Tale på Sviland bedehus 24/11-22

Teksten jeg skal tale over er hentet fra 2. Peters brev. Trygve Bjerkrheim skriver i sin Bibelverk-kommentar, at «intet brev i NT ... har fått ektheten så anfektet som 2 Peters brev»; men han tar alle argumentene mot brevets ekthet opp til drøftelse og tilbakeviser dem på en aldeles overbevisende måte. Om hovedformålet med brevet sier Bjerkrheim, at det er å «stadfeste de troende i håpet om Kristi gjenkomst, og i tilknytning til det å formane dem til et hellig liv» (Olaf Moe).

Tekst: 2. Pet. 3:3-13

Apostelen Peter beskriver her den kommende Herrens/Guds dag som en verdensomspennende begivenhet med menneskelig sett katastrofale konsekvenser for både himmelen og jorden. Dette svarer jo til at Jesus selv i sin endetidstale i Matt. 24 bla. uttaler at «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå» (v. 53); men som C. Aschenfeldt-Hansen gjør oppmerksom på i sin kjente bibelforklaring «Fra Guldgruben», så sammenfatter Peters «Skildring her av Herrens Dag (V. 10-13) ... det hele i en sum. Paa dette Sted skelnes ikke mellem Enkelthederne. Vi ved fra andre Steder i Skriften, at Herrens Komme falder i forskellige Afsnit, først Dommen over Antikristen, saa det tusindaarige Rige med den første Oppstandelse, saa den sidste store Dommedag og derefter den nye Himmel og den nye Jord.» (Bind VIII, København 1904, s. 482).

En slik profetisk «sammenskuing» av begivenheter som egentlig er atskilte i tid ser vi også andre steder i Skriften. Man har jo sammenlignet det med å skue fra fjelltopp til fjelltopp, mens dalen imellom er skjult for ens øye.

Men uansett, så inntreffer hvert av disse «forskellige Afsnit» av «Herrens Komme» selvsagt som resultat av et overnaturlig inngrep fra Guds side i verdensforløpet, på samme måten som det var et overnaturlig inngrep den gangen Gud i Noahs dager sendte en straffedom over jorden i form av vannflommen som dekket hele jorden og derved gjorde ende på «den daværende verden», som Peter sier her i teksten vår (v. 6).

Ved å minne om Syndflodens historiske faktum, så vil Peter jo her tilbakevise de i teksten (v. 3-4) omtalte «spottere», som bevisst overser dette historiske faktum og feilaktig hevder at «alt [forblir] slik det har vært fra skapningens begynnelse» (v. 4b). Dessuten er det nok også det plutselige og overraskende ved dette tidligere inngrepet fra Guds side, Peter indirekte vil peke på.

Dette overraskelsesmomentet i forbindelse med Syndfloden kommer enda tydeligere frem i Jesu endetidstale i Matt. 24:

«Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.» (v. 37-42).

I parantes bemerket, så innebærer det å bli «tatt med» i denne sammenheng, at man er blant «de utvalgte» som englene ifølge Jesu ord skal «samle» sammen fra hele jorden ved hans gjenkomst (v. 31). Og det er jo denne begivenheten apostelen Paulus skildrer i 1. Tess. 4:16-17:

«For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.»

Poenget til både Jesus og Peter med å minne om Syndfloden er imidlertid – slik jeg før var inne på – at selv om verden ser ut for å gå sin vante gang, så betyr ikke dét at Guds straffedommer ikke kan være «rett om hjørnet», så å si. For Herrens/Guds dag skal nemlig komme «som en tyv» (2. Pet. 3:10a), noe også vår Herre Jesus selv holdt frem i Matt. 24:

«Men det skjønner dere, at dersom husbonden visste hva for en nattevakt tyven kom i, så ville han våke og ikke la ham bryte inn i huset sitt. Vær derfor forberedt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.» (v. 43-44).

Apostelen Paulus utdyper imidlertid denne saken i 1. Tess. 5:1ff, der det fremgår, at det bare er de som lever i mørket som vil oppleve at Herrens dag kommer over dem «som en tyv». For dem som lever i lyset med sine liv – dvs. i daglig oppgjør med all synd og urenhet – så vil Jesu gjenkomst oppleves som noe ventet og gledelig, selv om heller ikke de vil kjenne til dagen og timen for gjenkomsten på forhånd.

Men nå har det altså gått et par tusen år siden Jesus talte og Peter skrev om dette, og enda venter vi på Jesu gjenkomst. Dette betyr imidlertid ikke at Gud er sen med å oppfylle løftet sitt, sier Peter (v. 9). For Gud er nemlig tusen år som «dagen i går når den farer fordi, som en vakt om natten» (Sal. 90:4), og én dag er samtidig som tusen år å regne (v. 8). Gud er ikke begrenset av tiden, for han har selv skapt den, sammen med alt det andre han skapte i løpet av seks dager «i begynnelsen» for 6 – 7000 år siden (i henhold til Skriftens egen kronologi m.m.).

Men dessuten, så har Gud frelsestanker med hele verden, og han «vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» (v. 9b – jf. v. 15a!). Derfor heter det også hos profeten Esekiel (18:23): «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. – Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?».

Gud utsetter altså Jesu gjenkomst og dermed sin inngripen med straffedom over verden lengst mulig, for at så mange som mulig skal bli frelst fra fortapelsen, som jo – apropós debatten om Bibelselskapets forslag til ny oversettelse av Joh. 3:16 – innebærer «evig pine» i «den evige ild» (Matt. 25:41ff).

På bakgrunn av den kommende straffedommen over verden formaner Peter så de troende til å «ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den» (v. 11-12a).

Hvordan kan vi fremskynne Herrens/Guds dag? Først og fremst ved å gjøre som Peter sier, nemlig å «ferdes i hellighet og gudsfrykt» (jf. også v. 14!). Denne formaningen likner jo på det som apostelen Johannes sier i 1. Johs. 2:28: «Og nå barn: Bli i ham, for at vi kan ha frimodighet når han blir åpenbart, og ikke bli til skamme for ham når han kommer.»

Dette fører igjen tankene mine videre til Jesu liknelse om vintreet og grenene i Johs. 15, der Jesus jo bla. sier at «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre» (v. 5). Ved å bære «Åndens frukt» – som jo er dét Jesus mener med «frukt» - er vi som kristne med på fremskynne Herrens/Guds dag.

Som kristne vet vi, at menneskets grunnproblem er synden – opprøret vårt mot Gud – og at det bare er gjennom Guds eget store inngrep til frelse på Golgata kors det er håp for denne verden! Fordi «hele verden ligger i det onde» (1. Johs. 5:19b), så er det kristne håpet utelukkende knyttet til oppfyllelsen av «det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelsers Jesu Kristi herlighet» (Tit. 2:13).

Dette håpet innbefatter også «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (v. 13). På gresk finnes det to forskjellige ord for «ny»: «néos», som betyr «nytt i tid», mens ordet «kainós» – som er brukt her i 2. Pet. 3:13 – betyr noe «kvalitativt nytt».

Alt var jo i begynnelsen «såre godt», men etter syndefallet kom jorden – som vi vet – under Guds forbannelse (1. Mos. 3:17). Men i Skriften tales det jo både om en forestående «gjenfødelse» av verden (Matt. 19:28), og om «de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av» (Apg. 3:21).

Skaperverket skal imidlertid bli nytt i kvalitativ forstand, dvs. det skal ikke bare få sin opprinnelige «såre gode» kvalitet tilbake, men det skal bli «fullkommen godt». Dette er antydet med formuleringen: «skapningen skal ... nå fram til Guds barns frihet i herligheten», som vi finner i Rom. 8: 19-21:

«For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares. Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.»

Vi skal imidlertid kunne kjenne hverandre igjen i det nye Jerusalem, selv om vi har blitt forvandlet og blitt «ikledd udødelighet» ved Jesu gjenkomst, slik det fremgår av 1. Kor. 15:51-54 at vi skal bli:

«Se, jeg sier dere et mysterium: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i ett øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ordet oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier.»

Herlighetslegemet, som vi får ved Jesu gjenkomst, er noe kvalitativt nytt, men vi er likevel fortsatt de samme personer. Vi kan sammenlikne det med hva som skjedde da forfølgeren Saulus ble til apostelen Paulus: da ble han en ny skapning i Kristus Jesus, det gamle var forbi og noe nytt var blitt til; men det betød ikke at identiteten mellom Saulus og Paulus dermed var opphevet.

Forskjellen mellom de to forvandlinger – den indre og den ytre – er jo at vi på tross av den indre forvandlingen eller gjenfødsel ved troen på Jesus fortsatt bærer med oss «det gamle menneske» sålenge vi lever her på jorden, mens vi etter den ytre forvandlingen ved Jesu gjenkomst har blitt fullkomne som Jesus selv, slik det fremgår av 1. Johs. 3:2b: «Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er.»

Paulus bruker i 1. Kor. 15 forskjellige bilder til å illustrere  forskjellen på det legemet vi nå har, og så det herlighetslegemet som vi skal få ved Jesu gjenkomst. Han skriver bla. at «Det du sår, får ikke liv uten at det dør. Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn – om det nå er hvete eller av et annet slag. Men Gud gir det et legeme slik han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme. ... Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme.» (v. 36b-38 + 42-44a).

Paulus’ sammenlikning av det nakne frø med planten som kommer opp av jorden er talende, synes jeg. Ingen som ikke har kjenskap til slike ting på forhånd, vil jo kunne forestille seg at et lite frø skulle kunne bli opphav til en stor plante. På samme måte med sommerfuglelarver: etter at disse «grimme» larverne har forpuppet seg, så går larven faktisk helt i oppløsning inne i puppen; men én dag kommer det så en smuk sommerfugl ut av puppen – noe kvalitativt helt annet enn den larven som forpuppet seg!

I Christiansfeld i Sønderjyllland har hernhuttene eller brødremenigheten fra gammelt av hatt et slags senter for sin virksomhet i Danmark. Min avdøde mor fortalte om hvordan hun som ung var på besøk dér og bla. så menighetens gravplass. Oven over porten inn til denne gravplassen sto det (på dansk, selvsagt): «Det blir sådd i forgjengelighet,», og innenfor fortsatte skrifteordet på baksiden av porten: «det reises opp i uforgjengelighet.» Dette tror jeg min mor syntes var et fint uttrykk for det «levende håpet» vi som kristne har «ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (jf. 1. Pet. 1:3b).

Det er imidlertid et «men» her, som apostelen Paulus er nødt for å ta med i oppstandelseskapitlet sitt:

«Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet.» (1. Kor. 15:50). Hva mener Paulus med dette «men»? Erling Danbolt sier følgende herom i sin Bibelverk-kommentar til 1. Korinterbrev:

«I oppstandelsen skal vi bære den himmelskes bilde. Da skal vi bli ham like, Fil. 3,21; Rom. 8,29. Det er det lyse fremtidshåp som burde være levende for menigheten. Men dette skjer ikke ved naturlig utvikling. Først må frøet dø i jorden, v. 36. Kjød og blod kan ikke arve Guds rike. ... Legemet skal stå opp, men ikke i den nuværende skikkelse som kjød og blod, for det forgjengelige skal forgå, sml. 6,13. Det imøtegår [dvs. går imot, motsier] den jødiske oppstandelsestanke som ikke så at oppstandelse innebærer en ny tilværelsesform.» (Lutherst./Lunde, Oslo 1969, s. 208).

Hermed er vi på en måte tilbake til Peters formaninger om å «ferdes i hellighet og gudsfrykt» (2. Pet. 3:11b). For også i sammenheng med dét som Skriften kaller helliggjørelse er det jo tale om at noe først må dø, hvis livet i Gud skal kunne gro frem. Kristenlivet består således i å daglig «avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster» og daglig «ikle [seg] det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten» (Ef. 4:22b + 24). Og uten denne daglige omvendelse eller helliggjørelse «skal ingen se Herren», står det jo i Hebr. 12:14b.

Dette med helliggjørelsen må imidlertid ikke misforstås som om vi skal forsøke å ”stå på tærne” hele tiden åndelig sett. Under forberedelsen av denne talen kom jeg derfor til å tenke på et lite skrift av kineseren Watchman Nee, som døde i 1972 etter å ha sittet 20 år i fengsel pga. sin tro.

”Sidde, vandre, stå” heter skriftet, der han med utgangspunkt i Efeserbrevet på sin originale måte beskriver hvordan vi som kristne hele tiden må ha som utgangspunkt at vi er «satt med Kristus i himmelen», slik det er tale om et par steder i den  første delen av Efeserbrevet (Ef. 1:20; 2:6). Bare når vi har dette som utgangspunkt, vil vi kunne lykkes med dét som litt senere i Efeserbrevet er omtalt som «å vandre i Ånden» (Ef. 4:1, 17; 5:2, 8; jf. Gal. 5:16; Rom 8:4).

Faktorenes orden er her ikke likegyldig, men tvert imot helt avgjørende! Slik Watchman Nee skriver et sted:

”Vi har søgt at gøre det klart, at kristenlivet ikke begynder med at ”vandre”, men med at ”sidde”. Hver gang vi ændrer på denne guddommelige orden, bliver resultatet dårlig. Vor Herre Jesus Kristus har gjort alt for os, og vi må lære at hvile tillidsfuldt i ham”.

Litt senere skriver Watchman Nee så følgende, som jeg skal slutte med:

”Kristenlivet begynder med at sidde – dette fører til at vandre – men hermed ender det ikke. Enhver kristen må også lære at stå! Enhver kristen må være beredt til kamp. Vi må lære at sidde med Kristus i det himmelske, og vi må vandre ham værdigt her på jorden – men vi må også lære at stå i striden – stå fjenden imod.

Det er dette det sidste afsnit i Efeserbrevet handler om (kap. 6:10-20). Paulus kalder det for vor kamp mod ondskabens åndemagter. …. Vi kæmper mod Satan for at bevare og beholde den sejr, Herren allerede har vundet for os. Ved at oprejse vor Herre Jesus fra de døde proklamerede Gud, at hans Søn havde besejret hele mørkets rige – og den sejr er skænket os frit! …

Satan forsøger ikke i første omgang at få os til at synde. Nej, han koncentrerer sig om at lokke os ud af den fuldstændige sejrs område – og da kan han let fælde os! Gennem vor forstand eller vore følelser angriber han vor stilling i Kristus og vor vandring med ham i Ånden.

Men husk, at der er et våben til forsvar for hvert punkt han angriber – der er en hjelm og en brynje, der er et bælte og sko – og over det altsammen er der troens skjold, med hvilket vi kan avbøde* alle fjendens frygtelige** pile. Troen sier: ”Kristus er højt ophøjet! Vi er frelst af hans nåde! Vi har direkte adgang til Gud ved ham! Han bor i os ved sin Ånd!”

Halleluja og amen!

* slokke  ** brennende