Evolusjonsteorien og «ordet om korset»

I den ID-inspirerte boken «Theistic Evolution. A Scientific, Philosophical, and Theological Critique” (Crossway 2017) omhandler et av de 31 kapitlene “Vekselvirkningen mellom vitenskapen og Skriften i dag” (s. 705ff). Forfatteren er Colin R. Reeves, en tidligere professor i «operational research» ved Universitetet i Coventry (alle sitater fra boken er oversatt av undertegnede).

Utgangspunktet for Reeves er det kravet om revisjon av grunnleggende kristen lære som i dag fremmes av fortalere for teistisk evolusjon (TE). Som eksempler på slike nevner han innledningsvis navn som Francis Collins og Denis Alexander, samt organisasjonen BioLogos. Ifølge Reeves har mange nok tidligere ment, at teistiske evolusjonister ikke hadde tenkt igjennom TEs implikasjoner, spesielt hva angår evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Men på BioLogos’ websider har man blant annet kunnet lese at «stedfortredende soning ikke passer godt sammen med evolusjonsteorien» (Joseph Bankard)!

Klare tendenser i samme retning så vi i boken «Evolusjon eller kristen tro? Ja takk, begge deler» av Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik (Efrem forlag 2016). Forfatterne ønsker å finne ut «hvordan kristendommen skal forstås i lyset av evolusjonen» (s. 201) – istedenfor som jødene i Berøa å granske Skriftene (jf. Apg. 17:10f), det vil si: å la Skriften kaste lys over hvordan vi som kristne skal forholde oss til evolusjonsteorien.

Syndefallsberetningen blir således ikke for Davidsen & Søvik å forstå som en historisk beretning, men som «en allmen sannhet i mytologiske klær» (s. 170). Dermed må Davidsen & Søvik også (s. 171f) benekte Skriftens klare lære om at “én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker» (Rom. 5:18). Men som nevnte Joseph Bankard skriver på BioLogos’ websider: “Hvis det å benekte et historisk syndefall setter spørsmålstegn ved læren om arvesynden, så setter det også spørsmålstegn ved betydningen av Kristi kors som stedfortredende soning. Hvis Jesus ikke døde for å overvinne menneskehetens arvesynd, hvorfor døde Jesus da i det hele tatt? Hva er det Jesus, den andre Adam, forsøker å gjenopprette ved korset, hvis ikke det er synden til den første Adam? Læren om stedfortredende soning ser arvesynden som hovedårsaken til Kristi død. Men makroevolusjonslæren setter spørsmålstegn ved syndefallet og arvesynden. Således utgjør evolusjon en betydelig utfordring for læren om stedfortredende soning.» (s. 707).

Hvordan har det kommet dertil? Jo, sier Reeves, dette henger sammen med påstanden om at det hersker et komplementært forhold mellom vitenskapen og Skriften – «Guds to bøker», som mange vil si. Begge kan være sanne, hevdes det, hvis de fokuserer på forskjellige aspekter, eller opererer på forskjellige plan. Man hevder da for eksempel at 1. Mos. 1 er en beretning som skal si oss «hvorfor» Gud skapte, men ikke «hvordan».

Til sammenlikning, så holdt den kristne apologeten Francis Schaeffer ifølge Reeves godt nok frem at Bibelen ikke er en naturvitenskapelig lærebok, men samtidig sa han at Bibelen setter visse grenser for våre vitenskapelige teorier. For en sann kristen kan det ikke være avgjørende hva «vitenskapen» til enhver tid måtte oppfatte som «fakta», for «vitenskapen» kan ta feil; og i TE-litteratur skjelnes det dessuten ofte ikke klart mellom fakta og spekulasjoner.

Professor Reewes kommer inn på mange sider av den her omtalte problematikken, men jeg heftet meg især ved hans sammenlikning av TE med klassisk liberalteologi: liberalteologene ønsket at mennesker skulle bli kristne, men mente at dette krevde en «avmytologisering» av kristendommen. På liknende måte argumenterer Denis Alexander ifølge Reeves med at darwinismen er ubestridelig, og at enhver lesning av Skriften som innebærer at man ser på urhistorien som virkelig historie, må revideres. De som fastholder det historiske synet «gjør oss flaue, og bringer evangeliet i vanry».

Alexander skriver også at «Den offentlige kampanjen for kreasjonisme og ID . . . fortsetter å skape intellektuelle barrierer for vitenskapsfolk, og minsker derved i betydelig grad sannsynligheten for at de vil ta evangeliet alvorlig». Men som Reeves tilføyer: «Men ifølge Paulus (1. Kor. 1:22-23), så virker korsets forkynnelse på den samme måten!». Og nettopp «ordet om korset», læren om Kristi stedfortredende soning for våre synder, blir altså – som ovenfor omtalt – kritisert på TE-organet BioLogos’ websider for ikke å passe godt sammen med evolusjonsteorien!

 Fikk nedenstående svarinnlegg til prof. Sverre Holm i retur fra Dagen i dag:

Prof. Sverre Holm svarer i Dagen 1/12 på undertegnedes påstand om at det ikke - slik Holm faktisk skriver på s. 149 i sin nylig utkomne bok: "Den innbilte konflikten. Om naturvitenskap og Gud" - er mulig å gjenta og etterprøve hva som skjedde i fortiden. Ifølge Holm ville "[e]n litt mer velvillig leser" (underforstått: "enn undertegnede") ha forstått at Holm bare mente å si "at ordentlig vitenskap om fortiden faktisk er mulig". 

Poenget med Holms utsagn blir imidlertid fortsatt det samme, nemlig at "ung jord"-kreasjonismen (ifølge Holm) vil hevde at vitenskap om fortiden ikke er "ordentlig vitenskap". Men dét saken dreier seg om er - slik jeg påpekte i innlegget mitt i Dagen 26/11 - at det vitenskapsteoretisk sett er forskjell på empirisk naturvitenskap og historisk vitenskap (inkludert naturhistorievitenskap).

Et klart eksempel på hvordan også "ung jord"-kreasjonismen faktisk driver med vitenskap om fortiden er den siste artikkelen som ble lagt ut på www.skaper.no 5/9-21: "Skapelsesforskers gjennombrudd i Grand Canyon". Her gjelder det spørsmålet om hvordan det kan ha seg at sedimentære lag i Grand Canyon har blitt bøyde. Jeg klipper fra artikkelen på www.skaper.no (Dr. Snelling er geolog): 

Gjennom Grand Canyon dukker det opp tykke steinlag som er jevnt bøyd (noen nærmer seg å være i rett vinkel – se bildet). Dr. Snelling bemerker: «Normalt kan ikke fast stein bøyes uten å brytes. Dette gir oss bare to alternativer for å forklare bøyningen. Enten var steinlaget bøyd mens det fortsatt var mykt, kort tid etter at det ble avsatt av vann, eller etter at laget var helt herdet, ved at det ble bøyd av trykk som gjorde berget plastisk, som plastelina. Geologer som tror at lagene ble lagt ned over millioner av år, aksepterer det siste alternativet. ”

Den massive folden i Carbon Canyon, med fjelldelen bøyd i 90 grader (legg merke til personen i bildet for skala).

Dr. Snelling påpeker at dersom herdet stein skal bøye seg uten å brekke, må den gjennomgå metamorfe endringer i mineralinnholdet og strukturen, inkludert på mikroskopisk nivå. I begynnelsen av forskningen hans var spørsmålet dette: Er det noen bevis for at den harde bergarten i de bøyde lagene hadde gjennomgått en metamorfose?

Dr. Snelling undersøkte prøver fra to fremtredende folder i Grand Canyon. Forskningen hans konkluderte: “Ved å sammenligne Tapeats sandsteinsprøvene fra foldene med andre Tapeats sandsteinsprøver som ligger langt fra foldene, har det ikke skjedd noen metamorfose. Derfor bekrefter vårt fireårige forskningsprosjekt at disse steinlagene ble bøyd mens de fortsatt var myke, etter rask avsetning. ” Dr. Snelling konkluderer også med: «Dette er et sterkt bevis på at steinlagene ble lagt ned under en massiv flom og deretter bøyd før noen av lagene var herdet.» Dr. Snelling antyder at dette beviset er i samsvar med virkningene av Noahs flom og konsekvensene av det.