(skulle ha talt på Skjæveland Misjonshus på Domssøndag/Kristi kongedag 22/11-20, men måtte melde avbud i siste liten pga. sykdom - holdt likevel prekenen hjemme samme dag for min hustru Birgit Saxe)
En profeti om dommen over alle folkeslag
I den forutgående del av Matt. 25 har vår Herre Jesus fortalt to lignelser om hvordan det skal gå ved hans gjenkomst, nemlig lignelsen om De ti brudejomfruer og lignelsen om De betrodde talenter. Nå tar han imidlertid opp tråden fra sin endetidsprofetiske tale i Matt. 24, der han forutsa templets totale ødeleggelse og etterfølgende svarte på spørsmål fra disiplene sine om når denne ødeleggelse skulle finne sted og om hva som skulle være «tegnet på [hans] komme og på denne tidsalders ende» (Matt. 24:3).
Jesu profeti om den kommende dommen over alle folkeslag er således ingen lignelse, selv om Jesus sammenligner seg selv med en gjeter og folkeslagene med sauer og geiter. I Israel skal det ha vært vanlig å la disse dyrene gresse sammen om dagen, for så å skille dem at om kvelden, når de skulle inn for natten. I tillegg skal geitene i Israel som regel ha vært svarte, mens sauene jo er hvite. Så vår Herre Jesus bruker også her – som så ofte ellers – et bilde fra dagligdagen som de fleste sikkert ville ha kjent seg igjen i den gangen.
Profetisk sammenskuing av frelseshistoriske begivenheter
Som det ofte er tilfellet i profetier, så sammenskues det også her forskjellige begivenheter, som vi ut fra andre steder i Skriften vet vil være atskilte i tid. Man har vel ofte brukt bildet med fjelltopper og daler: profeten skuer noen ganger bare toppene, men ikke dalene inn imellom. Derfor kan det f. eks. hos profeten Jesaja virke som om det ikke er noe epokemessig skille mellom tusenårsriket og den nye himmel og den nye jord, slik det tydelig fremgår av de siste kapitlene i Åpenbaringsboken at det faktisk er.
En liknende sammenskuing av profetiske «fjelltopper» ser det ut for å være tale om her. For ut fra innledningsordene om Menneskesønnens komme i sin herlighet med alle englene, så kan det virke som om den dommen Jesus her profeterer om skal skje umiddelbart etter hans gjenkomst «på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt. 24:31). Men ifølge Åp. kap. 19 – 20 så vil Jesu gjenkomst jo innlede «tusenårsriket», mens dommedagen først kommer etter «tusenårsriket».
Og det fremgår jo av bla. det siste verset her i profetien om dommen over folkeslagene, at profetien gjelder nettopp dommedagen: «Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (v. 46). For det er jo så å si kun i forbindelse med dommedagen, at det i Bibelen tales om at noen skal dømmes til evig pine, eller til «den evige ild» (v. 41; sml. «ildsjøen» i Åp. 20:15 m.fl.st.).
De to frelseshistoriske «fjelltoppene» som sammenskues her, er dem som apostelen Paulus omtaler i 1. Kor. 15:22f, der han fremholder at det skal skje to omfattende oppstandelser av døde etter Jesu oppstandelse:
«For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme» (1. Kor. 15:22-23).
Den her nevnte første oppstandelsen er altså en oppstandelse til frelse for dem som har dødt i troen på Kristus, og den vil skje ved Jesu gjenkomst på himmelens skyer, når han – slik det står i Hebr. 9:27 – «for annen gang» skal «vise seg [...] til frelse for dem som venter på ham» (jf. 1. Tess. 4:13f; 1. Kor. 15:51-52).
Og ettersom det ifølge apostelen Paulus ikke skal skje noen omfattende oppstandelse av døde før Jesu gjenkomst, så må det jo være denne begivenheten som i Åp. 20:5-6 er omtalt som «den første oppstandelsen», og som danner opptakt til opprettelsen av «tusenårsriket» (Åp. 20:1f).
Videre skriver Paulus i 1. Kor. 15:24 om den andre omfattende oppstandelse av døde (= den andre profetiske «fjelltoppen»):
«Deretter kommer enden, når [Kristus] overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde»; og i forlengelse herav sier han: «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.» (1. Kor. 15:25).
Dette samsvarer jo med skildringen av oppstandelsen av de resterende døde til dom i Åp. 20:11f, der nettopp døden og dødsriket avslutningsvis blir kastet i ildsjøen (v. 14).
Andre omfattende oppstandelser av døde enn disse to – den første til frelse for de troende, og den andre til dom for resten av menneskeheten – er det ikke tale om i Skriften. Og disse to fremtidige frelseshistoriske begivenheter er det altså jeg mener er profetisk sammenskuet i dagens tekst.
Hvem er kongens/Jesu «minste brødre»?
For en umiddelbar betraktning kan det virke som om de på kongens høyre side blir omtalt som «rettferdige» pga. visse kjærlighetsgjerninger de har utført overfor dem Jesus kaller «disse mine minste brødre» – mens motsatt de på hans venstre side går fortapt pga. manglende gjerninger av samme art. Men dette stemmer jo ikke med andre klare ord i Skriften, om at det er troen på Jesus og hans forsonergjerning som frelser oss og gir oss evig liv, så det nevnte umiddelbare inntrykket kan ikke være riktig.
Men før vi går nærmere inn på dette spørsmålet, så må vi ha klart for oss, at det ved den endelige dommen over verden også vil være en tredje gruppe mennesker tilstede, nemlig dem som kongen/Jesus omtaler som «disse mine minste brødre». Vi må nærmest forestille oss at kongen/Jesus på dommedag vil peke på denne gruppen, siden han omtaler dem med demonstrativt eller påpekende pronomen og sier «disse».
Etter oppstandelsen omtaler Jesus jo disiplene som «brødrene mine» (Johs. 20:17); og vi finner også andre uttalelser som viser, at Jesus med uttrykket «disse mine minste brødre» må sikte til disiplene. Således pekte han ved en bestemt leilighet på disiplene sine og sa at «den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.» (Matt. 12:50). Videre sier han i Matt. 10:42, at «den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!».
Og at Jesu disipler skal være tilstede på dommedag, stemmer med andre ord i Skriften. F. eks. sa Jesus til disiplene sine: «Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.» (Matt. 19:29). Og Paulus sier uttrykkelig, at «de hellige skal dømme verden» (1. Kor. 6:2).
Man kan her også vise til profeten Daniels «nattlige syner» i Dan. kap. 7. Etter først å ha sett hvordan den himmelske domstolen blir satt og det forferdelige fjerde «dyret» i synet hans blir drept, så ser han at «en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et evig rike som aldri går til grunne.» (Dan. 7: 13-14).
Men når dette synet etterfølgende blir forklart for Daniel, så heter det i v. 21-22: «Jeg så dette hornet (= Dyret/Antikrist) føre krig mot de hellige og overvinde dem, inntil den gamle av dager kom. Da ble dommen gitt til Den Høyestes hellige, og tiden kom da de hellige tok riket i eie.» Den «menneskesønn» som i Daniels syn hadde fått overdratt makten av «den gamle av dager», skulle altså ikke regjere alene, men sammen med «de hellige», fremgår det indirekte.
Dette stemmer også med Åp. 20:4-6, der det bla. står om de som har del i «den første oppstandelse», at «de ble levende og hersket med Kristus i tusen år.» (Åp. 20:4; min utheving).
Så vi må altså forestille oss at dem som Jesus her omtaler som «disse mine minste brødre» er hans meddommere, når menneskeheten ved den endelige dommen skal deles i to grupper: de som går til evig pine og de som går til evig liv.
Frelse av nåde og/eller ved gjerninger?
Men tilbake til spørsmålet om hvordan vi skal forstå vektleggingen av de kjærlighetsgjerninger mot Jesu «minste brødre» som de på Jesu høyre side hadde gjort, men som de på venstre side hadde forsømt å gjøre.
Her er det viktig å legge merke til kongens omtale av de på høyre side. Han kaller dem «dere som er velsignet av min Far!», og fortsetter: «Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (v. 34).
De på høyre side får altså ikke evig liv som noe de har gjort seg fortjent til, men som en arv. Derfor ser vi også, at de selv ikke er seg bevisst å ha gjort noe for å fortjene det evige livet. De spør jo: «Herre, når så vi deg sulten, tørst, fremmed, naken, syk eller i fengsel?» Kjærlighetsgjerningene deres mot Jesu disipler sprang nemlig ut av troen på Jesus som frelser og forsoner.
På liknende måte tales det i Åp. 20:11f om en dom etter gjerninger; men samtidig er det et vilkår at man er innskrevet i «livets bok», hvis man skal unngå å havne i ildsjøen. Her vil jeg gjerne sitere et avsnitt fra Lars Eritslands kommentar til Åp. 20:11f i Bibelverket (s. 213-214 - alle skrifthenvisninger er utelatte):
"Men det ble også åpnet "en annen bok". Uttrykket betegner den som forskjellige fra de andre bøkene. Den kalles "livets bok". I livets bok er de innskrevet som har tatt imot kallet til det evige liv og er blitt tro inntil enden. Livets bok er selve hovedboken i dommen. Men når det videre heter at de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger, gjelder dette utvilsomt alle de døde, også de som har sine navn i livets bok. Skriften lærer at mennesket blir frelst ved troen uten gjerninger, men at det allikevel skal dømmes etter sine gjerninger. Disse to setningene lar seg neppe fullt ut forlike i vår tanke, men det gjør dem ikke mindre sanne. Løsningen ligger vel i Jesu ord om at som treet skal kjennes på sine frukter, skal den levende troen kjennes på de gode gjerninger som følger den. Gjerningene gjelder ikke som frelsesgrunn; der gjelder bare Guds nåde i Kristus Jesus. Men ettersom gode gjerninger er frukt av Guds frelsende nåde, kan de føres fram som vitnesbyrd om at en sto i nåden og levde det nye livet. Skriften forutsetter altså at det vil bli full overensstemmelse mellom gjerningenes bok og livets bok på dommens dag."
Men for de på den venstre siden – som Jesus kaller «forbannede» – gjelder det motsatt, at de ikke hadde tatt imot Jesus som frelser, og dermed heller ikke hadde fått Guds kjærlighet utøst ved Helligånden i deres hjerter (Rom. 5:5). De hadde med andre ord ikke noen sann tro på Jesus som kunne bære frukt i kjærlighetsgjerninger mot Jesu minste brødre.
Kjærlighet er Åndens frukt
Dette betyr naturligvis ikke, at noen av oss her kan slå seg på brystet og si: «Jeg tror på Jesus, så jeg vet hvor jeg havner til sist!». For når selv den store apostel Paulus kunne tale om muligheten av at han som hadde forkynt for andre selv kunne «bli funnet uverdig» (1. Kor. 9:27), hvor mye mer gjelder dette da ikke for enhver av oss!
Men nettopp derfor er det viktig at vi holder fast ved at det bare er i kraft av Jesu nåde vi kan bli frelst. For som det står i 1. Kor. 13:3: «om jeg gir alt jeg eier til de fattige, [...] men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting». Og denne kjærligheten kan vi som sagt ikke ta av oss selv, men den må utøses i våre hjerter ved Den Hellige Ånd!
I Gal. 5:22-23 er det således opplistet en del eksempler på de forskjellige sider ved «Åndens frukt», og dér er «kjærlighet» nevnt som det første eksempelet. Dette betyr jo, at om vi «vandrer i Ånden» - slik apostelen formaner til både i Gal. 5:25 og andre steder i brevene sine - så vil Åndens frukt i form av kjærlighetsgjerninger (med mere) uunngåelig måtte vise seg i våre liv.
Men å vandre i Ånden vil først og fremst si å vandre i lyset (jf. 1. Johs. 1:7), for Den Hellige Ånds fremste oppgave er jo å overbevise oss om synd, og vise oss til nåden i Kristus Jesus; og det er dén vi må ha for øye, om vi skal bære Åndens frukt – slik apostelen Johannes sier: «Vi elsker, fordi han elsket oss først» (1. Johs. 4:19).
«I broderkjærligheten kjærlighet til alle»
Kjærligheten det her er tale om skal ellers i første rekke vise seg overfor våre søsken i troen, fremgår det av at apostelen noen få vers senere i Gal. skriver: «La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.» (Gal. 6:10).
Dette stemmer helt overens med Jesu ord i Johs. 13:34-35: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.»
Viser også til 2. Pet. 1:7, der det tales om at det «i gudsfrykten [skal være] broderkjærlighet, og i broderkjærligheten [skal være] kjærlighet til alle.»
Man kan her sammenligne med ansvaret for egen familie: Hvis vi er så opptatte med å hjelpe alle mulige andre, at vi dermed forsømmer vår egen familie, så er «kjærligheten» vår i beste fall missforstått kjærlighet. I verste fall er det slett ikke tale om kjærlighet, men om «fromhet» på utstilling!
I urkirken ser vi da også, at den formen for innsamling til de fattige som Paulus drev med, var en innsamling til «de fattige blant de hellige i Jerusalem» (Rom. 15:26). Når han derfor i sin avskjedstale til de eldste i Efesus talte om at «vi må ta oss av de svake», så var det sikkert først og fremst «de svake» innen den kristne menigheten han hadde i tankene:
«Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene vår Herre Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot.» (Apg. 20:34-35).
Det er nok en svak gjenklang av denne holdningen vi finner i den sosialdemokratiske solidaritetstanken, og i de mange frivillige hjelpeorganisasjoner av forskjellig art som finnes i dag. Men dessverre gjelder ikke denne solidariteten de aller svakeste i samfunnet vårt: de ufødte barn. For noen av disse små fratas på grusom vis den mest fundamentale retten av alle, nemlig retten til livet!
To utganger: Frelse eller fortapelse
Et tema som trer veldig tydelig frem i dagens tekst er Bibelens klare tale om de to utganger av livet: frelse eller fortapelse! I Dagen leste jeg forleden, at Oslos biskop, Kari Veiteberg, nå ønsker å fjerne lesningen av «Den lille Bibel» (Johs. 3:16) i innledningen til gravferdsliturgien for Den norske kirke.
Det sto ikke noe om årsaken til at hun ønsket dette; men jeg gjetter nok ikke mye galt når jeg antar at årsaken er, at hun ikke ønsker at folk skal bli minnet om fortapelsens mulighet ved starten på en begravelse. Men det sto ikke noe om, at hun kunne tenke seg lesningen av skriftstedet flyttet til et annet sted i gravferdsliturgien.
I dagens tekst er det imidlertid viktig å legge merke til, at menneskene på venstre side av Jesus ikke var forutbestemt til å gå fortapt. For det står at «den evige ild» som de måtte gå bort til, var «beredt for djevelen og englene hans» (v. 41). Dette stemmer jo med 1. Tim. 2:4, der Paulus sier at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (min utheving).
Men hvorfor tales det da i v. 34 om at menneskene på høyre side av Jesus skal arve «det riket som er bestemt for [dem] fra verdens grundvoll ble lagt»? Her vil jeg svare med Erik Pontoppidans katekismeforklaring «Sannhet til gudfrygtighet» fra 1737, at Guds forutbestemmelse av mennesker til frelse henger sammen med hans forutviten om hvem som vil la seg frelse, og hvem ikke.
I Luk. 7:30 står det f. eks. om «fariseerne og de lovlærde» at «de gjorde Guds råd til intet for seg», i og med at de ikke ville la seg døpe av Døperen Johannes. Og i Apg. 13:46 taler Paulus og Barnabas til noen jøder i Antiokia i Pisidia, og sier: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.»
Så selv om ingen kan komme til Jesus uten at Gud Fader selv «drar ham» (jf. Johs. 6:44), så er det altså mulig for et menneske å unnlate å følge Faderens dragelse, når man ved Guds nåde får en «besøkelsestid» (jf. Luk. 19:44; 1. Pet. 2:12; Jes. 55:6).
Lever vi for Kristus eller for oss selv?
Men om du og jeg kan prise oss lykkelige over å høre til blant de som har svart «ja» til kallet og har tatt imot Herren Jesus som vår frelser, så la oss huske på at Kristus døde for oss, for at vi ikke skal leve for oss selv lenger, men for ham som døde og ble oppreist for oss, slik det står i 2. Kor. 5:15.
Listen over hva dette innebærer ville sikkert kunne gjøres lang; men det har i alle fall noe å gjøre med de kjærlighetsgjerninger som vår Herre Jesus nevner i dagens tekst.
Kjærlighetens apostel, Johannes, sier: «I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, slik er også vi i denne verden» (1. Johs. 4:17).
Måtte dette dog være sandt om enhver av oss som er her i dag, ja, måtte dog ikke kjærligheten bli kald hos deg og meg, selv om lovløsheten tar overhånd (jf. Matt. 24:12)! Amen.
