Nedenstående innlegg fikk jeg i retur fra Dagen her forleden, men sendte så et annet til dem, som står på trykk i dag: https://www.dagen.no/meninger/professor-holms-front-mot-ung-jord-kreasjonismen/

Men konflikten mellom Bibelen og gjengs naturhistorievitenskap består!

Prof. Sverre Holm ved Fysisk Institutt på UiO har nylig skrevet en bok med tittelen: «Den innbilte konflikten. Om naturvitenskap og Gud» (Veritas Forlag: Oslo 2021). Boken var omtalt i Dagen 23/10-21 i forbindelse med at den skulle lanseres på den årlige Veritaskonferensen på Bibelskolen i Grimstad.

Av Dagens intervju med forfatteren fremgikk det at han anser tilværelsen for å være «grunnleggende mystisk»: « – Det er slående hvor mange vitenskapelige artikler som har en tittel med en eller annen form av ordet «mysterie» eller «enigma». Det virker som at jo grundigere forskerne er, jo mindre skråsikre er de», uttalte Holm da ifølge Dagen.

I bokens sluttord kommer han også inn på dette, og skriver i denne sammenheng bla.: «Det vi kan si sikkert, er at Bibelen utfordrer den moderne tendensen til bare å se reduksjonistisk og materialistisk på mennesket.» (s. 333). For Holm er nemlig kristen, og er – slik det også sto i Dagen-intervjuet med ham – «opptatt av å hjelpe kristne til å forene tro og naturvitenskap».

Et ifølge Holm selv «sentralt» kapittel i boken er kapittel 3, som bærer overskriften: «Seriøs vitenskap i middelalderen og den ensporede Galilei». Her skriver Holm – såvidt jeg kan bedømme – med stor autoritet og innsikt om feilaktige fremstillinger av vitenskapshistorien.

Et hovedpoeng for ham i denne sammenheng er å få frem «hvor viktig det er å forstå historiske hendelser ut fra deres egen tid og ikke ut fra vår» (s. 78f). Her er det selvsagt ikke vanskelig å være enig med Holm; og det gjelder også hans senere i boken fremførte kritikk av naturforskere som «går ut over vitenskapens mandat når de bruker evolusjon til å bortforklare Gud og nedgradere mennesket» (s. 310).

Men Holms fremstilling av «ung jord»-kreasjonismen er imidlertid feilaktig, slik som når han for eksempel beskylder «grupper av kristne» for en «form for scientisme», i det de «synes å verdsette en naturvitenskapelig lesemåte [av «Bibelen ..., og da særlig skapelsesberetningen»] påfallende høyt – og har desto mindre aktelse for at dette kan være skrevet i andre sjangre som poesi, fortellinger og lignelser» (s. 318).

For det første er det jo ikke bare «ung jord»-kreasjonister som leser skapelsesberetningen i 1. Mos. 1:1-2:3 først og fremst som en historisk beretning, og ikke som poesi eller noe annet. Også liberalteologer som GT-professorene James Barr og Gerhard von Rad slo jo i sin tid fast, at både skapelsesberetningen og Bibelens urhistorie for øvrig hører hjemme i sjangren «historie».

Og hvis Bibelens urhistorie skal leses som historiske beretninger, så ligger det jo i sakens natur at de store og avgjørende begivenheter i jordens historie som det dér berettes om (skapelsen, menneskets syndefall, den verdensomspennende vannflommen og den babelske språkforvirringen) har bla. naturhistorievitenskapelige implikasjoner.

Men naturvitenskapelige implikasjoner er det ikke tale om, for Gud står selvsagt fritt til å handle på tvers av naturlovene når og hvor han vil. Naturlovene kan nemlig ikke – slik Holm riktig påpeker – betraktes som «årsaker til at noe hender» (s. 212), siden de jo er «beskrivelser av regelmessigheter» (s. 217). Så i hvor stor grad Gud kan tenkes å gripe inn i naturens gang på tvers av naturlovene, var det derfor uenighet om blant naturforskere som Newton og Leibniz (s. 213).

Saken er imidlertid, at Holm lar sin overbevisning om «jordens høye alder og evolusjon» (s. 310) diktere hvordan Bibelens urhistorie skal leses og forstås. For eksempel hevder Holm at bare «åndelig død», men ikke «fysisk død» ble resultatet av syndefallet omtalt i Rom. 5:12ff (s. 307). Og den «skapningen» som ifølge Rom. 8:19-22 ble «lagt under forgjengelighet» av Gud etter syndefallet (jf. Guds forbannelse av jorden i 1. Mos. 3:17) skal ifølge Holm muligens forstås som «menneskeheten» (s. 308), og ikke – slik så å si alle kommentarer til Romerbrevet ellers er enige om – som siktende til utelukkende den upersonlige delen av skaperverket.

Hvorfor må Holm omtolke Bibelen på en slik måte? Jo, hvis evolusjonsteorien stemmer, så kan ikke syndefallet ha vært årsak til «fysisk død» for mennesket og til «forgjengelighet» i skaperverket for øvrig, for disse tingene er jo helt nødvendige elementer i evolusjonslæren om «naturlig utvalg» og «survival of the fittest». Det måtte derfor nødvendigvis ha vært «fysisk død» og «forgjengelighet» i skaperverket helt ifra begynnelsen av, hvis makroevolusjon hadde vært Guds skapelsesmetode.

Så Holm har sikkert rett i at konflikten mellom «naturvitenskap og Gud» er en innbilt konflikt; men derimot består det en klar konflikt mellom Bibelen og gjengs naturhistorievitenskap. Dette fordi sistnevnte ikke slik som naturvitenskapen først og fremst hviler på «eksperimenter og observasjon» (s. 211), men på ubekreftede antagelser vedrørende makroevolusjon og metodene for radiometrisk aldersbestemmelse etc.