Preken v/Axel Saxe på Frøyland Forsamlingshus (NLM-møte) søndag 3. sept. 2017 over 1. Mos. 7:11 – 8:4

«Alt Guds ord vil opp på prekestolen», skal Luther ha sagt. Jeg har valgt å preke over teksten vi nettopp hørte, fordi den står i en del av Bibelen, som mange i dag vil holde for myter og sagn. Men myter og sagn er ikke tidfestet på den måten som beretningen her er. På hebraisk er det til og med betonet at det var «akkurat» på den angitte dagen at syndfloden – eller vannflommen som det står her – tok til (v. 11; jf. 8:4 + 13-14).

Syndfloden var en helt enestående begivenhet i historien. Det hebraiske ordet for vannflom (mabul) som er brukt her, anvendes i Bibelen bare om syndfloden, og det ordet som mabul er oversatt med i den greske oversettelsen av GT (kataklysmos) anvendtes i klassisk gresk især som betegnelse for syndfloden/vannflommen i den greske versjonen av syndflodsberetningen (som jo bare er én ut av de mange syndflodsberetninger, som er kjent fra forskjellige deler av verden).

I overført betydning kan imidlertid det greske ordet kataklysmos også anvendes om en «utslettelse av erindringen». Og dette stemmer godt med hva syndfloden resulterte i, nemlig dét som apostelen Peter beskriver i 2. Pet. 3:6: « ... den daværende verden (gikk) under, da den ble oversvømmet av vann», slik at den har blitt nesten utslettet av menneskehetens erindring.

Så ingen av oss vet hvordan verden før syndfloden så ut; men den nå avdøde danske forfatteren Poul Hoffman forsøkte – på grunnlag av de opplysningene vi tross alt får i de første kapitlene av 1. Mosebok – å forestille seg verden før syndfloden. Dette ble til de to romanene «Over alle ørne» (1968) og «Ingen nat før dæmring» (1970), som begge utkom på norsk også i sin tid. Hensikten med å skrive slike romaner fremgår indirekte av det bibelsitatet Hofmann hadde anbrakt helt foran i den første av de to bøkene:

«Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer» (Matt. 24:37-39).

Hoffmann ønsket nok med disse romaner om tiden før syndfloden å holde frem Jesu advarsel til oss om å være rede når han kommer igjen på himmelens skyer, ved å forsøke å levendegjøre denne advarselens alvorlige bakgrunn i en virkelig historisk begivenhet. Dette svarer til hvordan det i 2. Pet. 3:3-13 tales om at dommen som kom over den verden som gikk under i syndfloden, er et vitnesbyrd om at Gud faktisk griper inn i historiens gang. Så selv om det trekker ut med Jesu gjenkomst og dommen over de ugudelige – fordi Gud «har tålmodighet med» oss, og ikke «vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» – så kan vi være sikre på at «Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp», og at det etterpå skal komme «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (hele 2. Pet. 3 er for øvrig sitert helt foran i den andre av de to bøkene Hoffmann skrev om tiden før syndfoden).

Hvis beretningen om Noah og arken ikke hadde hatt bakgrunn i en virkelig historisk begivenhet, så ville både vor Herre Jesu advarsel til oss om å være rede, og Peters argumentasjon for at vi kan regne med løftet om Jesu gjenkomst, ha vært uten troverdighet. Og denne historiske begivenheten må nødvendigvis ha vært av verdensomspennende karakter, for Jesus sier at «vannflommen kom og tok dem alle» (underforstått: «som ikke var i arken»), og Peter taler om at den daværende verden gikk under. Også teksten vi leste fra 1. Mosebok vitner klart om dette: ord som «alt», «alle» og «hvert» går igjen i beretningen (jf. v. 11; 14-16; 19; 21-23); og når vi i 1. Mos. 8:4 hører om at den kjempemessige konstruksjonen som arken var til slutt strandet oppe på noen fjell, så vitner det jo i seg selv om at vannet må ha stått veldig høyt over hele jorden (i henhold til 1. Mos. 6:15 var arken 150 x 50 x 30 alen = minst ca. 138 m x 23 m x 14 m = ca. 44400 m3 = 340 semi-trailere à 300 sauer). Jf. også 1. Mos. 10:32!

Noah var den tiende i den rekken av etterkommere etter Adam og Eva som vi hører om i 1. Mos. 5, og det er ikke  vanskelig å regne seg til både hvor mange år cirka etter skapelsen av Adam og Eva Noah levde, og også cirka hvor lang tid som har passert etter den tiden og frem til i dag. Slik Øivind Andersen skrev i sin «Troslære» (Fjellhaug 1974, s. 59):

«... G.T. gir mange holdepunkter for å beregne tiden fra Adam av. For det første har vi de nøye tidsangivelser i 1. Mos. 4 – 11. Senere finner vi stadig historiske oversikter (det er de såkalte ættetavler) som gjør kronologien nokså oversiktlig. Når vi oftere hører om «vitenskapelige» resultater som gir en fantastisk alder for menneskets liv på jorden, da er de aldri forskningsresultater, men teoretiske slutninger på grunn av evolusjonistisk ideologi. Hva selve forskningsresultatene angår, gir de intet som strider mot Bibelens kronologi. Tvertom.»

Så langt Øivind Andersen. Han bygget altså på Skriftens utsagn, når han skulle uttale seg om disse spørsmålene. Naturhistorievitenskapens resultater bøyde han seg ikke for, når de etter hans oppfattelse stred mot Skriftens utsagn. Og her må vi huske at naturhistorievitenskap ikke er det samme som naturvitenskap. Sistnevnte er empirisk vitenskap, dvs. vitenskap som bygger på eksperimenter, som under like forutsetninger vil kunne gjentas til enhver tid med det samme resultatet. Slik naturvitenskap står derfor ikke til diskusjon; men naturhistorievitenskap bygger på tolkninger av observasjoner i nåtiden, med henblikk på å forklare hva som har skjedd en gang i fortiden. Og i den sammenheng spiller det en avgjørende rolle hvilket ideologisk utgangspunkt forskeren har for sine tolkninger av de foreliggende data: en «evolusjonistisk ideologi» – som Øivind Andersen kalte det –  eller et bibelsk utgangspunkt, der man – som Øivind Andersen – ønsker å ta Bibelens utsagn for pålydende, også hva angår dens historiske og geografiske opplysninger med mer.

Det blir således helt feil når noen i dag påstår at kristne alltid har overlatt til naturvitenskapen å prøve å finne ut, både hvor lang tid Gud brukte da han skapte, og hvordan han gjorde det. Eller når andre advarer mot ung-jord-kreasjonismen og kaller den en kime til sekterisme à la adventister og Jehovas Vitner. I så fall burde man også ha advart imot hva Øivind Andersen sier i sin «Troslære» om alderen for menneskets liv på jorden, istedenfor å forsøke å gjøre ham til en alliert i kampen mot de halv-sekteriske ung-jord-kreasjonistene!

Ut fra en forestilling om at det i begynnelsen – etter at Gud hadde skapt himmelen og jorden – muligens kunne ha vært et veldig langt tidsrom, der jorden lå «øde og tom» (jf. 1. Mos. 1:2), så avviste Øivind Andersen imidlertid tanken om at jordens alder skulle kunne fastslås å være den samme som alderen for menneskets liv på jorden, nemlig ca. 6000 år. Men denne teorien om et tidsmessig gap mellom 1. Mos. 1:1 og 1:3 («Gap Theory») må avvises som spekulativ og uten hold i Skriften for øvrig. Ifølge Skriften ble himmelen og jorden skapt på den første dagen og mennesket på den sjette dagen i skapelsesuken; og en historisk-grammatisk analyse viser at det heller ikke kan være tale om at «dagene» her kan bety «perioder» (slik Øivind Andersen mente at mye talte for, selv om han ikke ville fastslå det).

Men uansett så var det altså Skriftens utsagn som for Øivind Andersen var det avgjørende i slike spørsmål, og ikke en av evolusjonistisk ideologi gjennomsyret naturhistorievitenskap. Derfor har man ingen rett til å ta ham til inntekt for påstanden om at ung-jord-kreasjonismen er «en kime til sekterisme» med mer!

Det står at Gud selv lukket døren til arken, etter at Noah og hans familie hadde gått inn i den, sammen med alle dyrene som Gud hadde befalt Noah å ta med inn i arken (v. 16). Dette forteller oss at her var det overnaturlige krefter i virksomhet, idet Gud selv grep inn i historiens gang for å bringe til utførelse den dommen over jorden som han hadde meddelt Noah i 1. Mos. 6:13: «Nå vil jeg gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med vold. Se, jeg vil ødelegge både dem og jorden».

Syndfloden skyldtes altså ifølge Guds ord ikke naturlige årsaker (jf. også 1. Mos. 8:1), og derfor går det ikke an å regne med at vi kan forklare den «vitenskapelig» – slik vi jo f.eks. heller ikke er istand til å forklare verken Jesu under eller hans opstandelse fra de døde «vitenskapelig». Naturlovene er skapt av Gud, og derfor står det i hans makt å handle på tvers av dem når og hvor han vil!

De seriøse ung-jord-kreasjonistiske organisasjonene som arbeider med disse spørsmålene – som Institute for Creation Research, Creation Ministries International og Studien-gemeinschaft Wort und Wissen – holder derfor også klart frem at vi aldri vil kunne bevise vitenskapelig at syndfloden faktisk har funnet sted. Men vi kan forsøke å forestille oss til hvilke konsekvenser en slik verdensomfattende vannflom ville ha hatt, og se om de observasjoner av sedimenter og fossiler (med mer) som man har gjort, rimer bedre med at en slik flom fant sted for ca. 4500 år siden, enn med evolusjonsteoriens forklaringer av disse observasjoner.

Her må vi først gjøre oss klart hvilken enorm katastrofe syndfloden var. Allerede på syndflodens første dag «brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet» (v. 11), og denne situasjonen varte ved i 150 dager, fremgår det av 8:2 (om enn det verste regnet «bare» varte ved i 40 døgn, jf. 7:12). Dette er ikke stedet å gå i detaljer med hva dette kan ha betydd av katastrofale omveltninger av geologisk art, men Gud hadde altså besluttet å ødelegge ikke bare «alle som hadde pust av livsånde i nesen, alt som levde på det tørre land» (v. 22), men også selve jorden (jf. 6:13).

Fossildannelse forutsetter imidlertid nettopp slike katastrofale tilstander, fordi de levende organismer må begraves hurtigt og effektivt, hvis det skal kunne bli fossiler av dem. Et eksempel på dette er fossilet av et nå utdød reptil, en ichthyosaurus, som føder en unge (vis frem bildet på s. 72 i «The Fossil Record» av J. Morris & F. Sherwin, ICR 2010). Så de mange fossilene av dyr av vidt forskjellig art – både land- og sjødyr – som man har funnet hopt opp på hverandre rundt omkring i hele verden, stemmer godt overens med at en enorm katastrofe som syndfloden kan ha funnet sted.

Når det gjelder tidspunktet for syndfloden, så vil jeg peke på de funn av dinosaur-bløtvev, -blodkar, -blod, -proteiner og -DNA som man forholdsvis nylig har gjort (vis frem bildene på s. 81 i «The Fossil Record»). Naturvitenskapen tilsier at slike organiske rester forlengst skulle ha vært tilintetgjort, om evolusjonsteoriens alder på dinosaur-fossilene hadde vært sanne. Men her ser vi hvordan den evolusjonistiske ideologien trumfer endog naturvitenskapen: Istedenfor å erkjenne at disse fossilene må være langt yngre enn man hittil har trodd, så prøver man å lete etter en forklaring på hvordan de nevnte tingene kan ha blitt bevart i millioner av år. På nettstedet til den ung-jord-kreasjonistiske foreningen SKAPER (www.skaper.no) har jeg skrevet en artikkel om dette, og på CD’en «Evolusjonens Akilleshæler» fra CMI – som SKAPER nettop har fått utgitt med norske undertekster – fortelles det også om blant annet disse funnene av dinosaur-bløtvev m.m.

Et annet eksempel – som samtidig viser at evolusjonismen også har satt sitt preg på arkeologivitenskapen – er funn av flintesteinsverktøy i sedimentlag som ifølge evolusjonslæren er nesten like gamle som dinosaurene. Først ble disse funn beskrevet i vitenskapelige artikler, men etter at evolusjons-læren fikk gjennomslag også innen arkeologien, så ble disse funn dysset ned, idet man hevdet at det ikke kunne dreie seg om menneskelagde redskaper, siden de var funnet i så gamle sedimentlag (vis frem boken «Vergessene Archäologie. Steinverkzeuge fast so alt wie Dinosaurier» av M. Brandt, Studiengemeinshaft Wort und Wissen 2011).

Vi kan og skal aldri gjøre synspunkter vedr. slike ting til et frelsesspørsmål, men hvis en skal fastholde det bibelsynet som for eksempel Øivind Andersen hadde – og som man i dag kan gjenfinne i f.eks. boken «Bibelens syn på sig selv» (Århus 2015, s. 73f.) av Peter Olsen (lektor i systematisk teologi på Dansk Bibel-Institut og førsteamanuensis på Fjellhaug International University m.m.) – så må Skriftens klare utsagn stå over enhver observasjon som man måtte mene utelukker at en slik verdensomfattende vannflom fant sted for ca. 4500 år siden. For alle slike observasjoner av sedimenter og fossiler med mer må – som før nevnt – tolkes, og siden den rådende naturhistorievitenskapen bygger på evolusjonsteoriens ubeviste antakelser, så tolker den alle observasjoner ut ifra dette. Motsatt bygger kreasjonismen / skapelsesvitenskapen på like så ubeviste antakelser om direkte skapelse og syndflod med mer, og tolker alle observasjoner ut ifra dette.

Et frelsesspørsmål blir det imidlertid dersom man forkaster Skriftens klare utsagn om syndefallets historisitet, jf. ikke minst hva apostelen Paulus skriver i Rom. 5:18-19 om frelsens virkeliggjørelse ved ett menneske: «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til til livsens rettferdig-gjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» (jf. også 1. Kor. 15:21-22).

Men når syndefallet ikke kan bortforklares som «en allmenn sannhet i mytologiske klær» (slik noen nylig har forsøkt seg på) – men tvertimot må fastholdes som en historisk begivenhet, hvis ikke selve frelsen i Kristus skal stå i fare – så må det jo selvsagt ha funnet sted på et nærmere bestemt sted og tidspunkt i historien. Og siden det ifølge Skriften helt klart var det aller første mennesket, Adam, som falt i synd, så er det vanskelig å se hvordan man skulle ha grunnlag for å sted- og tidfeste syndefallet til noe annet enn «Edens hage for ca. 6000 år siden».

Et annet tidspunkt kan det som følge av de – av Øyvind Andersen i hans «Troslære» – omtalte «nøye tidsangivelser i 1. Mos. 4 – 11» (med mer) faktisk ikke være tale om. Og da det i Skriften angitte tidspunktet for syndfloden / vannflommen lett kan regnes ut å være cirka 1656 år etter skapelsen av Adam, så er også syndfloden / vannflommen dermed tidfestet til det tidspunktet jeg allerede har nevnt et par ganger, nemlig ca. 4500 år før nå.

Disse tidspunktene har naturligvis ingen betydning i seg selv. Men i møte med en vantro som vil forstå kristendommen «i lys av evolusjonen», og derfor ender opp med å ville bortforklare både det ene og det andre i den kristne troen, så nytter det ikke bare å slå på at man fastholder et historisk syndefall, hvis man ikke er istand til å tidfeste dette så noenlunde (jf. lederartikkelen i siste nr. av Utsyn 10/17). Bibelen selv gir oss imidlertid – slik Øivind Andersen lærte – et godt grunnlag for å foreta en omtrentlig tidfesting av disse historiske begivenhetene (syndefallet og syndfloden / vannflommen).

Tilbake står å minne hverandre om Jesu ord i fortsettelse av dem jeg tidligere siterte fra Matt. 24:37-39, der han profeterte om hvordan tiden rett før hans gjenkomst «på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt. 24:30) vil komme til å likne på «Noahs dager»: «Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Våg derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer» (v. 40-42).

Til enhver tid gjelder det derfor om at vi har søkt tilflukt i «arken», som vi vel godt kan tillate oss å tolke som et bilde på frelsen i Kristus. For slik syndflodens vann frelste de åtte menneskene som var i arken – idet arken jo fløt på vannet –  slik frelser dåpens vann ifølge apostelen Peter også alle de som har tatt sin tilflukt til Jesus og frelsen i ham (1. Pet. 3:20b-21). Det kan gå opp og ned for disse her i verden – slik det sikkert gikk opp og ned for de som befant seg i arken – men like lite som Gud glemte Noah og de som var med ham i arken, like lite glemmer han dem som har tatt sin tilflukt til Jesus og hans frelse. For dem gjelder Guds løfte i Jes. 54:9-10:

«For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg. For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg.» Amen.