Jesu utfordring til et personlig eksperiment (i selve talen - som man kan høre her: https://bibtro.podbean.com/ - valgte jeg å sløyfe et lengre sitat m.m. helt på slutten av prekenen)

Preken på Skjæveland Misjonshus 3/10-21 v/Axel L. Saxe

Tekst: Johs. 7:14-17 (19. søndag i Treenighetstiden)

Jesu møte med skeptiske judeere i Jerusalems tempel

Jesu forkynnelse gjorde tydeligvis et sterkt inntrykk på folk. I særdeleshet gjaldt dette vel den talen som vi pleier å kalle for Bergprekenen. I Matteus-evangeliet er folkets reaksjon på denne preken jo beskrevet slik:

«Og det skjedde da Jesus hadde endt denne talen, da var folket slått med undring over hans lære. For han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde» (Matt. 7:28-29).

Jesu forkynnelse gjorde tydeligvis også et sterkt inntrykk på  de judeerne i Jerusalems tempel som vi hørte om i teksten vår til i dag, for det står at disse «undret seg og sa: Hvor har han skriftkunnskapen sin fra, han som ikke er opplært?» (v. 15).

Dette forteller oss indirekte, at Jesu lære eller forkynnelse var gjennomsyret av henvisninger til Skriften, dvs. til Det gamle testamentet. Men de nevnte judeerne var likevel skeptiske til Jesu forkynnelse, siden han «ikke hadde papirene i orden» og kunne vise til en anerkjent rabbi som sin læremester – slik som jo for eksempel en Paulus kunne vise til at han hadde blitt opplært av lovlæreren Gamaliel (jf. Apg. 22:3 og 5:34f).

Jesus avviser at læren hans har en menneskelig opprinnelse («Min lære er ikke min»), men hevder tvert imot at Gud selv er opphavet til hans lære (v. 16), og at dette ville enhver som var villig til handle i overensstemmelse med hans lære kunne overbevise seg om (v. 17).

Et vitenskapelig og personlig eksperiment

Siste år utkom det på norsk en avhandling av prof. emer. Ivar Kristianslund («Ungt univers fullført på en uke. Skriftens trøsterike skapelses-budskap», eget forlag), der han omtaler Jesu utfordring i Johs. 7:17 som en oppfordring til å foreta dét som Kristianslund betegner som både et vitenskapelig og et personlig eksperiment (s. 59 + 65f):

«... det [er] veldig interessant at Jesus selv har foreskrevet et eksperiment, egnet til å bevise at Jesu lære er guddommelig ... På grunn av eksperimentets natur, kaller jeg det et personlig eksperiment. Eksperimentets beviskraft er likevel ikke mindre enn ved andre vitenskapelige eksperimenter.»

«I Johannes 7:17 leser vi: «Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.» Jesus underviste i templet, og hans tilhørere trodde at han var en vanlig mann og ikke Guds Sønn. Derfor trodde de ikke at hans ord var Guds ord. Situasjonen er tilsvarende i dag, når folk leser Bibelen eller hører ordet forkynt og nekter å ta det alvorlig. I Johannes 7:17 inviterer Jesus slike mennesker til å utføre det vitenskapelige eksperimentet «å gjøre Guds vilje». Jeg kaller dette et personlig eksperiment på grunn av dets personlige og individuelle karakter. Hvem er villig til å gjøre dette? Jesus garanterer at forsøket vil bekrefte hans ords pålitelighet. Den som ikke er villig til å godta invitasjonen når Gud kaller ham til omvendelse forblir en fiende av Gud. Hvis du ikke er villig til å gå ut i vannet, vil du aldri lære å svømme, uansett hvor mye litteratur du studerer, og hvor mange eksperter du har som lærere. ...».

Kristianslund har også skrevet et lite skrift om bevisene for Kristi oppstandelse, som han sendte til bla. alle stortingets medlemmer her før valget. Der kommer han også inn på Jesu «oppfordring til å eksperimentere» og skriver bla.:

«Jødene trodde at Jesus var en vanlig rabbi (jødisk skriftlærd og religionslærer). Men Jesus forteller at han har sin lære direkte fra Gud selv. I dette ligger at Jesus er Guds Sønn, selv om Jesus ikke sier det direkte med helt tydelige ord her. Vi finner en liknende oppfordring til å eksperimentere i GT: «Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til ham.» Salme 34,9.»

Nærmere spesifisering av det personlige eksperimentet

Kristianslund spesifiserer imidlertid ikke nærmere hva som vil bli resultatet av å utføre det eksperimentet som Jesus oppfordret til. Men det gjorde til gjengjeld MF-professoren Ole Hallesby da han i sin tid skrev boken: «Hvorfor jeg er en kristen. Et ord til redelige tvilere og andre søkende» (Lutherstiftelsens forlag 1925).

Hallesbys utgangspunkt i denne boken er, at enhver som «redelig tviler» på kristendommens sannhet vil erfare at kristendommen er sann ved ta imot Jesu utfordring i Johs. 7:17. Hallesby legger i første omgang trykket på ordet «vil» i Jesu utfordring og sier dermed, at den eneste betingelse Jesus stiller her er, at man er villig til å handle i overensstemmelse med Guds vilje. Dette svarer jo til hva Kristianslund skriver om viktigheten av å være villig til å utføre det personlige eksperimentet Jesus utfordrer til.

I andre omgang legger Hallesby imidlertid trykket på ordet «gjøre» i Jesu utfordring. For hvis man virkelig forsøker å handle i overensstemmelse med Jesu forkynnelse av Guds vilje, så vil man snart erfare at man dypest sett verken kan eller vil gjøre Guds vilje. Hallesby skriver videre herom (s. 26):

«Har du gjort disse enkle men grunnleggende moralske erfaringer, da er du blitt personlig forvisset om, at Jesus har rett, når han uten videre karakteriserer os slik: «Dere som er onde», Luk. 11, 13.  Denne Jesu bedømmelse av oss mennesker har visst tidligere vært en torn i øyet på deg. Du følte den som en overdrivelse og derfor som usann. Du sa som så mange andre overfladiske folk: «Menneskene er i grunnen ikke så onde. Det er dog så mye godt i dem.» Nå er du ferdig med dette overfladiske snakket. Ingen trenger nå å tvinge deg til å tro på Jesu ord: Dere som er onde. Dette «dogmet» har du selv personlig blitt forvisset om. Ja, så forvisset, at alle verdens «optimister» gjerne kan benekte disse Jesu ord. Det rokker ikke det ringeste ved din visshet nå.»

Hallesby går så videre i boken med å beskrive andre erfaringer som «redelige tvilere» vil kunne gjøre i fortsettelsen av det her omtalte personlige eksperimentet. Men erfaringen og opplevelsen av å være en håpløs, fortapt synder kommer Hallesby også senere i boken tilbake til som eksperimentets grunnleggende erfaringsresultat (s. 47):

«Troen begynner nemlig hos oss alle som tro først og fremst på Guds hellige lov, eller etiske vilje. Det var jo slik også med Guds eget eiendomsfolk, Israel. Det måtte først lære å tro på Guds hellige lov. Og se nå, min venn, hvorledes du ved Guds vise nåde har lært det samme. Du har blitt personlig og selvstendig forvisset om, at det Kristus har sagt deg er Guds vilje. Og denne Guds vilje har du bøyet deg for. Du har innrømmet at den har et absolut krav på deg, at du er absolutt og betingelsesløst skyldig å leve etter den. Og når du daglig ser, at du ikke gjør det, så kjenner du deg totalt dømt, ja, du forakter og avskyr deg selv. Og du synes, det er ganske udelukket, at Gud kan eller vil ha noe med deg å gjøre, sålenge du befinner deg i denne moralske tilstand. Og nå begynner for alvor det skrik i din sjel, som er felles for alle dem som redelig har begynt å leve sammen med Kristus under bønn og lesning i Det nye Testamente: «Hvordan skal jeg få en nådig Gud? Min synd! Min synd! Hvordan skal jeg få min synd forlatt?»

Var Jesu hensikt med eksperimentet å avsløre vår synd?

Har Hallesby så rett i sin skildring av hvilken grunnleggende erfaring som Jesu utfordring til å gjøre Guds vilje vil føre til hos den enkelte som er villig til å innlate seg på dette personlige eksperimentet? Eller sagt på en annen måte: Var det virkelig Jesu mening at hans forkynnelse av Guds vilje i første omgang skulle føre den enkelte til erkjennelse av sin egen elendige moralske tilstand?

Ja, det kan det ikke herske tvil om, at det var! Bare tenk på hvordan han innleder Bergprekenen med en saligprisning av «de fattige i ånden» (Matt. 5:3). Her forkynner han jo indirekte, at himlenes rike tilhører dem som har innsett sitt store behov for Guds nåde. Og når han senere i Bergprekenen skjerper lovens krav med sitt gjentatte: «Men jeg sier dere ...», så viser han oss jo nettopp hvor helt igjennom umulig det er for oss å leve opp til lovens krav om fullkommenhet.

Apostelen Paulus bekrefter da også i bla. Romerbrevet, at den egentlige hensikt med loven som ble gitt på Sinai – og dermed også med Jesu skjerpelse av denne loven i Bergprekenen – er, at menneskets falne tilstand skal bli tydelig og klar. Dette fremgår av bla. Rom. 5:20a: «Men loven kom til for at fallet skulle bli stort».

Det personlige eksperimentet som Jesus utfordrer til i Johs. 7:17 vil altså i første omgang føre til at man erkjenner sin synd og sitt store behov for Guds nåde, fordi man – slik som Paulus  skildrer det i Romerbrevets 7. kapittel – opplever at synden «[v]ed budet» [= Guds lov/etiske vilje] blir «overmåte syndig» (Rom. 7:13c).

Dette lyder jo paradoksalt og Paulus spør derfor retorisk: «Har da altså det som er godt [= Guds lov], voldt meg døden?» (Rom. 7:13a), fordi han altså – når han forsøkte å gjøre Guds vilje – erfarte at «[d]et gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil. Det gjør jeg» (Rom. 7:19). Paulus besvarer selv sitt retoriske spørsmål med et: «Langt derifra!». Det var ikke loven som voldte hans åndelige forlis, men den ham iboende synd, «for at den skulle vise seg som synd», som han sier (Rom. 7:13b).

Denne grunnleggende erfaringen av vår egen totale hjelpeløshet overfor synden i oss er det jo imidlertid som skal få oss til å kaste oss i Jesu armer, slik det fremgår av Paulus’ fortvilte utbrudd og etterfølgende takksigelse for frelsen i Rom. 7:24-25a:

«Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»

Man kan derfor si, at erfarings-resultatet av det personlige eksperimentet Jesus utfordrer til i Johs. 7:17 er oppsummert i Paulus’ ord i Gal. 3:24:

«Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.»

Hva kjennetegner den rettferdiggjørende tro?

På ét av de stedene i Romer-/Galaterbrevet der Paulus – som her –  taler om å «bli rettferdiggjort av tro», så skal Luther visst nok i bibelen sin ha tilføydd ordet «alene» etterpå ordet «tro». Dette har imidlertid noen kommentert slik: «Ja, vi blir rettferdiggjort av tro alene; men troen er aldri alene!».

At det forholder seg slik fremgår jo av for eksempel Gal. 5:6, der Paulus sier at «i Kristus Jesus ... gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet». Og slik må vi også forstå det når Jakobsbrevet taler om at troen er «død uten gjerninger» (Jak. 2:26b).

I fortalen til Romerbrevet i hans tyske oversettelse av NT fra 1522, så bekrefter Luther da også selv at troen aldri er alene:

«Tro er en guddommelig gjerning i oss, som forvandler oss og føder oss påny som Guds barn [Johs. 1,13]. Den slår i hjel den gamle Adam og gjør oss til helt andre mennesker av hjerte, mot, sinn og alle krefter. Den bringer Den hellige ånd med seg. Å, troen er en levende, skapende, mektig, virksom ting! Den kan ikke annet enn uavlatelig å gjøre godt. Den spør heller ikke om der finnes gode gjerninger å gjøre. Nei, før man får spurt, har den allerede gjort dem og er i stadig virksomhet. Men den som ikke gjør slike gjerninger, han er et menneske uten tro, han famler omkring og ser seg om etter troen og gode gjerninger og vet verken hva troen eller gode gjerninger er ... Tro er en levende urokkelig tillit til Guds nåde, så sikker at den tusen ganger kunne dø for den. En slik tillit til og erkjennelse av Guds nåde gjør en glad, frimodig og freidig mot Gud og alle skapninger. Det er det Den hellige ånd som gjør i troen ... Således er det umulig å skille gjerninger fra troen, like umulig som å skille flamme og lys fra ild.» (sitert etter: Skarsaune, O.: «Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham?», Luther Forlag 2018, s. 182).

Loviskhetens fare

Men som Luther også er inne på i sin fortale til Romerbrevet, så kan det gå slik, at mennesker som ikke virkelig eier troen «ser at [den innbilte] troen deres ikke forbedrer deres levned og frembringer gode gjerninger, skønt de hører og selv kan tale mye om tro, [og at de] så begår den feilen å si: Troen alene forslår ikke, man må gjøre gjerninger, hvis man skal bli from og salig.» (oversatt fra «Luthers skrifter i udvalg. Bind III. Bibelfortolkning og Prædikener», København 1964, s. 139).

Hele veien gjennom kirkens historie har jo loviskheten truet med å ta plassen for det frigjørende evangelium om rettferdiggjørelse av tro alene. Allerede i NT ser vi at det flere ganger måtte tas et oppgjør med loviske tendenser. På apostelmøtet i Jerusalem, som det berettes om i Apg. kap. 15, ble det således avvist at hedningene måtte la seg omskjære for å kunne bli frelst. Og i Galaterbrevet tordner Paulus jo imot de som «forkynner omskjærelse» som en betingelse for å bli frelst, og han beretter om hvordan han en gang i Antiokia var nødt for å gå i rette med apostelen Peter, fordi denne ville «tvinge hedningene til å leve som jøder» (Gal. 2:14c).

I og med reformasjonen fikk vi jo det store oppgjøret med loviskheten, men dette betød dessverre ikke at den lutherske del av kristenheten dermed var blitt så å si vaksinert mot loviske tendenser. Pietismens vektlegging av bestemte ytre kjennetegn på det å være kristen kunne også lett slå over i loviskhet, og slik kunne man bli ved.

Vi, som har sagt oss villige til å delta i det personlige eksperimentet som vår Herre Jesus utfordrer til i Johs. 7:17, må derfor passe på at lovens krav til oss om å elske Gud over alle ting og vår neste som oss selv virkelig får dømme oss på den radikale måten som Paulus skildrer det i Rom. 7:14-25.

Den andre grøften vi kan falle i

Men det er også en annen grøft vi kan falle i, nemlig at friheten fra loven blir «et påskudd for kjødet» (Gal. 5:13c). Det er vel dén grøften prof. emer. Oskar Skarsaune mener folkekirkene her i Norden har falt i. I boken «Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham?» fra 2018 forteller han, at han under prekenforberedelser ofte har grepet seg selv i å forsøke å gjøre Jesu bud til disiplene sine om hvordan de skulle leve «mer praktikable»:

«Bergpreken-budene er sterke saker, krevende saker – det er vanskelig å sitere dem og kommentere dem, og så ikke følge den umiddelbare impulsen til å høvle av dem de skarpeste kantene. Slik at de blir i hvert fall litt mer praktikable, for ikke å si «realistiske». Jeg er meg bevisst at jeg ofte har gjort det selv, ... Jeg har mange ganger grepet meg selv i å anvende det jeg kaller folkekirke-filteret når jeg forbereder en preken over en av disse «vanskelige» tekstene. Filteret består i følgende enkle spørsmål: Hvordan skal jeg preke over denne teksten slik at flertallet i menigheten ikke protesterer: Det du forkynner, er umulige krav og bud! Du gjør ikke porten vid nå, du gjør den svært trang. Vi trodde du skulle forkynne aksept og nåde, men hva er dette?» (s. 266f).

Den kristendommen som Jesus og apostlene forkynte kan imidlertid ikke karakteriseres med ordene «aksept og nåde», men må karakteriseres med ordene «omvendelse og nåde» – slik det for eksempel avspeiles i Hallesbys gode og trøstende ord til den «redelige tviler» (s. 206f):

«Bli heller ikke forsagt, om du overrumples av dine gamle vanesynder og faller både dypt og stygt. Det er hårdt for din egen selvfølelse å lide slike nederlag. Og enda verre, når du tenker på at du således skuffer og bedrøver Gud, ja bringer skam over det navn som du nå nevner deg med. Jeg vet at du i slike øyeblikk fristes til å oppgi det hele. Men gå du trøstig til din nye venn. Han sier selv, at «han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt,» Luk.19,10. Og hør videre: «han er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere,» Matt. 9,13. Og enda mer oppmuntrende sier han: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt,» Matt. 9,12. Ja, følg du den gamle sangers gode og skjønne råd:

Forsér du deg, så gå den vei du vet, / og la deg straks i Jesu blod forbinde. / Så er din feil og hva du har forsett / som aldri skjedd.

Omvendelsens kjennetegn består ikke i, at du helt kan unngå fall og nederlag. Men etter ditt nederlag, så viser det seg om du er omvendt eller ikke. Den som redelig går til Gud med sitt nederlag, han er og blir i omvendelsens hellige og barnlige forhold til Gud.»

Både rettferdiggjørelse og helliggjørelse skjer ved Guds nåde

Så viktig og sant det Hallesby her sier enn er, så kommer vi dog ikke uten om, at det føles som en sterk kontrast til de tidligere siterte ordene av Luther om troen som «en guddommelig gjerning i oss, som forvandler oss og føder oss påny som Guds barn», og som «slår i hjel den gamle Adam og gjør oss til helt andre mennesker av hjerte, mot, sinn og alle krefter» med mer.

Det er den samme kontrasten vi umiddelbart føler mellom Rom. 7:14-25 – der Paulus jo bla. taler om at han er tatt «til fange under syndens lov, som er i mine lemmer» og derfor ikke gjør det gode som han vil, men det onde som han ikke vil – og så fortsettelsen i Rom. 8:1-4, der han bla. sier at «livets ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov».

Jeg synes imidlertid, at Øivind Andersen i sin Romerbrevs-kommentar «Grunnsannheter til frelse» kaster riktig lys over hvordan vi skal forstå denne kontrasten (Bind 1, Oslo 1965, s. 232f):

«La oss derfor ha det på det rene én gang for alle: Det er ikke en kristens normale kamp mot synden som skildres her [i Rom. 7:14-25]; men det er hvordan det går en kristen i kampen mot synden, når han prøver å bruke loven for å seire over synden og leve et hellig liv! Likesom apostelen i kapittel 6,1 – 7,6 og videre i kapittel 8 taler om hva det er som gir en kristen seier over synden og virker et hellig liv, taler han i dette avsnitt om det som ikke gir en kristen seier over synden og ikke kan hjelpe ham til å leve i overensstemmelse med det nye sinn som Gud har skapt i ham. Kort sagt, likesom ordet i forrige avsnitt påviser at loven ikke kan gjøre noe menneske rettferdig for Gud, påviser det her at loven heller ikke kan hjelpe en kristen til å leve som en kristen.»

Konklusjon

Konklusjonen må derfor bli, at det eksperimentet som Jesus utfordrer til i Johs. 7:17: «å gjøre Guds vilje» er ment å få deg og meg til å innse vårt absolutte behov for Guds nåde i Jesus Kristus, både når det gjelder rettferdiggjørelse og helliggjørelse!

Amen.