

Denne lignelse står jo i alle de tre synoptiske evangelier, og de tre versjoner utfyller hverandre. Mens Matteus for eksempel bare nevner bekymringer og rikdom som eksempler på ting som kan kvele Guds ords vekst i et menneskehjerte, så nevner Markus og Lukas i tillegg hhv. «lyst til andre ting» og «livets lyst» (eller «livets nytelser», som det også kan oversettes).

Det er tale om en helt grunnleggende lignelse, fremgår det av Jesu svar til disiplene i Mark. 4:13 på deres spørsmål om hvordan lignelsen skulle forstås: «Forstår dere ikke denne lignelsen? Hvordan skal dere da forstå alle lignelsene?».

Lignelsen handler ikke om spirekraften i Guds ord, men om hva som kan hindre hhv. fremme Ordets vekst og frukt i den enkeltes liv. Lignelsen handler altså om den enkeltes forhold til Guds ord.

Dette understrekes av at Jesus avslutter med å rope ut: «Den som har ører å høre med, han høre!» (v. 8b), samt av den formaningen han kommer med i det siste av de tre versene som følger umiddelbart etter vår tekst: «Se derfor til hvordan dere hører! For den som har, til ham skal det bli gitt. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han synes å ha.» (v. 18). De siste to setningene i v. 18 står for øvrig også i Matteus’ versjon av lignelsen, som en del av Jesu svar på disiplenes spørsmål, slik det er formulert dér: «Hvorfor taler du til dem i lignelser?» (Matt. 13:12).

Vi har kanskje hørt denne lignelse så mange ganger, at den ikke riktig gjør inntrykk på oss lenger. Da kan det være greit å bli minnet om hva Bo Giertz sier i sin kommentar til Luk. 8:18 («Förklaringar till Nya Testamentet. Första delen. Matteus – Markus – Lukas», Verbum/Pro Caritate 1984, s. 290f – min overs.):

«Derfor skal man være nøye med hvordan man hører. Ordet er ikke en liten detalje i livet, ikke en spesiell interesse. Det er noe livsnødvendig, noe man ikke kan unnvære og ikke kan la komme i andre rekke. Jo mer man tar imot, jo mer får man – av innsikt og erfaring, av fasthet i troen og klarhet over det som synes gåtefullt. Men den som tror at han allerede har nok og nøyer seg med det, han mister altsammen. Dette ordet kan anvendes på jødenes overbevisning om at de selvsagt var Guds folk, men også på en folkekirkekristen tro på at det er nok å være døpt og konfirmert og fortsatt ha litt barnetro igjen og et ønske om å føre et hederlig liv.»

Det er altså ikke nok at vi vet hva evangeliet går ut på, nemlig at Gud for Jesu skyld vil tilgi oss vår synd. Som det fremgår av Jesu forklaring på lignelsen, så er det meningen at Guds ord skal vokse og bære frukt i den enkeltes liv.

I den evangelisk-lutherske bekjennelse fra 1530, Confessio Augustana, kommer dette til uttrykk i både art. VI «Om den nye lydighet» og i art. XX «Om troen og de gode gjerninger».

I art. VI står det således innledningsvis («Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Ny oversettelse med innledning og noter ved Arve Brunvoll», Lunde forlag 1984, s. 48):

«Like ens lærer de at denne tro bør bære gode frukter, og at en må gjøre gode gjerninger som er pålagt av Gud, fordi Gud vil det, ikke for at vi skal stole på at vi ved disse gjerninger skal fortjene rettferdiggjørelse overfor Gud.»

Forholdet mellom troen og de gode gjerninger blir imidlertid bedre forklart i art. XX, der det bla. står flg. (s. 59):

«Bare ved troen gripes syndsforlatelsen og nåden. Og fordi Den Hellige Ånd blir mottatt ved troen, blir hjertene nå fornyet og får et nytt sinn, slik at de kan bære fram gode gjerninger. Så sier nemlig Ambrosius: «Troen er mor til den gode vilje og den rettferdige handling.» For uten Den Hellige Ånd er de menneskelige krefter fulle av ugudelige lyster og for svake til at de kan virke gode gjerninger overfor Gud. I tillegg til dette kommer at de er i djevelens makt, han som driver menneskene til alle slags synder, til ugudelige meninger, til åpenbare forbrytelser, slik som man kan se det hos filosofene, som selv om de prøvde å leve sømmelig, likevel ikke kunne få det til, men ble utskjemt av mange åpenbare synder. Slik er menneskets svakhet, når det er uten tro og uten Den Hellige Ånd og bare styrer seg selv ved menneskelige krefter.»

Her kunne reformatorene jo også ha vist til Rom. 7:14-25, der Paulus har skildret hvordan vi i oss selv er fullstendig prisgitt «synden som bor i [oss]». «For» – som han sier – «jeg vet at i meg , det er i mitt kjød, bor ikke noe godt.» (v. 17b-18a). Reformatorene kunne også ha vist til Jesu ord i Luk. 11:13a, der han karakteriserer alle mennesker som «onde». Og de kunne ha vist til Salme 51, der David bla. ber: «Gud, skap i meg et rent hjerte ...» (v. 12a).

Hvorfor drar jeg alt dette frem? Jo, fordi Jesus jo i forklaringen av lignelsen her beskriver «de som hører ordet og tar vare på det» og «bærer frukt i utholdenhet» som mennesker med «et vakkert og godt hjerte» (v. 15).

Det første spørsmålet vi derfor burde stille oss selv etter å ha hørt Jesu forklaring av lignelsens betydning er: hvordan får jeg et «vakkert og godt hjerte»? For uten et slikt hjerte, så vil jeg jo aldri kunne ha håp om å «bære frukt» i åndelig forstand, selv om jeg aldri så mye anstrenger meg for å høre Guds Ord og forstå det, for å være utholdende i prøvelser og for ikke å la bekymringer eller pengejag med mer få makten over meg.

Jesus har jo selv sagt: «Uten meg kan dere intet gjøre» (Johs. 15:5c). Derfor må det intet mindre enn et under til, hvis  Guds ord skal kunne vokse og bære frukt i den enkelte av oss. Det er dette underet som er beskrevet i Ef. 2:8-10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»

Men selv om dette underet har skjedd med et menneske, slik at det har tatt imot og forstått evangeliet og har blitt gjenfødt ved Den Hellige Ånd, så advarer Jesus oss her i lignelsen om at det går an å falle fra igjen. I forklaringen hans pekes det således på en kristens tre hovedfiender – djevelen, verden og kjødet – som årsak til at ikke alle som får høre evangeliet forkynt, blir frelst:

V. 12: djevelen (Matt. 13:19: «den onde»; Mark. 4:15: «Satan»), som tar Guds ord bort fra hjertet hos noen av dem som hører det «for at de ikke skal tro og bli frelst»

v. 13: «prøvelser» i form av «trengsel eller forfølgelse for Ordets skyld» (jf. Matt. 13:21b og Mark. 4:17b) skyldes motstand fra verden, men indirekte også fra djevelen

v. 14: fristelser til å la «bekymringer og rikdom og livets lyst» (alt. overs.: «livets bekymringer og rikdom og nytelser») få herske over oss, skyldes kjødet, men indirekte også både verden og djevelen

Det første spørsmålet denne lignelsen reiser med henblikk på den enkeltes forhold til Guds ord, er altså dette: Har jeg virkelig hørt og tatt imot evangeliet om alle mine synders nådige forlatelse for Jesu skyld? Dette har jeg allerede vært inne på, men det er grunn til igjen å understreke det, for er det noe som djevelen virkelig ønsker å røve fra oss, så er det nettopp vår tro på evangeliets budskap om at «Alt er ferdig!».

To av Lina Sandells ofte sungne bedehus-sanger: «O Jesus, åpne du mitt øye» og «Er det sandt at Jesus er min broder» vitner begge om at det ikke er noen selvfølge at vi som kristne lever i evangeliet, men at vi til stadighet trenger å bli minnet om «de skatter jeg i sannhet har!».

Hva angår dette med trengsel og forfølgelse for Ordets skyld, , så har vi vel inntil nå ikke opplevd så veldig mye av dette hos oss. Men retssaken i Finland siste år mot en kjent lege og kristen politiker og en biskop i Finlands evangelisk-lutherske folkekirke er ét av tegnene på at åpen kristenforfølgelse kan være rett rundt hjørne også her i Vesten. Et annet er jo det lovforslaget mot såkalt konverteringsterapi som snart skal tas opp til behandling i Stortinget.

Men for mange av våre trossøsken rundt omkring i verden, så har kristenforfølgelse jo lenge vært en daglig realitet, som de bare må leve med. Forhåpentligvis klarer de å ta til seg hva Paulus skrev fra sitt fengsel i Roma til menigheten i Filippi: «... dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham» (Fil. 1:29). Denne innstillingen hadde apostlene tydeligvis etter Pinsedag, for etter at Rådet i Jerusalem hadde latt dem avstraffe offentlig ved å hudstryke dem, så «gikk [de] bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld» (Apg. 5:41).

Mer aktuell for oss er vel imidlertid Jesu advarsel mot å la «bekymringer og rikdom og livets lyst/nytelser» få makten over oss, fordi det vil kunne kvele Ordets liv og vekst i den enkelte. Det er i samme ånd, når apostelen Paulus formaner oss til som kristne å ha et evighetsperspektiv på alle de timelige forholdene vi til daglig lever i:

«Men det sier jeg, brødre: Tiden er kort! Heretter skal de som har hustru, være som de som ikke har, de gråtende som de som ikke gråter, de glade som de som ikke gleder seg, de som kjøper, som de som ingenting eier, de som bruker verden, som de som ikke bruker den. For denne verdens skikkelse forgår.» (1. Kor. 7:29-31).

Denne måten å leve på er i samklang med Jesu ord om at hans disipler ikke er «av verden», men skal være «i verden» (Johs. kap. 17). Dessverre har vi som Jesu disipler alt for lett ved å falle i den ene av to grøfter: Enten så skiller vi oss ut fra våre verdslige omgivelser gjennom forskjellige ytre kjennetegn, som ikke har noe virkelig grunnlag i Guds ord. Vekkelses-historien frembyr jo dessverre en del eksempler på dette. Eller også prøver vi å etterligne verdslige skikker og metoder i størst mulig grad, i håp om at vi derved vil kunne dra andre til Kristus. Et eksempel er på dette er såkalte yoga-gudstjenester, der man ikke gjør det klart at ekte yoga representerer en helt annen religion, som er i sterk motstrid med kristendommen.

Men den store fare for den enkelte av oss er vel snarere, at våre jordiske forhold og daglige gjøremål kommer i fokus i en slik grad, at vi mister det før nevnte evighetsperspektivet av syne. Det er jo slik vår Herre Jesus i Matt. 24 profeterer at situasjonen skal være her på jorden ved hans gjenkomst på himmelens skyer. Folk skal være så opptatt med jordiske forhold, at gjenkomsten kommer aldeles bak på dem.

Allerede på apostlenes tid hører vi jo om kristne som «vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen», sier Paulus, for «[d]eres Gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.» (Fil. 3:18b-19).

Her må enhver av oss prøve seg selv i lyset av bla. apostelen Johannes’ advarsel: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1. Johs. 2:15-17).

Dét, jeg her har prøvet å si om den rette forståelsen av Jesu advarsel til oss om ikke å la «livets bekymringer og rikdom og nytelser» få kvele Ordets liv og vekst i våre hjerter, dét kan kanskje best sammenfattes i Paulus’ ord i 1. Kor. 6:12b: «Jeg har lov til alt – men jeg skal ikke la noe få makt over meg!» Eller kanskje enda bedre i samme apostels ord i Gal. 5:13: «For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.»

Og så må vi altså ikke glemme, at forutsetningen for at vi kan bære «Åndens frukt» - som jo først og fremst er kjærlighet (jf. Gal. 5:22f) – er, at vi har tatt imot evangeliet om Guds nåde i Kristus, slik at vi – som Paulus sier i Rom. 6:17 – «av hjertet er blitt lydige mot den læreform [vi] er overgitt til». Med andre ord: at Gud i frelsesgave har gitt oss «et vakkert og godt hjerte» som «hører ordet og tar vare på det ... og bærer frukt i utholdenhet». For som reformatorene understreket så sterkt i Den Augsburgske bekjennelses art. XX: uten Jesus kan vi intet gjøre!

Men hvordan skal vi forstå Jesu svar på disiplenes spørsmål om «hva denne lignelsen skulle bety» (v. 9). Her i Lukas’ versjon går Jesus bare kort inn på spørsmålet om hvorfor han benytter seg av lignelser i sin undervisning om Guds rike:

«Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå» (v. 10).

Av parallell-stedet i Matt. 13:11ff fremgår det klart, at Jesus her siterer noe som ble sagt til profeten Jesaja, da denne etter sin store kallsopplevelse i templet (Jes. kap. 6:1-8) fikk i oppdrag å forkynne for folket sitt, at Gud nå ville forherde dem, slik at de ikke lenger ville være istand til å høre og forstå Guds ord og omvende seg:

«Og han [Gud] sa: Gå av sted og si til dette folket: Hør og hør, men forstå ikke! Se og se, men skjønn ikke! Gjør hjertet sløvt i dette folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende seg, så det kan bli leget.» (Jes. 6:9-10).

Det må imidlertid her innskytes, at i den greske oversettelsen av GT fra før Kristus (Septuginta) ble Jes. 6:9-10 oversatt slik, at Jesaja skulle forkynne for folket at de nå ikke lenger ville kunne omvende seg, «fordi» de selv hadde forherdet seg (og altså ikke – som på hebraisk – at Gud nå ville forherde dem, slik at de ikke lenger skulle være istand til å omvende seg).

Dette har betydning, fordi Septuaginta-oversettelsen av Jes. 6:9-10 er brukt i Matteus-evangeliets versjon av Såmanns-lignelsen. Mens Jesus altså her i Lukas-evg. (og i Markus-evg.) sier at han bruker lignelser «for at» de som ikke vil bli hans disipler, skal bli forherdet (underforstått: av Gud), så blir Jesu bruk av lignelser i Matteus-evg. begrunnet med at folket nå har forherdet seg selv (altså «fordi» istedenfor «for at»).

Hans Kvalbein skriver imidlertid i sin kommentar til Matteus-evg. i Bibelverket, at «[d]et er mulig at begge ordene (fordi, for at) går tilbake på det samme arameiske ord som har begge betydningene» (Kvalbein, H,: «Fortolkning til Matteus-evangeliet. Bind II», Nye Luther/Lunde forlag 1990, s. 18).

Men uansett, så er det ingen motsigelse her – begge de to versjonene er sanne. For Jesus talte i lignelser til folket, både fordi de selv hadde forherdet seg, og for at de ytterligere skulle bli forherdet. På samme måten var det jo på Jesajas tid: folket hadde selv forherdet seg – slik det er beskrevet i en artikkel av Kjell Helland i siste nr. av Bibelsk Tro – og det var på bakgrunn av dette Gud sa, at han ville forherde dem ytterligere.

Men hvorfor ville Gud ytterligere forherde folket? Her er det naturlig i første omgang å tenke på et av de eksemplene som Paulus drar frem i det avsnitt av Romerbrevet (kap. 9 – 11), der han behandler spørsmålet om Israels utvelgelse sett i relasjon til det faktum, at flertallet av jødene jo hadde forkastet Kristus. Jeg tenker på eksemplet med Farao, som først forherdet seg selv, men som så senere ble forherdet ytterligere av Gud (Rom. 9:17-18; jf. 2. Mos. kap. 7 – 14).

Paulus viser her til, at Gud hadde et bestemt formål med dette, nemlig at «[hans] navn skulle bli forkynt over hele jorden» (v. 17; jf. 2. Mos. 9:16). Forherdelsen av Farao hadde altså et bestemt formål i Guds frelsesplan, og ved å dra frem dette eksemplet vil Paulus si, at også Guds forherdelse av flertallet av jødene tjener bestemte formål i Guds frelsesplan.

I Johannes-evg. 12:37-40 er det således også vist til Jes. 6:10, og her sies det likefrem at mange i Israel ikke kunne tro, fordi Gud selv «[hadde] blindet deres øyne og forherdet deres hjerter ...» (v. 40a). Dette minner jo litt om hva Paulus sier om Israel i Rom. 11:25ff, der han taler om «dette mysteriet ... [at] «[f]orherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn».

Men apostelen sier altså samtidig, at vi her står overfor et mysterium, en hemmelighet. Og som Øivind Andersen skriver et sted i sin kommentar til Rom. kap. 9 – 11, så er det «ikke gitt noe menneske å gi et fullgyldig svar» på spørsmålet om «[h]vordan ... det [kan] ha seg at Israel måtte forkastes for at verden skulle bli forlikt med Gud» (Andersen, Ø.: «Grunn-sannheter til frelse. II. En tolkning av Romerbrevet Kap. 9 – 16, Gry Forlag: Oslo 1971, s. 115).

Når Andersen her taler om at «Israel måtte forkastes [av Gud]», så bruker han ordet «Israel» synonymt med «jødenes forherdede folkeflertall», slik som Paulus også gjør flere steder i Rom. 9 – 11 (9:31; 10:19 + 21; 11:2 + 7).

Guds forkastelse av jødenes forherdede folkeflertall er omtalt i Rom. 11:15, og de forherdede jøder sammenlignes jo her i de etterfølgende vers med «greiner» som har blit «brukket av» «et edelt oljetre» pga. av deres vantro. Når Paulus så i Rom. 11:25 fortsetter med å tale om at «[f]orherdelse er for en del kommet over Israel», så er det bare en annen side av samme sak; og begge deler – både forherdelsen og forkastelsen – skal ifølge Skriften oppheves når «hedningenes fylde er kommet inn», i og med at jødene da som folk vil omvende seg og ta imot Kristus som frelser.

Andersen sier altså – som tidligere nevnt – at det ikke er gitt noe menneske å gi et fullgyldig svar på spørsmålet om hvordan det kan ha seg at Israel – det vil altså si jødenes forherdede folkeflertall – måtte forkastes for at verden skulle bli forlikt med Gud. Men han prøver likevel å gi et svar på hvilket formål forkastelsen av jødenes forherdede folkeflertall skulle tjene i Guds frelsesplan (s. 115 – mine tilføyelser i [ ]):

«Men Bibelen gir oss allikevel en del glimt som kaster lys over svaret. Forholdet mellom jødekristne og hedningekristne, f. eks., er meget lærerikt her. Det er rimelig å tro at dersom Israel [dvs. jødene som helhet] umiddelbart hadde tatt imot evangeliet, hadde nettopp Israel [dvs. jødene som helhet] blitt den store hindring for evangeliets utbredelse i verden. Det er fare for at de ville ha krevd at hedningene skulle gå over til jødedommen for å kunne ta imot evangeliet. På den måten ville de ikke alene ha hindret hedningemisjonen, men de ville ha ødelagt hele det evangeliske budskap. Det ville ha kommet til å ende i judaisme, slik som Galaterbrevet advarer imot.

  Det ser ut til å være en guddommelig plan i at Israel [dvs. jødene som helhet] ikke skulle få anleding til å gjøre det. Evangeliet skulle først til hedningene. Guds rike skulle først utbre seg over jorden, utenom Israel [dvs. utenom jødenes forherdede folkeflertall]. Israel [dvs. jødenes forherdede folkeflertall] skulle bli vitne til Guds gjerninger blant folkeslagene. Det skulle få en anskuelsesundervisning om hva evangeliet er og hva det utretter der det blir mottatt i tro.

  Som sagt er vel dette ikke et fullgyldig svar på spørsmålet, men det er i hvert fall en viktig kjensgjerning etter Guds eget ord. Og vi vet at det står en guddommlig strategi bakom. Det er ingen tilfeldighet at evangeliet kom til hedningene på den måten som det gjorde.

  Israels forkastelse [dvs. Guds forkastelse av jødenes forherdede folkeflertall] har altså en frelseshistorisk betydning som er helt avgjørende for Guds rikes komme i menneskeheten. Noe større kan vel ikke sies om dette.»

Så langt Andersen om Guds forkastelse av Israel, dvs. av jødenes forherdede folkeflertall. Men la meg avslutte med å sitere noe veldig viktig som Andersen skriver vedrørende Guds forherdelse av mennesker (s. 106f):

«Dette ordet [om Guds forherdelse av mennesker] må vi ikke misforstå! Det betyr ikke at Gud forherder et menneske på forhånd slik at det ikke er i stand til å tro. Men her er tale om hva Gud gjør med dem som ikke vil tro. Og det som ordet sier her, er intet annet enn det som som Jesus sier i Matt. 13.»

Med den avsluttende henvisningen til «det som Jesus sier i Matt. 13», så sikter Andersen nettopp til Såmannslignelsen – og dermed er vi altså tilbake ved utgangspunktet vårt i dag.

Amen.