Preken på Skjæveland Misjonshus 16/8-20 (11. sø. i treen.tid.)
v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe
Tekst: Matt. 23:37-39
Guds miskunnhet
Still opp Birgits høne m/kyllinger på prekestolen!
Bildet med hønen som skjuler kyllingene under vingene sine
finner vi flere paralleller til i Salmenes bok i GT. Bl.a. kan vi lese i Salme
36:8: «Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine
vingers skygge». Salmedikteren Ingemann har gjendiktet noe av dette i salmen:
«Til himlene rekker din miskunnhet», der det i v. 3 heter: «Hvor dyrebar er dog
din miskunnhet, Gud, Hvor menneskebarnene bygger. I mulm er kjærlighetsvinger
bredd ut. Vi skjuler oss i deres skygger.»
Jeg synes Jesu bilde med hønen og kyllingene på en gripende
måte formidler til oss hva som ligger i begrepet «Guds miskunnhet». Dette
begrepet er jo et annet uttrykk for Guds tilgivende kjærlighet, den
kjærligheten som «skjuler en mengde synder» (1. Pet. 4:8), slik at når Gud
viser «miskunnhet» mot oss, så betyr det at han ikke tilregner oss noen skyld
for syndene våre – som da faren i lignelsen om den fortapte sønnen ga befaling
om at man skulle «Ta fram den beste kledningen og ha den på» den angrende
sønnen, straks denne vendte tilbake til faderhjemmet (Luk. 15:22).
Guds vredesdom over de vantro jødene/Israel
Men i dagens tekst handler det altså om noen som – i likhet
med den eldste sønnen i lignelsen om den fortapte sønn – ikke brydde seg om
Guds storslåtte tilbud om «nåde for synder og fred uten like», slik vi sang her
for litt siden (Sangboken nr. 376, v. 3).
Jesus hadde nettoppp holdt en lang tale (Matt. kap. 23), der
han gikk sterkt i rette med folkets ledere, de skriftlærde og fariseene, som
han kaldte «hyklere», «blinde veiledere», «dårer og blinde», «slanger» og
«ormeyngel». Men i versene som utgjør dagens tekst retter Jesus sine ord mot
byen Jerusalem som helhet.
Han profeterer om en dom som venter byen, fordi han visste
at de fleste dér – når de etter Pinsedag ville få høre evangeliet – IKKE ville komme
til å ta imot Guds nåde og omvende seg, men tvertimot ville gjøre dét som Jesus
taler om både i v. 37 og i versene rett forut herfor (les v. 34-36!).
Og som vi vet kom denne dommen over Jerusalem i år 70, da den romerske
hærføreren Titus etter flere års beleiring inntok Jerusalem, og templet ble
satt i brann og ødelagt. Titus skal etterpå ha korsfestet flere tusen av de som
hadde gjort opprør mot det romerske overherredømme.
Men bak Titus sto altså Gud, slik det fremgår av Jesu profeti
her i v. 38: «Se, huset deres skal bli liggende øde!» (jf. Matt. 24:2). Enda
klarere fremgår dette av Luk. 19:41-44 og 21:20-24:
«Da han kom nær og så byen [Jerusalem], gråt han over den,
og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din
fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da
fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, og de skal omringe deg og trenge
deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal
ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» (Luk.
19:41-44).
«Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal
dere vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til
fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, må ikke gå
inn i byen. For dette er gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet,
skal bli oppfylt. Stakkers dem som er med barn og dem som gir die i de dager!
For stor nød skal det være på jorden, og vrede over dette folket. De skal falde
for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge
nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.» (Luk. 21:20-24).
Vi skal her især merke oss Luk. 21:22: «For dette er
gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt.» Den
jødisk-romerske historieskriveren Josefus opplevde ødeleggelsen av Jerusalem på
nært hold, og i et av verkene sine forteller han om hvordan han ut ifra profetien
om de 70 årukene i Dan. 9 forsto, at ødeleggelsen av Jerusalem måtte være Guds
straffedom over det jødiske folket. I Dan. 9:26 profeteres det jo nemlig at
«Byen [Jerusalem] og helligdommen [templet] skal bli ødelagt av folket til en
fyrste som kommer»; og den romerske hærføreren Titus var netopp «en fyrste som
kommer», for han skulle senere bli romersk keiser etter sin far Vespasian; og
det var nettopp «folket» hans som ødela Jerusalems tempel, for Titus selv hadde
nemlig gitt ordre om at det skulle spares. Men soldater i den romerske hæren
skal ifølge Josefus ha kastet brennende fakkler inn i templet, slik at det –
mot Titus’ vilje – brente ned og ble totalt ødelagt.
Gud dømmer også andre folk på jorden
Det er imidlertid ikke bare det jødiske folket som i
historiens løp har blitt rammet av Guds straffedommer. Allerede i 1. Mos. 15:14
kan vi lese at Gud sier til Abraham, at han vil «dømme» det folket som
israelittene senere skulle komme til å trelle for, dvs. egyptene. Og Abraham
får ved samme leilighet vite, at et av de folkene som dengang bodde i Kana’ans
land – nemlig amorittene – engang skulle bli dømt av Gud, når syndemålet deres hadde
blitt fullt (1. Mos. 15:16). I Amos 1:3 – 2:3 hører vi om seks av Judas og
Israels nabofolk, som Gud vil sende straffedommer over, og noe liknende finner
vi hos flere av de andre profetene. Videre sier Gud i Jer. 18:7-10:
«En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil
rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om,
omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å
gjøre med det. Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil
bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører
på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre.»
Slik handler Gud fortsatt, selv om det ikke alltid er så
lett for oss å se det, ikke minst på grunn av Guds store tålmodighet. Før Gud
sender straffedommen sin, så forsøker han nemlig alltid å bevege menneskene til
å omvende seg. Profeten Jonas’ sendelse til Ninive er et tydelig eksempel på
dette. I Nineve hørte de jo på Guds profet, men hvis menneskene ikke vil høre,
så bruker Gud sterkere midler, slik det fremgår av Amos 4:6-11 (referér!).
Når det gjelder korona-pandemien som vi opplever nå, så tror jeg at vi i denne
pandemien skal høre et verdensvidt kall fra Gud om å omvende oss før det er for
sent, jf. Jesu ord i Luk. 13:1-5 (referér!).
Jødene/Israel skal en dag ta imot Jesus Messias
Men selv om Gud altså straffet Jerusalem og jødefolket hårdt
for deres avvisning av evangeliet, så skal det komme en dag der jødene som folk
vender om og tar imot Jesus som frelser. Det er dén dagen Jesus indirekte
profeterer om i v. 39: «For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før
dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!». Her sikter Jesus nok
ikke til at han en dag pånytt skal toge inn i Jerusalem, mens folket hilser ham
på denne måten (slik de jo gjorde rett før han ble tatt til fange og korsfestet).
Nei, han sikter nok snarere til den sindsforvandlingen (omvendelse = «skifte
sind») som skal skje med den resterende delen av det jødiske folket ved hans
gjenkomst på himmelens skyer, slik det profeteres om i Sak. 12:9-10 og Åp. 1:7:
«På den dagen vil jeg søke å ødelegge alle de
hedningefolkene som drar opp mot Jerusalem. Men over Davids Hus og over
Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de
skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over
ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en
klager over sin førstefødte.» (Sak. 12:9-10).
«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også
de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal
gråte sårt over ham. Ja, amen.» (Åp. 1:7).
Tegn i tiden på at Jesu gjenkomst er nær
Det fremgår av Sak. 12:9-10, at jødene som folk skal ta imot
Jesus som frelser under militært sett særdeles dramatiske omstendigheter for
det jødiske folket. Og vi ser jo hvordan stemningen i verdenssamfunnet i større
og større grad vender seg mot Israel, slik at det i dag slett ikke virker
usannsynlig at en internasjonal styrke en dag vil kunne komme til å gå til krig
mot Israel. Først må det imidlertid nok bli opprettet en form for
verdens-regjering, der verden inndeles i 10 regioner, slik det er profetert om
i både Danielsboken (2:42-44; 7:7ff) og Åpenbaringsboken (13:1; 17:12ff). I
avdøde Leiv Olav Holstads siste bok: «Profetisk verdenshistorie. Endetidstegn i
lys av Daniels bok» (Hermon Forlag 2019) omtaler han den såkalte Romaklubbens
«forslag til én verden inndelt i ti regioner». Omtal kartet på s. 144 og referér
fra avsnittet på s. 144-45!
Nå er det sikkert dem som sitter og tenker med seg selv: «Vi
har hørt noe liknende før, nemlig da EF/EU i sin tid sto for å skulle utvides
til å omfatte 10 medlemsland». Ja, det er lett å trekke profetiske
«kortslutninger»; men dét må ikke få oss til å oppgi å se etter «tegn i tiden»
som viser, at det profetiske ordet er ved å gå i oppfyllelse.
Et av de største «tegn i tiden» på at Jesu gjenkomst nærmer
seg med stormskritt, er jo at verdensmisjonen nærmer seg det tidspunktet, hvor
evangeliet har blitt forkynt til et vitnesbyrd for alle folkeslag, slik Jesus
profeterer om i Matt. 24:14:
«Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele
jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»
Når alle folkeslag har fått høre evangeliet, så er det jo
dermed slutt på «hedningefolkenes tider»;
og da skulle jo – i henhold til Jesu profeti i Luk. 21:24 – Jerusalem ikke
lenger «ligge nedtrådt av hedninger», hvilket igjen må innebære at tiden er
kommet for jødenes tilbakevending fra landflygtighet i mange forskjellige land,
som det er profetert om i bl.a. Jer. 23:7-8:
«Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer
skal si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt!
– men: Så sant Herren lever, som førte Israels hus og ætt og lot dem komme fra
et land i nord og fra alle de land jeg hadde drevet dem bort til! Og de skal bo
i sitt land.»
Her skal vi legge merke til det innledende «derfor», som
viser tilbake til de to forutgående versene i Jer. kap. 23 (v. 5-6), der det
prodeteres om jødenes frelse ved «en rettferdig spire», en «konge» av Davids
ætt, som man skal kalle «Herren, vår rettferdighet», hvilket jo er en tydelig
profeti om Jesus:
«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram
for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom
og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og
Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår
rettferdighet.»
I denne GT-lige profetien tales det altså om en tid, der
jødene som folk har tatt imot Jesus som frelser, og der man vil kunne se
tilbake på jødenes tilbakevending til Israels land fra mange forskjellige land
som en Guds frelseshandling på linje med folkets utgang fra Egypt i sin tid.
Sett i lys av profetiene fra Sak. og Åp. om at jødene som folk først skal ta
imot Jesus som frelser ved hans gjenkomst på himmelens skyer, så er det for meg
å se ingen tvil om at den tiden det her siktes til, er det som vi pleier å
omtale som Tusenårsriket (jf. Åp. 20:1ff). Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere
inn på dette her, men viser til avdøde biskop Erling Utnems bok: «Jesu
gjenkomst – verdens håp» (Luther forlag 1992), som jeg mener gir den beste
veiledning i disse spørsmålene.
Oppfyllelsen av de før nevnte to profetier av Jesus i Matt.
og Luk. faller dessuten sammen med et annet tydelig «tegn i tiden», nemlig det
frafallet fra/opprøret mot Gud og hans livslover som skjer i den vestlige
verden. Ifølge 2. Tess. 2:3 er dette frafallet/opprøret jo noe som har
sammenheng med åpenbaringen av Antikrist, idet det så å si bereder vei for ham
som Paulus jo bl.a. kaller for «lovløshetens menneske».
I boken «Normløst. Hvordan radikal kjønnsteori erobret
Norge»» (Document forlag 2019) beskriver Kjell Skartveit noe av dette
frafallet/opprøret, som vi for øvrig nylig har fått to nye eksempler på: dels en
svensk ministers forslag om å frata pastorer som ikke er villige til å vie
homoseksuelle vigselsretten; og dels et forslag om utvidelse av den norske straffeloven
som skal opp til behandling i Stortinget til høsten, og som ifølge Bjarte
Ystebø i «Norge IDAG» vil kunne gjøre det straffbart å forkynne at homoseksuell
praksis er synd. Selv om man ikke dreper de profetiske røster, så forsøker man
i alle fall å lukke munnen på dem, jf. v. 37a (+ v. 34-36).
Det er denne utviklingen – sammen med utviklingen i abort-
og bioteknologi-spørsmålene m.m. – som gjør, at jeg tror vi må se på
korona-pandemien som et verdensvidt kall til omvendelse, slik jeg tidligere var
inne på. Salme 2 i GT profeterer om dette verdensvide opprøret mot Herren og
hans Salvede, dvs. Jesus:
«Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på
det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot
Herren og mot hans hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep
av oss!» (Sal. 2:1-3).
Spørsmålet er så, om de som er «herskere på jorden» vil la seg
advare, slik de oppfordres til i v. 10 av denne salmen, eller om de vil ture
frem i sitt opprør. Foreløpig er det vel dessverre ingen tegn på at man vil
endre kurs. Men vi må minne oss selv om, at Skriften altså forut har profetert
om at dette opprøret/frafallet ville komme, slik at dette «tegn i tiden»
faktisk er med på å bekrefte det profetiske ordet for oss!
Jødenes/Israels skjebne er et «mysterium»
Jødenes skjebne som folk er jo noe helt enestående i
verdenshistorien. Vi har sikkert alle hørt hva legen til en preusisk fyrste
svarte, da denne spurte etter et bevis på Guds eksistens: «Jødene, Deres
Majestæt!». For det finnes nemlig ingen andre eksempler på at et folk på denne
måten har blitt spredt rundt i verden, uten å bli oppslukt i folkehavet, så å
si. Dette skyldes Guds løfte til Abraham, Isak og Jakob, dem som Paulus i Rom. kap.
9 – 11 (9:5; 11:28) omtaler som «fedrene».
Apostelen taler jo i Rom. 11:25ff om et «mysterium» – dvs.
noe vi ikke er istand til å utgrunne – vedr. jødene/Israel, nemlig dette at
«Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde [det
fastsatte mål av hedninge-kristne] er kommet inn», men så skal «hele Israel bli
frelst» (v.25-27). Dette utdyper Paulus så i de følgende vers (28-32):
«Når det gjelder evangeliet, er de [de vantro jøder] blitt
fiender for deres [de hedningekristnes] skyld. Men når det gjelder
utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver
og sitt kall. Dere var jo engang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn,
fordi de andre var ulydige. På samme måte har nå de vært ulydige, men ved den
miskunn dere har fått, skal også de få miskunn. For Gud har innesluttet dem
alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle.»
Dermed er vi på en måte tilbake der vi begynte, nemlig med
Guds inderlige ønske om å vise miskunnhet, og gjemme «alle» under vingene sine,
slik hønen gjemmer kyllingene under vingene sine.
Guds vredesdom venter de som forkaster evangeliet!
Men slik som det bare er de blant jødene som omvender seg og
tar imot evangeliet som blir frelst, slik er det også med resten av verden.
Dommen som kom over jødefolket i år 70, fordi flertallet av folket avviste
Jesus av Nasaret som Guds Messias – denne dommen er et varsel om dommen som vil
ramme alle som forkaster evangeliet «når Herren Jesus åpenbarer seg fra
himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over
dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu
evangelium. Den straffen de skal lide, blir en evig fortapelse borte fra
Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2. Tess. 1:7-9).
Og her er det dessverre nødvendig å føye til: Dét å avvise «apostlenes
lære» om hva som er synd, er det samme som å avvise evangeliet! Derfor er bl.a.
alle de som går inn for å velsigne homoseksuelle forhold på fortapelsens vei,
og må omvende seg, hvis de skal unngå å bli ramt av Guds evige vredesdom!
Men «idag er nådens tid, idag er Gud å finne!» Amen.