Nedenstående artikkel er en norsk oversettelse v/ Axel Saxe av en artikkel fra Institute of Creation Research sitt månedsmagasin Acts & Facts 39(10): 4-7. Den originale artikkelen kan finnes på www.icr.org/article/5669/.

Dr. Albert Mohler:

Hvorfor ser universet så gammelt ut?

De teologiske omkostninger ved gammel-jord tenkning

Det å sitere 1. Mos. 1:1 i dagens akademiske sirkler – sekulære så vel som kristne – framkaller langt sterkere reaksjoner enn man skulle forvente i vår vitenskapsmettede kultur. Sekulære ateister er sikre på at spørsmålet om opphavet til alt må besvares utelukkende gjennom en naturalistisk tilnærming. Det finnes ikke noen plass for Gud i deres tenkning og konklusjoner. På den andre siden kjemper kristne intellektuelle fortsatt med dette spørsmålet i et forsøk på å bringe harmoni mellom vitenskap og tro, mellom den empiriske vitenskapens bekreftede resultater og den bibelske kristentroens grunnleggende doktriner. Kan de to harmoniseres? Og i så fall: hva er prisen?

Det spørsmålet som setter samtalen mellom vitenskap og Bibelen i fokus, er et spørsmål som setter søkelyset på flere hovedspørsmål vedrørende vitenskapens pålitelighet, Skriftens troverdighet og livssynene som styrer vår forståelse av begge. Spørsmålet er: Hvorfor ser universet så gammelt ut?

Det er kun få svaralternativer. Kanskje ser universet så gammelt ut, fordi det er så gammelt. Kanskje er det i virkeligheten ikke så gammelt, som det ser ut. Noen vil simpelthen si: ”Vi kan ikke besvare spørsmålet”, eller likefram: ”Spørsmålet er ikke viktig”.

Men det er et uhyre viktig spørsmål, som kristne skulle være i stand til å besvare. Svaret må imidlertid tilfredsstille både den aktuelle bibelteksten [1. Mos. 1:1 – 2:3] og Skriftens store helhetsbilde.

En likefram og direkte lesning av Genesis 1:1 – 2:3 tilsier at teksten beskriver sju 24-timers dager – seks skapelsesdager og en avsluttende hviledag for Gud. Det er tydeligvis tale om en bestemt skapelsesrekkefølge. Om det enn ikke hersket fullstendig enighet om dette synet, så var dette den kristne kirkes uproblematiske konsensus og tradisjonelle syn inntil tidlig i det 19. århundre.

I løpet av de siste 200 årene har det imidlertid dukket opp fire store utfordringer til den tradisjonelle lesningen av 1. Mosebok.

Den første utfordringen var de geologiske fossilfunn, som for oppdagere, vitenskapsmenn og kristne i tiden etter opplysningstiden åpenbarte en historie om fossiler og lag rundt om på jorden, som ga dem grunn til ettertanke, når de prøvde å forstå disse nye dataene i lyset av den tradisjonelle, bibelske beretningen om jordens tidlige historie.

For det andre representerte framkomsten av Darwins teori om artenes opprinnelse gjennom naturlig utvalg – som siden har blitt fundamentet for evolusjonsteori på tvers av vitenskapene – en direkte utfordring til den tradisjonelle fortolkningen av 1. Mosebok.

Den tredje store utfordring kom som et resultat av at man i Midtøsten fant oldtidsparalleller til beretningene i de første kapitlene av 1. Mosebok, slik som Enuma Elish og Gilgamesh-eposet. Da forskere begynte å studere disse dokumentene, så førte det til at noen av dem begynte å se på de første kapitlene i 1. Mosebok som bare én av flere skapelsesberetninger fra Midtøsten.

Endelig spilte bibelkritikken en vesentlig rolle når det gjaldt å utfordre ektheten, nøyaktigheten og – i siste ende – autoriteten til 1. Moseboks beretning om universets opphav og jordens historie. Den teologiske kritikken på dette planet søkte – først og fremst gjennom bruken av kildehypotesen (eller JEDP-teorien) – å så tvil vedrørende forfatterskapet til GTs bøker, hvilket fikk disse forskere til å betrakte Mosebøkene og andre bøker i GT som rent menneskelige dokumenter.

Disse utfordringene må man ta i betraktning, når man skal prøve å besvare spørsmålet om hvorfor universet ser så gammelt ut.

Så, akkurat hvor gammelt ser universet ut til å være?

For øyeblikket er det vitenskapelig konsensus om at jorden og vårt solsystem er omkring 4,5 milliarder år gammelt. Universets alder hevdes nå å være ca. 13,5 milliarder år, hvilket essensielt er en matematisk ekstrapolasjon av data fra radiometriske aldersbestemmelser, det anslåtte starttidspunktet for et Big Bang, samt teorier relatert til universets utvidelse.

Den vesentligste bestemmende vitenskapelige forutsetning for de høye aldre på jorden og universet er uniformitetsteorien, som Charles Lyell og andre framsatte tidlig i det 19. århundre. Den innebærer, at prosessene vi observerer på jorden i dag danner mønster for hvordan fysiske prosesser alltid har forløpet. Hvis prosesser forløper langsomt og gradvis i dag, og hvis disse prosesser alltid har forløpet slik, så må jorden være mye, mye eldre enn religiøse tekster – slik som 1. Mosebok – hevder.

I motsetning hertil, så har kirkens konklusjon og konsensus gjennom alle århundrer vært dèn, at jorden og universet er meget unge, bare noen få tusen år gamle.

Uoverensstemmelsen mellom evolusjonsteorien og Bibelen vedrørende universets alder er altså ikke noen liten sak. Snarere er det en sak som har enorme teologiske konsekvenser.

Baptist-professor William Dembski taler om at vårt nåværende ”mentale miljø” er skapt av den intellektuelle antakelsen av at verden er meget gammel. Dette innebærer ifølge Dembski, at man ikke kan uttale seg i konfrontasjon med dette miljøet uten å måtte betale en høy pris for det.

Den kjente teologen Bruce Waltke kom nylig i fokus, fordi han i et videoprogram hadde sagt, at hvis ikke evangeliske kristne aksepterte evolusjonsteorien, så ville man bli redusert til en teologisk og intellektuell sekt.

Bernard Ramm – en vel kjent evangelisk teolog fra det 20. århundre – argumenterte også for at evangeliske kristne måtte akseptere evolusjonsteorien.

Ny-ateismens fire fanebærere – Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris og Christopher Hitchens – hevder at evolusjon er den siste spikeren i gudstroens gravkiste. Vitenskapens ”bekreftede” funn og konklusjoner gjør det umulig å fastholde ikke bare 1. Mosebok, men også gudstroen.

Særlig Richard Dawkins vitner om, at det var darwinismen som gjorde det mulig for ham å bli en intellektuelt tilfredsstilt ateist. I hans nye bok ”The Greatest Show on Earth” går Dawkins så langt som til å foreslå, at de som fornekter evolusjonsteorien skal foraktes og marginaliseres intellektuelt sett på linje med holocaust-fornektere. For ifølge ham er evolusjon et faktum som ingen intelligent person kan benekte.

Men likevel har den kulturelle og intellektuelle eliten panikk og klør seg i hodet i vantro, fordi majoriteten av amerikanere etter 150 års darwinistisk revolusjon stadig forkaster evolusjonsteorien.

Der er også panikk blant evangeliske kristne. Bruce Waltke er bare toppen av isfjellet. Francis Collins, Peter Enns, Karl Giberson, Darrel Falk og andre tenkere i BioLogos Forum slår for eksempel tilbake mot det tradisjonelle synet på 1. Mosebok, og gir tilsynelatende forskningsbaserte begrunnelser for at Bibelen må leses i lyset av evolusjonsvitenskapen.

Grunnleggeren av BioLogos og president Obamas foretrukne som leder av National Institutes of Health, Francis Collins, holder i sin bok ”The Language of God” fram, at vi vil miste troverdighet i formidlingen av evangeliet, hvis ikke vi distanserer oss fra den anti-intellektualisme som vi ifølge eliten vil stå for, om vi ikke aksepterer evolusjonsteorien.

Hvilke valgmuligheter har vi i lyset av dette? Det finnes vesentlig sett fire hovedteorier vedrørende fortolkningen av 1. Mosebok, når det gjelder skapelsen og jordens alder.

Den første er selvfølgelig det tradisjonelle synet, at det i skapelsesberetningen er tale om vanlige 24-timers døgn. Dette er den mest likeframme måten å lese teksten på. Mønsteret med aften og morgen, den litterære strukturen og Skriftens øvrige utsagn – alt peker i retning av 24-timers døgn, når man studerer det på fornuftig vis.

Den andre valgmuligheten er dag-tidsalder teorien. I henhold til dette synet refererer det hebraiske ordet yom til en mye mer ubegrenset og antakelig veldig lang tidsperiode. Disse ”tidsalder-lange” dager blir beskrevet som overlappende hverandre og ikke klart avgrensede, og de skal ikke forstås som 24-timers døgn. Blant lang-tidsalder teoriene er dag-tidsalder tilnærmingen den minst problematiske eksegetisk sett, idet den innebærer de færreste komplikasjoner og problemer. Men vanskelighetene ved denne teorien har ikke bare med eksegetiske spørsmål å gjøre.

Den tredje valgmuligheten er rammefortellingsteorien. Her springer man over spørsmålet om skapelsesdagenes lengde og konkluderer med at skapelsesberetningen bare er en litterær ramme, en måte å fortelle på om Guds forsynsbaserte skapelse. Denne teorien antar at jorden er gammel og man har ikke behov for å fastholde en bestemt rekkefølge i skapelsen. Dette kan imidlertid ikke forsvares i lyset av Skriften, der Gud åpenbarer forbausende historiske detaljer og guddommelig orden.

Den fjerde valgmuligheten er å betrakte Genesis 1 – 11 som vesentlig sett en myte på linje med andre skapelseshistorier fra Midtøsten, gitt til nytte og gagn for det hebraiske folket. Dette synet må uten videre forkastes som en direkte motsigelse av Skriftens feilfrihet og ufeilbarlighet.

Blant alle disse valgmulighetene er det bare en seks-døgns skapelse som nødvendiggjør en ung jord. De øvrige tillater – eller direkte impliserer – en meget gammel jord.

Det som i første rekke mangler blant evangeliske kristne i dag er en overveielse av de teologiske omkostninger ved gammel-jord synet. Samtalen om dette mangler enten helt eller den er blitt marginalisert. De eksegetiske omkostninger – med hensyn til Skriftens integritet og fortolkning – ved å gjengi teksten på en hvilken som helst annen måte [enn den tradisjonelle] er simpelthen for høye. Men de teologiske omkostninger er faktisk langt høyere.

Idet vi betrakter Skriften forstår vi at den er det den utgir seg for å være: Guds ufeilbarlige Ord – hvert ord er inspirert av Den hellige Ånd. Det er tale om en skriftlig signert åpenbaring av den ene sanne og levende Gud, som har fortalt en historie gjennom teksten, en stor fortelling om skapelse, syndefall, forløsning og fullendelse, og som vi alle skal stå til regnskap for.

Den bibelske skapelsesberetning er mer enn bare fakta-meddelelse. Det er en beretning om hensikten med at universet ble skapt av en eneveldig, hellig og godgjørende Gud som en skueplass for hans egen herlighet og ære. Den åpenbarer hensikt og formål ikke bare i skapelsen, men også som en del av frelseshistorien. Læren om skapelsen er fullstendig uatskillelig ifra læren om gjenløsningen.

Beretningen om syndefallet i 1. Mos. 3 beskriver menneskets syndighet og Adam som menneskehetens hode, og som en konsekvens herav, hvordan den historien for alltid har innvirket på skapningen, hvorfor ting er ødelagte i dag, og hvordan det skjedde. Verden som vi kjenner den er en 1. Mos. 3 verden – det er tale om en fallen skapning. Enda vesentligere er det, at hvis vi bare hadde disse to første deler av Skriftens frelseshistorie, så ville vi ha vært fortapte og for alltid under Guds rettmessige dom og vrede.

Men fortellingen om Guds åpenbaring utelater ikke den betydningsfulle frelsesplanen som Gud la før universet ble skapt. Skriften presenterer denne i skikkelse av Kristi person og gjerning, betydningen av hans forsoning og evangeliets rikdom.

Endelig peker Skriften imot fullendelsen, en avsluttende dom, det nye Jerusalem, en ny himmel og en ny jord. Den peker mot Guds herredømme ved historiens avslutning og avslutningen av denne tidsalderen. I den nye skapningen vil Gud være kjent ikke bare som skaper, men også som forløser, hans herlighet og ære vil være uendelig større for oss, fordi vi nå kjenner ham som dem som har blitt kjøpt med en pris, [idet vi har blitt] forløste ved Lammets blod og brakt inn i hans nærhet.

Vår regnskapsavleggelse i forhold til denne store fortellingen om frelseshistorien involverer to avgjørende temaer: Adams og Evas historisitet og syndefallets historisitet.

I Rom. 5:12 leser vi: ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle – ”. Paulus baserer sin forståelse av menneskets syndighet og Adam som menneskehetens hode på en historisk Adam og et historisk syndefall.

Når man slutter seg til at jorden må være gammel, så er dette basert på visse spor man finner – spor som også forteller en historie. Fossilene forteller for eksempel en historie om det som antas å være millioner og milliarder av års skapelse før Adams opptreden på scenen. Men den vitenskapelige konsensus vedrørende betydningen av disse historisk avsatte sporene går langt videre, idet den antar eksistensen av hundretusener av hominider og pre-hominider. Å fastholde en gammel jord samtidig som man vil fastholde Adams og Evas historisitet, krever en vilkårlig inngripen av Gud i en biologisk utviklingsprosess over milliarder av år, der han handler på en helt spesiell måte for å skape Adam og Eva.

Den nåværende samtalen vedrørende Bibelens skapelsesberetning og jordens alder har fått noen til å redefinere Adams identitet. I sin kommentar til Romerbrevet foreslår John Stott faktisk at Adam var et eksisterende hominid som Gud adopterte på en spesiell måte, idet han implanterte sitt bilde i et allerede eksisterende Homo sapiens. Teologisk sett krever dette at de andre Homo sapiens som da levde på jorden ikke var bærere av Guds bilde.

I sin nye bok Creation or Evolution: Do We Have to Choose? foreslår Denis Alexander at “Gud I sin nåde tok ut et par neolittiske bønder for hvem han valgte å åpenbare seg selv på en spesiell måte, idet han kalte dem til fellesskap med seg selv, slik at de skulle lære ham å kjenne som en personlig Gud”. Et par neolittiske bønder? Er dette på noen måte en mulig og legitim utlegning av 1. Mosebok? Mest foruroligende er ikke innholdet av boken, men tilslutningen fra J. I. Packer på forsiden av omslaget, der han sier: ”Helt sikkert den best informerte, klareste og mest veloverveide behandling av spørsmålet og tittelen som eksisterer i dag”.

Peter Enns – en medarbeider i BioLogos Forum – skrev en artikkelserie kalt ”Paul’s Adam”, der han fastslår at ”Adam og Eva for Paulus var menneskehetens foreldre. Dette er mulig, men ikke tilfredsstillende for dem som har kjennskap til enten naturvitenskapelige eller arkeologiske data”. Han mener at vi må oppgi Paulus’ Adam; i sin referanse til Adam er Paulus begrenset pga. sin avhengighet av primitive oppfattelser.

Professor ved Eastern Nazarene University og visepresident i BioLogos, Karl Giberson, sier: ”Selvsagt er Adams og Evas historisitet og deres syndefall vanskelig å forene med naturhistorien.” Han fortsetter:

"Man kunne for eksempel tenke seg at Gud på et eller annet tidspunkt i evolusjonshistorien ”utvalgte” to mennesker ifra en gruppe av mennesker under utvikling, gav dem sitt bilde og plasserte dem i Eden, som de straks ødela ved å synde. Men denne løsningen er utilfredsstillende, kunstig og bestemt ikke hva forfatteren av 1. Mosebok mente å si."

Dr. Giberson er ikke en som forsøker å forsvare 1. Mosebok; hans hensikt er å forsvare evolusjonsteorien.

En gammel-jord tenkning er vanskelig å forene med en historisk Adam slik han er framstilt i 1. Mosebok og Romerbrevet. Den innvikler seg i mange vanskeligheter både når det gjelder eksegese og en frelseshistorisk forståelse av Skriften. Dette blir klarere i lyset av det andre store temaet som står på spill her, nemlig syndefallet.

Fra 1. Mos. 3 og gjennom hele Skriften (e.g., Rom. 8) er dét som vi kjenner til i verden i dag som naturkatastrofer, jordskjelv, vulkanutbrudd, lidelse, død, vold, rovdyrdrap – dét er alt sammen resultater av syndefallet. Forsøket på å forene denne læren med en gammel jord skaper enorme problemer, som antakelig klarest illustreres av måten hvorpå Adams synd blir behandlet.

Er det sant hva Paulus sier, at døden kom inn i verden som en følge av synden? Hvis vi ut ifra vitenskapelig konsensus vil dra den slutningen at jorden er gammel, så må vi anerkjenne at denne konsensus også innebærer at syndens virkninger – millioner og milliarder av døde skapninger – var tilstede lenge før Adams (eller det første menneskes) tilsynekomst, og helt sikkert lenge før enn muligheten var tilstede for at Adam kunne falle i synd. Disse virkninger tilskrives i Bibelen utelukkende syndefallet. Ingen kristen lesning av Skriften ville noen sinne kunne resultere i en slik konklusjon – ikke i det hele tatt.

I Rom. 1 skriver Paulus ikke bare at Gud har åpenbart seg i naturen, men også at hans usynlige vesen klart skulle kunne erkjennes i naturen – eller det som noen kaller naturens bok. Vi lærer mye fornuftig observerbar sannhet ved å studere naturens bok. Vi har fått intellektuelt ansvar for å lære vår verden å kjenne, fordi Gud har åpenbart naturen som begripelig for vår forstand. Men det er helt klart et problem her, som bringer oss tilbake til syndefallet.

Paulus gjør det klart, at selv om Gud har åpenbart seg selv i naturen – slik at ingen av oss er uten unnskyldning – så er vårt syn så omtåket og ødelagt, at vi ikke lenger er i stand til å se klart. Himlene forteller om Guds herlighet og ære, men det syndige mennesket nekter å erkjenne denne umiddelbart innlysende kjensgjerning.

Teologisk katastrofe blir resultatet når naturens bok (den alminnelige åpenbaringen) anvendes til å trumfe Guds spesielle åpenbaring, når vitenskap settes over Skriften som autoritativ og tvingende. Og dette er selve sentrum i denne diskusjonen. Selv om noen vil hevde at Skriftene ikke står i fare, så fører den nåværende samtalen om denne saken i en retning som vil gjøre ubotelig skade på vår evangeliske bekjennelse av Guds Ords nøyaktighet og autoritet.

For eksempel sier Kenton Sparks – som skriver for BioLogos – at enhver omtale av Bibelen som ufeilbarlig gjør aksepten av teistisk evolusjon umulig. Utvilsomt riktig. De evangeliske har ifølge ham spillet seg selv opp i et hjørne – vi har kommet oss inn i en intellektuell blindgate med vår forståelse av bibelsk ufeilbarlighet. Han mener vi må erkjenne, at Bibelen faktisk inneholder historiske, teologiske og moralske feil.

Peter Enns – som er en av de vanligste skribentene i BioLogos – mener at vi må komme til forståelse av at Skriftens forfattere simpelthen tok feil, når det gjelder mange vitenskapelige og historiske påstander.

Hver gang det vitenskapelige etablissementet således kommer fram til en konsensus-forståelse vedrørende funn i naturen, så skulle kristne pånytt måtte gjennomtenke deres syn på andre temaer av bibelsk betydning, slik som jomfrufødselen eller Kristi oppstandelse fra de døde? Skal vi la vår kosmologi eller frelseshistoriske forståelse av Skriften underkastes forhør ut ifra det vi blir fortalt er den moderne vitenskaps bekreftede resultater? Å gjøre slik vil helt sikkert føre til katastrofe, til en frontkollisjon, som skulle tvinge kristne til å skjønne hva som faktisk står på spill teologisk sett, og til å forberede seg på å gi bibelsk sunne svar.

Hvorfor ser universet så gammelt ut? For det første, så er den mest naturlige forståelse av universets alder ut ifra Skriften denne: Universet ser gammelt ut, fordi Skaperen skapte det fullt ferdig.

Da han skapte Adam, var Adam ikke et foster; Adam var en mann. Han framtrådte som en mann, hvilket ut ifra vår forståelse ville ha krevd tid for Adam til å eldes. Men ikke for Guds suverene, kreative makt. Han satte Adam i hagen. Hagen besto ikke bare av frø; det var en ytedyktig, fruktbar, moden hage. Beretningen i 1. Mosebok hevder klart at Gud skaper og danner ting fullt ferdige fra begynnelsen av.

For det andre ser universet gammelt ut, fordi det bærer vitnesbyrd om virkningene av syndefallet, og således om Guds dom gjennom Syndflodens katastrofe og utallige katastrofer siden. Verden ser gammel ut fordi den – som Paulus sier i Rom. 8 – sukker og stønner. Den gir empirisk vitnesbyrd om syndens realitet. Og selv om dette kosmos er skueplassen for Guds herlighet og ære, så er det mere presist skueplassen for Guds herlighet og ære med tanke på det forløsningsdramaet som finner sted her på denne planeten, og som forteller historien om Guds kjærlighet. Er dette forenelig med påstanden om at universet er 13,5 milliarder år gammelt?

I vår bestrebelse for å være mest mulig tro imot Skriftene og mest mulig ansvarlige i forhold til evangeliets store budskap, så vil en forståelse av skapelsen innenfor rammen av vanlige 24-timers døgn og en ung jord innebære langt færre komplikasjoner, langt færre teologiske problemer; og dette er faktisk den mest likeframme og ukompliserte lesningen av teksten, idet vi skjønner at Gud her forteller oss hvordan universet ble til, og hva det betyr. Universet forteller historien om Guds – Den gamle av dagers – herlighet og ære.