Våk og be!

Preken til 1. søndag i fastetiden 14.02.16 på Frøyland Forsamlingshus v/ord. misjonsprest Axel L. Saxe

Prekenteksten som er satt opp på denne 1. søndag i fastetiden er en tekst som tradisjonelt har vært lest på Langfredag som en del av Jesu lidelseshistorie, sammenskrevet etter evangeliene; men etter den siste reformen av tekstrekkene i Den norske kirke, så har den nå blitt en av prekentekstene i Den norske kirke til denne søndagen: Matt. 26:36-45 leses

Man får en følelse av å stå på hellig grunn, når man hører denne beretningen om Jesus og disiplene i Getsemane hage. Slik det står i en salme: ”Smelt mitt hjerte, gråt mitt øye! Se, her lider hellighet!” Men siden det gjennomgående temaet for 1. s. i fasten er ”Jesu fristelse og vår fristelse”, så skal vi prøve å rette vårt fokus mot akkurat dette temaet her i dag.

På gresk er jo ordet for fristelse og prøvelse ett og det samme. Derfor kan vi ett sted i NT lese at Gud ikke frister noen, men at ”enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst” (Jakob 1:13f). Men et annet sted lærer Jesus disiplene sine å be slik til Gud vår Far i himmelen: ”led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde” (Matt. 6:13a). For Skriften viser oss at Gud kan tillate at vi settes på prøve, slik for eksempel en person som Job i GT fikk oppleve det. Og i Dom. 2:20f kan vi lese at Gud lot noen av folkene i Kana’ans land få bli værende der også etter at israelittene hadde inntatt landet, fordi Gud ”ved dem” ville sette ”Israel .. på prøve, om de ville ta vare på Herrens vei og vandre på den, …, eller ikke”.

Gud kan altså tillate at vi kommer inn i situasjoner der fristelser av forskjellig art oppstår for oss. I kampen mot fristelsene har Gud imidlertid gitt oss to sterke våpen: Ordet og bønnen. I dagens tekst blir vi minnet om disse to våpen, idet Jesus formaner de sovende disipler: ”Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” (v. 41).

Vår Herre Jesus sier her indirekte, at når vi som kristne svikter og faller for fristelser, så har det sammenheng med at vi ikke våker og ber. En av de sovende disipler – Peter – fikk tydelig erfare dette, da han kort tid etter det som skjedde i Getsemane fornektet Jesus. For også når Gud setter oss på prøve, så er han trofast: ”Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den” (1. Kor. 10:13b). Men det skjer altså bare når vi bruker de våpen han har gitt oss å kjempe med: Ordet og bønnen.

Det er imidlertid forskjell på prøvelser/fristelser. Til Korinter-menigheten sier Paulus at de ikke har stått overfor annet enn menneskelige prøvelser/fristelser (1. Kor. 10:13a). Dette gjelder antakelig også de fleste av oss som er til stede her i dag. Men vi vet jo at vår Herre Jesus – slik det også fremgår av teksten vår – var prøvet/fristet på et annet plan. For ham besto fristelsen i å velge en annen vei enn den Gud hadde anvist ham, nemlig å være Guds offerlam til soning for våre synder. Og her må vi huske på at han var det eneste menneske som har levd på denne jord uten å begå synd av noen art. Å frivillig ta på seg vår syndebyrde for å frelse oss fra den evige fortapelse kostet ham derfor alt! Denne Jesu selvfornektelse og selvfornedrelse for vår skyld er blant annet beskrevet i de kjente versene i Fil. 2:6-8 (leses).

At det å frelse oss kostet ham alt, reflekteres i dagens tekst både ved at ”sorg og angst kom over ham”, slik at han måtte si til disiplene: ”Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg” (v. 37-38), samt ved hans gjentatte bønn om å få slippe ”denne kalk”, dvs. å måtte lide og dø for våre synder. Men når Jesus ber: ”Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil” (v. 39b), så viser han dermed at han tross alt underordner sin menneskelige vilje helt under Faderens. Og dette er jo hva det i virkeligheten dreier seg om i enhver prøvelse/fristelse.

Vi ser dette så tydelig i Abrahams villighet til å ofre sin elskede sønn Isak, da Gud ba ham om å gjøre det (jf. 1. Mos. 22). Selv om den forferdelige prøvelse som Gud dermed lot Abraham gjennomgå – og i enda høyere grad den prøvelse som Gud lot den enbårne Sønnen sin gjennomgå for vår frelses skyld (jf. blant annet profetien i Jes. 53:10a: ”Men det behaget Herren å knuse ham”) – ligger på et annet plan enn de menneskelige fristelser som har å gjøre med det vi pleier å kalle ”den daglige omvendelse”, så dreier det seg i begge typer fristelse/prøvelse om selvfornektelse.

Paulus taler jo om ”den daglige omvendelse” i de formaningsdelene som finnes i de fleste av hans brev. For eksempel skriver han i Kol. 3:5: ”Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse”. Her tales jo om noe av all den synd som Jesus sa kommer fra menneskehjertet: ”onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott” (Matt. 15:19), og som er årsaken til at syndsbekjennelsen i Den norske kirkes liturgi – i alle fall inntil for ganske nylig – har inkludert setningen: ”… og kjenner den onde lyst i mitt hjerte”.

De menneskelige fristelser som møter oss i det daglige skyldes altså blant annet at det som Skriften kaller ”vårt gamle menneske” fortsatt gjør seg gjeldende på forskjellig måte. Vi kan sammenligne det med situasjonen for israelittene da de var kommet inn i Kana’ans land og Gud lot noen av de tidligere innbyggerne i landet få forbli ubeseiret for å sette folket på prøve, om de ville holde seg til Herren eller la seg friste til avguderi (slik jeg tidligere var inne på).

På lignende måte blir vi daglig prøvet/fristet blant annet pga. ”vårt gamle menneske”, og vi må derfor – slik det heter i Tit. 2:11-12 – ved Guds nåde opptuktes til å ”fornekte ugudelighet og de verdslige lyster” – vel å merke ikke bare forstått som noe vi ser omkring oss, men som noe vi kjenner fra vårt eget hjerte! Vår gamle onde natur må vi ved Guds nåde bli opptuktet til å fornekte, slik at vi kan ”leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er”.

Jeg sa tidligere, at vi i kampen mot fristelsene har fått to sterke våpen å kjempe med, som vi i dagens tekst blir minnet om igjennom Jesu ord til sine sovende disipler: ”Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” (v. 41). Vi skal nemlig legge merke til at Jesus ikke bare formaner disiplene sine til å be, men også til å våke. Vi påminnes dermed ikke bare om bønnens våpen, men også om ”Åndens sverd, som er Guds ord” (Ef. 6:17).

Den som våker er nemlig opptatt av å følge med på hvordan situasjonen utvikler seg med hensyn til dén eller dét som er årsaken til at man våker. Et kanskje litt dårlig eksempel er de såkalte ”valgvaker”, der politisk interesserte spent følger med på hvordan valget forløper inntil det endelige resultatet foreligger, ofte først sent på kvelden eller ut på natten. Et bedre eksempel er vel våkingen om natten i en krigssituasjon, der noen alltid må holde seg våkne for å kunne holde vakt og følge med på fiendens bevegelser.

Våkingen vår som kristne har nettopp sin bakgrunn i en krigssituasjon, der Guds motstander forsøker å dra så mange som mulig med seg i den evige fortapelsen – slik Paulus beskriver det i Ef. 6:11-13 (leses). Til den rustningen som Paulus så i de følgende vers beskriver, hører det to våpen: ”Åndens sverd som er Guds ord” og bønnen (Ef. 6:17-18); og det å våke i bibelsk betydning innebærer nettopp å bruke det førstnevnte våpen i kampen mot fiendens listige angrep – slik som vår Herre Jesus jo selv gjorde i møte med Djevelens fristelser ute i ørkenen (”Det står skrevet: …” – Matt. 4:4, 7 og 10).

I avisen ”Norge I Dag” var det forleden et intervju med en forkynner og forfatter ved navn John Bevere, som blant annet uttalte: ”På samme måte som maskinene må kalibreres, må vi kalibreres av Guds ord. Ifølge ordboken er det å kalibrere å ”sammenligne et instrument mot en normal eller et annet instrument som er mer nøyaktig, for å bestemme avviket fra en korrekt verdi”. Bevere fremholder viktigheten av at vi på samme måte må bli vasket i vannbadet av ordet hver eneste dag” (sitat slutt).

Jeg synes dette er et godt bilde på hva det vil si å våke i bibelsk betydning: daglig å la seg kalibrere av Guds ord. Dette er selvsagt ensbetydende med å leve i det jeg tidligere omtalte som ”den daglige omvendelse”. Uten denne stadige ”våken” vil vår bønn ikke ha noen kraft.

Men omvendt så kan vi kanskje også bli så opptatt av å våke at vi forsømmer å bruke bønnens sterke våpen i kampen mot den onde. Paulus’ mening her er nemlig ikke, at bønnen er noe som så å si kommer i tillegg til alt det andre han har nevnt i de foregående vers, men at anvendelsen av de forskjellige deler av rustningen og av Åndens sverd hele tiden skal skje under bønn og påkallelse, slik at vi ”ber til enhver tid i Ånden”. Dvs. vi skal våke og be til stadighet, sml. Luk. 21:36: ”Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen ”, og 1. Tess. 5:17: ”Be uten opphold!”.

Dette må imidlertid ikke misforstås som om vi skal forsøke å ”stå på tærne” hele tiden åndelig sett. Under forberedelsen av denne talen, kom jeg til å tenke på et lite skrift av kineseren Watchman Nee, som døde i 1972 etter å ha sittet 20 år i fengsel pga. sin tro. ”Sidde, vandre, stå” heter skriftet, der han med utgangspunkt i Efeserbrevet på sin originale måte beskriver hvordan vi som kristne hele tiden må ha som utgangspunkt at vi er satt med Kristus i himmelen (Ef. 1:20; 2:6). Først da kan vi lykkes med å vandre i Ånden (Ef. 4:1, 17; 5:2, 8; jf. Gal. 5:16; Rom 8:4), dvs. å leve i ”den daglige omvendelse”. Faktorenes orden her er ikke likegyldig, men tvert imot helt avgjørende! Slik han skriver et sted: ”Vi har søgt at gøre det klart, at kristenlivet ikke begynder med at ”vandre”, men med at ”sidde”. Hver gang vi ændrer på denne guddommelige orden, bliver resultatet dårlig. Vor Herre Jesus Kristus har gjort alt for os, og vi må lære at hvile tillidsfuldt i ham”.

Litt senere skriver Watchman Nee så: ”Kristenlivet begynder med at sidde – dette fører til at vandre – men hermed ender det ikke. Enhver kristen må også lære at stå! Enhver kristen må være beredt til kamp. Vi må lære at sidde med Kristus i det himmelske, og vi må vandre ham værdigt her på jorden – men vi må også lære at stå i striden – stå fjenden imod. Det er dette det sidste afsnit i Efeserbrevet handler om (kap. 6:10-20). Paulus kalder det for vor kamp mod ondskabens åndemagter. …. Vi kæmper mod Satan for at bevare og beholde den sejr, Herren allerede har vundet for os. Ved at oprejse vor Herre Jesus fra de døde proklamerede Gud, at hans Søn havde besejret hele mørkets rige – og den sejr er skænket os frit! … Satan forsøger ikke i første omgang at få os til at synde. Nej, han koncentrerer sig om at lokke os ud af den fuldstændige sejrs område – og da kan han let fælde os! Gennem vor forstand eller vore følelser angriber han vor stilling i Kristus og vor vandring med ham i Ånden. Men husk, at der er et våben til forsvar for hvert punkt han angriber – der er en hjelm og en brynje, der er et bælte og sko – og over det altsammen er der troens skjold, med hvilket vi kan avbøde alle fjendens frygtelige pile. Troen sier: ”Kristus er højt ophøjet! Vi er frelst af hans nåde! Vi har direkte adgang til Gud ved ham! Han bor i os ved sin Ånd!” – Så langt Watchman Nee.

Guds folk kommer imidlertid også ut for fristelser og prøvelser på menighetsplan. Dette fremgår for eksempel av brevene til de sju menigheter i Åp. kap. 2-3, og kirkens historie har mange eksempler på at menigheten har blitt utsatt for fristelser til å vike av fra Veien (jf. Johs. 14:6 og omtalen i bla. Apg. 9:2, 19:9 og 22:4 av den kristne tro som ”Veien” og de kristne som ”de som hører Veien til”), pga. forfølgelser uten ifra og/eller som følge av forførende røster innen ifra. Hva det siste angår, så profeterte Paulus om dette i sin tale til menighetens eldste i Apg. 20, der han bla. sa: ”Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor! … (v. 29-31a).

Den tidligere omtalte kalibreringen ved hjelp av Guds ord må derfor også skje på menighetsplan. Også her må alt prøves på Guds ord, slik at ikke forførende røster får innpass. Dessverre er det akkurat dette som har skjedd i Den norske kirke! Biskopene anbefaler nå at det vedtas en liturgi for vielse av homoseksuelle. Men som Jon Kvalbein skrev i Dagen forleden (12.02.16), så er det her tale om ”Et forførende evangelium”. Under henvisning til Paulus’ sterke ord i Galaterbrevet om forbannelse over dem som forkynner et ”annet evangelium”, skriver Kvalbein bla.:

”Evangeliet er budskapet om Jesus Kristus som led en stedfortredende død for våre synder. Han ville frelse oss fra Guds dom og evig fortapelse. Evangeliet er at en synder som bekjenner sin synd og vender om til Kristus, blir rettferdiggjort ved tro. Det moderne liberale evangelium er noe helt annet. Å leve i strid med det sjette bud, utløser ikke Guds vrede. Det trengs ingen syndsbekjennelse. Kirken kan lyse Guds velsignelse over livet ditt uansett. Faktum er: De som vil velsigne det som Gud fordømmer, står for et ”annet evangelium”. De gir mennesker frimodighet til å vandre videre på den brede vei med god samvittighet. Slik undergraves rettferdiggjørelseslæren, den som kirken står og faller med. Den sanne kirkens oppgave er å hjelpe mennesker til frelse og evig liv hos Gud. Det liberale evangelium forfører mennesker bort fra Gud. De kirkeledere som går inn for vielse av likekjønnede par, er vranglærere som splitter kirken. En kirke som vedtar en slik liturgi er en løgnkirke” (sitat slutt).

Den store fristelse for Guds folk i denne situasjonen er å tilpasse seg den nye situasjonen – akkurat slik det var under krigen her i Norge, da Quisling-regjeringen kom med sine forordninger om blant annet oppdragelse av barna til å bli ”gode” nazister. Den gangen forfattet man et bekjennelsesskrift: ”Kirkens Grunn”, som ble lest opp i de aller fleste av landets kirker påskedag 1942. Det første man her holdt frem var: ”Vi bekjenner at den hellige Skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig lære og liv, …”.

I dag er situasjonen faktisk enda alvorligere, fordi forførelsen kommer innen ifra – men ”Hvem deler vår Herres smerte? Hvem våker med Jesus i verdens natt og bærer hans sorg i sitt hjerte?” (NoS 1983 nr. 128, v. 2). Amen.