Preken over Matt. 25:31-46 v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe 

(skulle ha talt på Skjæveland Misjonshus på Domssøndag/Kristi kongedag 22/11-20, men måtte melde avbud i siste liten pga. sykdom - holdt likevel prekenen hjemme samme dag for min hustru Birgit Saxe)

En profeti om dommen over alle folkeslag 

I den forutgående del av Matt. 25 har vår Herre Jesus fortalt to lignelser om hvordan det skal gå ved hans gjenkomst, nemlig lignelsen om De ti brudejomfruer og lignelsen om De betrodde talenter. Nå tar han imidlertid opp tråden fra sin endetidsprofetiske tale i Matt. 24, der han forutsa templets totale ødeleggelse og etterfølgende svarte på spørsmål fra disiplene sine om når denne ødeleggelse skulle finne sted og om hva som skulle være «tegnet på [hans] komme og på denne tidsalders ende» (Matt. 24:3). 

 Jesu profeti om den kommende dommen over alle folkeslag er således ingen lignelse, selv om Jesus sammenligner seg selv med en gjeter og folkeslagene med sauer og geiter. I Israel skal det ha vært vanlig å la disse dyrene gresse sammen om dagen, for så å skille dem at om kvelden, når de skulle inn for natten. I tillegg skal geitene i Israel som regel ha vært svarte, mens sauene jo er hvite. Så vår Herre Jesus bruker også her – som så ofte ellers – et bilde fra dagligdagen som de fleste sikkert ville ha kjent seg igjen i den gangen. 

Profetisk sammenskuing av frelseshistoriske begivenheter 

Som det ofte er tilfellet i profetier, så sammenskues det også her forskjellige begivenheter, som vi ut fra andre steder i Skriften vet vil være atskilte i tid. Man har vel ofte brukt bildet med fjelltopper og daler: profeten skuer noen ganger bare toppene, men ikke dalene inn imellom. Derfor kan det f. eks. hos profeten Jesaja virke som om det ikke er noe epokemessig skille mellom tusenårsriket og den nye himmel og den nye jord, slik det tydelig fremgår av de siste kapitlene i Åpenbaringsboken at det faktisk er. 

En liknende sammenskuing av profetiske «fjelltopper» ser det ut for å være tale om her. For ut fra innledningsordene om Menneskesønnens komme i sin herlighet med alle englene, så kan det virke som om den dommen Jesus her profeterer om skal skje umiddelbart etter hans gjenkomst «på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt. 24:31). Men ifølge Åp. kap. 19 – 20 så vil Jesu gjenkomst jo innlede «tusenårsriket», mens dommedagen først kommer etter «tusenårsriket». 

Og det fremgår jo av bla. det siste verset her i profetien om dommen over folkeslagene, at profetien gjelder nettopp dommedagen: «Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (v. 46). For det er jo så å si kun i forbindelse med dommedagen, at det i Bibelen tales om at noen skal dømmes til evig pine, eller til «den evige ild» (v. 41; sml. «ildsjøen» i Åp. 20:15 m.fl.st.). 

De to frelseshistoriske «fjelltoppene» som sammenskues her, er dem som apostelen Paulus omtaler i 1. Kor. 15:22f, der han fremholder at det skal skje to omfattende oppstandelser av døde etter Jesu oppstandelse: 

«For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme» (1. Kor. 15:22-23). 

Den her nevnte første oppstandelsen er altså en oppstandelse til frelse for dem som har dødt i troen på Kristus, og den vil skje ved Jesu gjenkomst på himmelens skyer, når han – slik det står i Hebr. 9:27 – «for annen gang» skal «vise seg [...] til frelse for dem som venter på ham» (jf. 1. Tess. 4:13f; 1. Kor. 15:51-52). 

Og ettersom det ifølge apostelen Paulus ikke skal skje noen omfattende oppstandelse av døde før Jesu gjenkomst, så må det jo være denne begivenheten som i Åp. 20:5-6 er omtalt som «den første oppstandelsen», og som danner opptakt til opprettelsen av «tusenårsriket» (Åp. 20:1f). 

Videre skriver Paulus i 1. Kor. 15:24 om den andre omfattende oppstandelse av døde (= den andre profetiske «fjelltoppen»): 

«Deretter kommer enden, når [Kristus] overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde»; og i forlengelse herav sier han: «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.» (1. Kor. 15:25). 

Dette samsvarer jo med skildringen av oppstandelsen av de resterende døde til dom i Åp. 20:11f, der nettopp døden og dødsriket avslutningsvis blir kastet i ildsjøen (v. 14). 

Andre omfattende oppstandelser av døde enn disse to – den første til frelse for de troende, og den andre til dom for resten av menneskeheten – er det ikke tale om i Skriften. Og disse to fremtidige frelseshistoriske begivenheter er det altså jeg mener er profetisk sammenskuet i dagens tekst. 

Hvem er kongens/Jesu «minste brødre»? 

For en umiddelbar betraktning kan det virke som om de på kongens høyre side blir omtalt som «rettferdige» pga. visse kjærlighetsgjerninger de har utført overfor dem Jesus kaller «disse mine minste brødre» – mens motsatt de på hans venstre side går fortapt pga. manglende gjerninger av samme art. Men dette stemmer jo ikke med andre klare ord i Skriften, om at det er troen på Jesus og hans forsonergjerning som frelser oss og gir oss evig liv, så det nevnte umiddelbare inntrykket kan ikke være riktig. 

Men før vi går nærmere inn på dette spørsmålet, så må vi ha klart for oss, at det ved den endelige dommen over verden også vil være en tredje gruppe mennesker tilstede, nemlig dem som kongen/Jesus omtaler som «disse mine minste brødre». Vi må nærmest forestille oss at kongen/Jesus på dommedag vil peke på denne gruppen, siden han omtaler dem med demonstrativt eller påpekende pronomen og sier «disse». 

Etter oppstandelsen omtaler Jesus jo disiplene som «brødrene mine» (Johs. 20:17); og vi finner også andre uttalelser som viser, at Jesus med uttrykket «disse mine minste brødre» må sikte til disiplene. Således pekte han ved en bestemt leilighet på disiplene sine og sa at «den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.» (Matt. 12:50). Videre sier han i Matt. 10:42, at «den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!». 

Og at Jesu disipler skal være tilstede på dommedag, stemmer med andre ord i Skriften. F. eks. sa Jesus til disiplene sine: «Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.» (Matt. 19:29). Og Paulus sier uttrykkelig, at «de hellige skal dømme verden» (1. Kor. 6:2). 

Man kan her også vise til profeten Daniels «nattlige syner» i Dan. kap. 7. Etter først å ha sett hvordan den himmelske domstolen blir satt og det forferdelige fjerde «dyret» i synet hans blir drept, så ser han at «en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et evig rike som aldri går til grunne.» (Dan. 7: 13-14). 

Men når dette synet etterfølgende blir forklart for Daniel, så heter det i v. 21-22: «Jeg så dette hornet (= Dyret/Antikrist) føre krig mot de hellige og overvinde dem, inntil den gamle av dager kom. Da ble dommen gitt til Den Høyestes hellige, og tiden kom da de hellige tok riket i eie.» Den «menneskesønn» som i Daniels syn hadde fått overdratt makten av «den gamle av dager», skulle altså ikke regjere alene, men sammen med «de hellige», fremgår det indirekte. 

Dette stemmer også med Åp. 20:4-6, der det bla. står om de som har del i «den første oppstandelse», at «de ble levende og hersket med Kristus i tusen år.» (Åp. 20:4; min utheving). 

Så vi må altså forestille oss at dem som Jesus her omtaler som «disse mine minste brødre» er hans meddommere, når menneskeheten ved den endelige dommen skal deles i to grupper: de som går til evig pine og de som går til evig liv. 

Frelse av nåde og/eller ved gjerninger? 

Men tilbake til spørsmålet om hvordan vi skal forstå vektleggingen av de kjærlighetsgjerninger mot Jesu «minste brødre» som de på Jesu høyre side hadde gjort, men som de på venstre side hadde forsømt å gjøre. 

Her er det viktig å legge merke til kongens omtale av de på høyre side. Han kaller dem «dere som er velsignet av min Far!», og fortsetter: «Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (v. 34). 

De på høyre side får altså ikke evig liv som noe de har gjort seg fortjent til, men som en arv. Derfor ser vi også, at de selv ikke er seg bevisst å ha gjort noe for å fortjene det evige livet. De spør jo: «Herre, når så vi deg sulten, tørst, fremmed, naken, syk eller i fengsel?» Kjærlighetsgjerningene deres mot Jesu disipler sprang nemlig ut av troen på Jesus som frelser og forsoner. 

På liknende måte tales det i Åp. 20:11f om en dom etter gjerninger; men samtidig er det et vilkår at man er innskrevet i «livets bok», hvis man skal unngå å havne i ildsjøen. Her vil jeg gjerne sitere et avsnitt fra Lars Eritslands kommentar til Åp. 20:11f i Bibelverket (s. 213-214 - alle skrifthenvisninger er utelatte): 

"Men det ble også åpnet "en annen bok". Uttrykket betegner den som forskjellige fra de andre bøkene. Den kalles "livets bok". I livets bok er de innskrevet som har tatt imot kallet til det evige liv og er blitt tro inntil enden. Livets bok er selve hovedboken i dommen. Men når det videre heter at de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger, gjelder dette utvilsomt alle de døde, også de som har sine navn i livets bok. Skriften lærer at mennesket blir frelst ved troen uten gjerninger, men at det allikevel skal dømmes etter sine gjerninger. Disse to setningene lar seg neppe fullt ut forlike i vår tanke, men det gjør dem ikke mindre sanne. Løsningen ligger vel i Jesu ord om at som treet skal kjennes på sine frukter, skal den levende troen kjennes på de gode gjerninger som følger den. Gjerningene gjelder ikke som frelsesgrunn; der gjelder bare Guds nåde i Kristus Jesus. Men ettersom gode gjerninger er frukt av Guds frelsende nåde, kan de føres fram som vitnesbyrd om at en sto i nåden og levde det nye livet. Skriften forutsetter altså at det vil bli full overensstemmelse mellom gjerningenes bok og livets bok på dommens dag." 

Men for de på den venstre siden – som Jesus kaller «forbannede» – gjelder det motsatt, at de ikke hadde tatt imot Jesus som frelser, og dermed heller ikke hadde fått Guds kjærlighet utøst ved Helligånden i deres hjerter (Rom. 5:5). De hadde med andre ord ikke noen sann tro på Jesus som kunne bære frukt i kjærlighetsgjerninger mot Jesu minste brødre. 

Kjærlighet er Åndens frukt 

Dette betyr naturligvis ikke, at noen av oss her kan slå seg på brystet og si: «Jeg tror på Jesus, så jeg vet hvor jeg havner til sist!». For når selv den store apostel Paulus kunne tale om muligheten av at han som hadde forkynt for andre selv kunne «bli funnet uverdig» (1. Kor. 9:27), hvor mye mer gjelder dette da ikke for enhver av oss! 

Men nettopp derfor er det viktig at vi holder fast ved at det bare er i kraft av Jesu nåde vi kan bli frelst. For som det står i 1. Kor. 13:3: «om jeg gir alt jeg eier til de fattige, [...] men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting». Og denne kjærligheten kan vi som sagt ikke ta av oss selv, men den må utøses i våre hjerter ved Den Hellige Ånd! 

I Gal. 5:22-23 er det således opplistet en del eksempler på de forskjellige sider ved «Åndens frukt», og dér er «kjærlighet» nevnt som det første eksempelet. Dette betyr jo, at om vi «vandrer i Ånden» - slik apostelen formaner til både i Gal. 5:25 og andre steder i brevene sine - så vil Åndens frukt i form av kjærlighetsgjerninger (med mere) uunngåelig måtte vise seg i våre liv. 

Men å vandre i Ånden vil først og fremst si å vandre i lyset (jf. 1. Johs. 1:7), for Den Hellige Ånds fremste oppgave er jo å overbevise oss om synd, og vise oss til nåden i Kristus Jesus; og det er dén vi må ha for øye, om vi skal bære Åndens frukt – slik apostelen Johannes sier: «Vi elsker, fordi han elsket oss først» (1. Johs. 4:19). 

«I broderkjærligheten kjærlighet til alle» 

Kjærligheten det her er tale om skal ellers i første rekke vise seg overfor våre søsken i troen, fremgår det av at apostelen noen få vers senere i Gal. skriver: «La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.» (Gal. 6:10). 

Dette stemmer helt overens med Jesu ord i Johs. 13:34-35: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» 

Viser også til 2. Pet. 1:7, der det tales om at det «i gudsfrykten [skal være] broderkjærlighet, og i broderkjærligheten [skal være] kjærlighet til alle.» 

Man kan her sammenligne med ansvaret for egen familie: Hvis vi er så opptatte med å hjelpe alle mulige andre, at vi dermed forsømmer vår egen familie, så er «kjærligheten» vår i beste fall missforstått kjærlighet. I verste fall er det slett ikke tale om kjærlighet, men om «fromhet» på utstilling! 

I urkirken ser vi da også, at den formen for innsamling til de fattige som Paulus drev med, var en innsamling til «de fattige blant de hellige i Jerusalem» (Rom. 15:26). Når han derfor i sin avskjedstale til de eldste i Efesus talte om at «vi må ta oss av de svake», så var det sikkert først og fremst «de svake» innen den kristne menigheten han hadde i tankene: 

«Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene vår Herre Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot.» (Apg. 20:34-35). 

Det er nok en svak gjenklang av denne holdningen vi finner i den sosialdemokratiske solidaritetstanken, og i de mange frivillige hjelpeorganisasjoner av forskjellig art som finnes i dag. Men dessverre gjelder ikke denne solidariteten de aller svakeste i samfunnet vårt: de ufødte barn. For noen av disse små fratas på grusom vis den mest fundamentale retten av alle, nemlig retten til livet!

To utganger: Frelse eller fortapelse 

Et tema som trer veldig tydelig frem i dagens tekst er Bibelens klare tale om de to utganger av livet: frelse eller fortapelse! I Dagen leste jeg forleden, at Oslos biskop, Kari Veiteberg, nå ønsker å fjerne lesningen av «Den lille Bibel» (Johs. 3:16) i innledningen til gravferdsliturgien for Den norske kirke. 

Det sto ikke noe om årsaken til at hun ønsket dette; men jeg gjetter nok ikke mye galt når jeg antar at årsaken er, at hun ikke ønsker at folk skal bli minnet om fortapelsens mulighet ved starten på en begravelse. Men det sto ikke noe om, at hun kunne tenke seg lesningen av skriftstedet flyttet til et annet sted i gravferdsliturgien. 

I dagens tekst er det imidlertid viktig å legge merke til, at menneskene på venstre side av Jesus ikke var forutbestemt til å gå fortapt. For det står at «den evige ild» som de måtte gå bort til, var «beredt for djevelen og englene hans» (v. 41). Dette stemmer jo med 1. Tim. 2:4, der Paulus sier at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (min utheving). 

Men hvorfor tales det da i v. 34 om at menneskene på høyre side av Jesus skal arve «det riket som er bestemt for [dem] fra verdens grundvoll ble lagt»? Her vil jeg svare med Erik Pontoppidans katekismeforklaring «Sannhet til gudfrygtighet» fra 1737, at Guds forutbestemmelse av mennesker til frelse henger sammen med hans forutviten om hvem som vil la seg frelse, og hvem ikke. 

I Luk. 7:30 står det f. eks. om «fariseerne og de lovlærde» at «de gjorde Guds råd til intet for seg», i og med at de ikke ville la seg døpe av Døperen Johannes. Og i Apg. 13:46 taler Paulus og Barnabas til noen jøder i Antiokia i Pisidia, og sier: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.» 

Så selv om ingen kan komme til Jesus uten at Gud Fader selv «drar ham» (jf. Johs. 6:44), så er det altså mulig for et menneske å unnlate å følge Faderens dragelse, når man ved Guds nåde får en «besøkelsestid» (jf. Luk. 19:44; 1. Pet. 2:12; Jes. 55:6). 

Lever vi for Kristus eller for oss selv? 

Men om du og jeg kan prise oss lykkelige over å høre til blant de som har svart «ja» til kallet og har tatt imot Herren Jesus som vår frelser, så la oss huske på at Kristus døde for oss, for at vi ikke skal leve for oss selv lenger, men for ham som døde og ble oppreist for oss, slik det står i 2. Kor. 5:15. 

Listen over hva dette innebærer ville sikkert kunne gjøres lang; men det har i alle fall noe å gjøre med de kjærlighetsgjerninger som vår Herre Jesus nevner i dagens tekst. 

Kjærlighetens apostel, Johannes, sier: «I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, slik er også vi i denne verden» (1. Johs. 4:17). 

Måtte dette dog være sandt om enhver av oss som er her i dag, ja, måtte dog ikke kjærligheten bli kald hos deg og meg, selv om lovløsheten tar overhånd (jf. Matt. 24:12)! Amen.

I perioden 22/9 - 16/10 2020 sendte jeg i alt 7 leserinnlegg til avisen Dagen. Hittil har bare tre av dem kommet på trykk, og jeg har fått tilbakemelding fra avisen på, at de ikke kommer til å trykke alle innleggene mine. Derfor legger jeg hermed de fire innleggene som hittil ikke har kommet på trykk ut på bloggen min: 

Radiometriske dateringsfeil i stor skala! 

Førsteamanuensis i naturfag ved NLA Høgskulen, John Skartveit, hevder i et intervju i Dagen 22/9 ("Kristen høgskule seier nei til ung jord") at "[s]jølv om dateringar kan variere og ha feil så er det ikkje mogleg med feil av ein slik skala" som forskjellen mellom alderen på av de av ham studerte hårmygg-fossiler (radiometrisk daterte til 24 millioner år), og så "dei 6.000-10.000 som ungjordskreasjonistar meiner at jorda er". 

Her tar Skartveit imidlertid helt åpenbart feil, for i 2003 oppdaget man fossile fuglespor i sannstein i Argentina ("Santo Domingo"-formasjonen), der man tidligere ved hjelp av radiometriske metoder hadde bestemt alderen på sannsteinen til 200 millioner år. Men siden de eldste fugle-fossiler man inntil da hadde funnet var blitt datert til å være 150 millioner år gamle, så ble det satt spørsmålstegn ved om det virkelig var fossile fuglespor man hadde funnet i Argentina. 

I 2009 fremkom det imidlertid nye indisier for at det virkelig var fuglespor man hadde funnet, og samtidig ble det nå satt spørsmålstegn ved dateringen av sannsteinen til 200 millioner år. I 2013 offentliggjorde så en arbeidsgruppe resultatet de var kommet til: Sannsteinen i Argentina - som altså tidligere hadde blitt radiometrisk datert til 200 millioner - var nå blitt radiometrisk datert pånytt til 37,3 millioner år! (se Matti Leisola: "Evolution -  Kritik unverwünscht! Erfahrungen eines Wissenschaftlers", SCM-Verlag, Holzgerlingen 2017, s. 134f). 

På tilsvarende vis har man forsøkt å bortforklare de etterhvert mange funn av elastisk vev, blodkar, proteiner og DNA-rester i dinosaurfossiler. Istedenfor å erkjenne at disse fossiler umulig kan være millioner av år gamle - siden eksperimenter tilsier at disse organiske rester i så fall ville ha vært nedbrutt forlengst - så har forskere fremsatt uholdbare og ubeviselige antakelser om hvordan organiske rester har kunnet bli bevart i dinosaur-fossilene i millioner av år, og man har satt spørsmålstegn ved om det virkelig er tale om DNA-rester fra dinosaurer i de nevnte fossiler!

Den finske prof.emer. Matti Leisola siterer i den ovenfor nevnte bok fysikk-nobelprismottakeren Richard Feynman (1918 - 1988): "Når [en antakelse] motsies av eksperimenter, så foreligger det en feil. Dette enkle saksforholdet er vitenskapens nøkkel. I den forbindelse spiller det overhode ingen rolle hvor smuk ens antakelse er; det spiller heller ingen rolle hvor klok man er, hvem som har fremsatt antakelsen eller hvilket navn vedkommende har - når [antakelsen] motsies av et eksperiment, så foreligger det en feil" (s. 134f - min oversettelse). 

Duplikasjon av informasjonen i DNA hjelper ikke!

Professor i evolusjonsbiologi, Jarl Giske, gir i et innlegg i Dagen 29/9 ("Hvordan artsdannelse skjer") forfatteren av læreboken "Guds verden", Andreas Årikstad, "helt rett i" at naturlig seleksjon ikke er en skapende prosess, men bare skaper "plass" for "de individene som genetisk sett hadde de beste mulighetene for å klare seg i miljøet de levde i". Men dette er ifølge Giske ikke noe argument for å avvise at makroevolusjon er en realitet, slik Årikstad gjør.

For ifølge Giske begynner nemlig "[m]akroevolusjon med artsdannelse".  Artsdannelsen hos planter har ifølge Giske vanligvis å gjøre med såkalt "polyploidi" (fordobling av kromosomene i kjønnscellene), mens den hos dyr "[i] nesten alle tilfeller begynner med at en bestand blir geografisk isolert fra andre bestander av arten, slik at mutasjoner ikke sprer seg mellom disse to isolerte gruppene. Da vil også naturlig seleksjon være litt forskjellig i gruppene", og i noen tilfeller "vil mutasjoner ..., føre til at de to bestandene vil ha blitt til to arter når de møtes igjen". Giske omtaler i den forbindelse hals-båndfluesnapper og svart-hvit fluesnapper som et eksempel på slik dyrerike-artsdannelse.

Videre skriver Giske, at "[n]oe som ligner på plantenes polyploidi skjer også uhyre sjeldent hos dyr. På veien fra veldig enkle dyr til oss mennesker, har det skjedd to fordoblinger av alle kromosomer. Hos beinfisk (som sild og laks) er slik genomduplisering mye vanligere enn i resten av dyreriket, og det er antatt at dette er grunnen til den store variasjonen innen beinfisker, med over 30.000 til dels veldig forskjellige arter". 

Når Årikstad avviser makroevolusjon med å vise til at naturlig seleksjon ikke er en skapende prosess, så er det jo imidlertid fordi evolusjonsteorien ikke til dato har kunnet forklare hvordan ny informasjon i DNA og genomet for øvrig (som jo er en forutsetning for makroevolusjon) skulle kunne ha utviklet seg ved hjelp av evolusjonsteoriens mekanismer i form av mutasjoner, naturlig seleksjon, gendrift etc. Giske gir oss heller ikke noe troverdig svar på dette i sitt innlegg, for flere kopier av de samme gener - såkalt "genomduplisering" - er selvsagt ikke ensbetydende med dannelse av ny informasjon i DNA!

Således ser det ut for at polyploidi bare fører til varianter av de samme plantene (dvs. artsforskjeller innen samme slekt - jf. Williams, A.: "Copying confusion. Does duplication of existing DNA help evolution?", i: "Creation" 25(4), 2003); og dyrerike-artsdannelsen som Giske gir et eksempel på i sitt innlegg har samme karakter, for hals-båndfluesnapper og svart-hvit fluesnapper er jo selvsagt bare to varianter av fluesnappere! 

Den bibelske tidsramme for jordens historie

Jostein Andreassen skriver i Dagen 6/10 om Jordens alder, og hevder at "flere kristne lærde prøvde å harmonisere dette [Usshers utregning av datoen for verdens skapelse] med sannsynligheten for at Jorda var meget eldre", og han nevner i den forbindelse blant andre Steno og Newton. 

Hva den første angår, så vil jeg vise til Stephan, M. & Fritzsche, T.: "Sintflut und Geologie. Schritte zu einer biblisch-urgeschichtlichen Geologie", 2., erweiterte Auflage 2003, Hänssler-Verlag Holzgerlingen, s. 83, der de skriver at "Steno var på grunnlag av den bibelske urhistorie overbevist om at jorden er ung" (min overs.).

Når det gjelder Newton, så er det første gangen jeg har sett noen vise til ham i denne sammenheng. Men som kjent var Newton mer opptatt av bibelske spørsmål enn av naturvitenskapelige, så det kan jo godt tenkes at han også har ytret seg om jordens alder. 

Jeg vil derfor hermed spørre Jostein Andreassen om hva Steno og Newton helt konkret har sagt om dette spørsmålet, siden han tilsynelatende mener at de ikke uten videre aksepterte den bibelske tidsrammen på 6 - 7000 år for jordens historie? 

Når det gjelder Andreassens lange sitat av noe Jon Kvalbein skrev i Dagen 21/8-17, så hevdet Kvalbein jo der blant annet at "[v]i bør være forsiktige med å tolke de seks dagene som dager av 24 timer". Men jeg vil hevde at det simpelthen ikke finnes grunnlag i Bibelen for å tolke de seks skapelsesdagene som noe annet enn 6 vanlige døgn, og at det man derfor her bør ta seg i vare for er, at man ikke legger noe til Guds ord! 

Endelig kan jeg i likhet med Andreassen huske fra gymnasiet, hvordan jeg sto så å si alene i klassen med å forsvare angrep på den kristne troen. Blant annet trakk en av lærerne våre en gang frem Daniels bok kapitel 11, der det i detaljer er profetert om ting som skulle skje flere århundrer etter Daniels levetid (7.-6. århundre f. Kr.). Læreren satte et stort spørsmålstegn ved om dette kapittelet virkelig var skrevet på Daniels tid.

Hvis man ikke tror på en Gud for hvem intet er umulig, så vil man jo selvsagt avvise at Daniel virkelig skulle kunne ha profetert om alle disse historiske detaljene - akkurat som noen vil hevde at profeten Jesaja fra 700-tallet f. Kr. ikke kan ha profetert om perserkongen Kyros ved navns nevnelse ca. 200 år før han trådte frem på historiens scene! 

Sådan kan man fortsette. For vantroen vil sette spørsmålstegn ved alt som Bibelen beretter om profetier, undere og mirakler, inkludert Jesu oppstandelse! Vi skaper derfor ikke "falske anstøt og unødvendige troskriser" - slik Kvalbein påsto i innlegget sitt - ved å fastholde den bibelske tidsramme for jordens historie, for ifølge vår Herre Jesus selv kan "Skriften ikke gjøres ugyldig" (Johs. 10:35)! 

Forskjell på empirisk og historisk vitenskap!

Espen Ottosen beskylder i et innlegg i Dagen 14/10 ("Går virkelig jorden rundt solen?") Per Bergene Holm for - i innlegget "Bibeltroskap og skapelse" (Dagen 13/10) - å ha laget "en stråmann som han så angriper". Men Ottosen lager jo selv en stråmann som han så angriper, ved indirekte å påstå at en bokstavelig lesning av Bibelen innebærer, at man må forstå under-beretningen i Jos. 10:12-14 som en tekst med naturvitenskapelige implikasjoner. Det vil si at man - som Luther og andre på 15-1600-tallet - vil måtte avvise at jorden går omkring solen, hvis man vil lese Jos. 10:12-14 bokstavelig (ifølge Ottosen).

Ottosens poeng er, at hvis man ikke vil lese Jos. 10:12-14 bokstavelig i samme forstand som Luther m.fl., så må man også innrømme at dagene i Bibelens skapelsesberetning i 1. Mos. 1:1 - 2:3 ikke nødvendigvis skal forstås som vanlige dager. Men her overser Ottosen den viktige forskjellen mellom empirisk vitenskap og historisk vitenskap. 

Empirisk vitenskap har således forlengst godtgjort at det er jorden som går omkring solen, og dermed klart demonstrert at Jos. 10:12-14 (og andre liknende steder i Skriften) ikke har naturvitenskapelige implikasjoner - noe som forståelig nok ikke var så innlysende for Luther m.fl., siden det ptolemeiske verdensbildet jo hadde vært gjengs vitenskap/filosofi siden oldtiden.

Men spørsmålet om skapelsesdagenes lengde er ikke et spørsmål som empirisk vitenskap kan avgjøre, men et historisk spørsmål. Man kan således ikke empirisk bevise hva som har skjedd i fortiden. Dermed dreier det seg her utelukkende om hva skapelsesberetningen - sett i lys av sin kontekst og av Skriften som helhet - selv sier om spørsmålet.

I en kronikk i Dagen 24/9 ("For skråsikkert om skapelsen") hevdet Ottosen at "[d]et vrimler faktisk av dyktige, bibeltro teologer som har presentert solid argumentasjon for at de første kapitlene i 1. Mosebok ikke bør leses bokstavelig - rett og slett fordi tekstene da ikke gir god mening". Men han kom bare med et enkelt eksempel på dette (som undertegnede responderte på i et innlegg i Dagen 5/10: "En bokstavelig lesning"). 

Kan Ottosen kanskje gi et eksempel på det han kaller en "solid argumentasjon", for ikke å lese Bibelen bokstavelig hva angår skapelsesdagene - men det vel å merke en argumentasjon der skapelsesdagene blir forstått i lys av sin bibelske kontekst, og ikke i lys av en eller annen form for naturhistorievitenskap (som nødvendigvis alltid vil være basert på ubeviselige antakelser vedrørende hendelser i fortiden)? 

 

Preken på Skjæveland Misjonshus 16/8-20 (11. sø. i treen.tid.) 

v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe

Tekst: Matt. 23:37-39

Guds miskunnhet

Still opp Birgits høne m/kyllinger på prekestolen!

Bildet med hønen som skjuler kyllingene under vingene sine finner vi flere paralleller til i Salmenes bok i GT. Bl.a. kan vi lese i Salme 36:8: «Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge». Salmedikteren Ingemann har gjendiktet noe av dette i salmen: «Til himlene rekker din miskunnhet», der det i v. 3 heter: «Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud, Hvor menneskebarnene bygger. I mulm er kjærlighetsvinger bredd ut. Vi skjuler oss i deres skygger.»

Jeg synes Jesu bilde med hønen og kyllingene på en gripende måte formidler til oss hva som ligger i begrepet «Guds miskunnhet». Dette begrepet er jo et annet uttrykk for Guds tilgivende kjærlighet, den kjærligheten som «skjuler en mengde synder» (1. Pet. 4:8), slik at når Gud viser «miskunnhet» mot oss, så betyr det at han ikke tilregner oss noen skyld for syndene våre – som da faren i lignelsen om den fortapte sønnen ga befaling om at man skulle «Ta fram den beste kledningen og ha den på» den angrende sønnen, straks denne vendte tilbake til faderhjemmet (Luk. 15:22).

Guds vredesdom over de vantro jødene/Israel

Men i dagens tekst handler det altså om noen som – i likhet med den eldste sønnen i lignelsen om den fortapte sønn – ikke brydde seg om Guds storslåtte tilbud om «nåde for synder og fred uten like», slik vi sang her for litt siden (Sangboken nr. 376, v. 3).

Jesus hadde nettoppp holdt en lang tale (Matt. kap. 23), der han gikk sterkt i rette med folkets ledere, de skriftlærde og fariseene, som han kaldte «hyklere», «blinde veiledere», «dårer og blinde», «slanger» og «ormeyngel». Men i versene som utgjør dagens tekst retter Jesus sine ord mot byen Jerusalem som helhet.

Han profeterer om en dom som venter byen, fordi han visste at de fleste dér – når de etter Pinsedag ville få høre evangeliet – IKKE ville komme til å ta imot Guds nåde og omvende seg, men tvertimot ville gjøre dét som Jesus taler om både i v. 37 og i versene rett forut herfor (les v. 34-36!). Og som vi vet kom denne dommen over Jerusalem i år 70, da den romerske hærføreren Titus etter flere års beleiring inntok Jerusalem, og templet ble satt i brann og ødelagt. Titus skal etterpå ha korsfestet flere tusen av de som hadde gjort opprør mot det romerske overherredømme.

Men bak Titus sto altså Gud, slik det fremgår av Jesu profeti her i v. 38: «Se, huset deres skal bli liggende øde!» (jf. Matt. 24:2). Enda klarere fremgår dette av Luk. 19:41-44 og 21:20-24:

«Da han kom nær og så byen [Jerusalem], gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, og de skal omringe deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» (Luk. 19:41-44).

«Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For dette er gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt. Stakkers dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For stor nød skal det være på jorden, og vrede over dette folket. De skal falde for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.» (Luk. 21:20-24).

Vi skal her især merke oss Luk. 21:22: «For dette er gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt.» Den jødisk-romerske historieskriveren Josefus opplevde ødeleggelsen av Jerusalem på nært hold, og i et av verkene sine forteller han om hvordan han ut ifra profetien om de 70 årukene i Dan. 9 forsto, at ødeleggelsen av Jerusalem måtte være Guds straffedom over det jødiske folket. I Dan. 9:26 profeteres det jo nemlig at «Byen [Jerusalem] og helligdommen [templet] skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer»; og den romerske hærføreren Titus var netopp «en fyrste som kommer», for han skulle senere bli romersk keiser etter sin far Vespasian; og det var nettopp «folket» hans som ødela Jerusalems tempel, for Titus selv hadde nemlig gitt ordre om at det skulle spares. Men soldater i den romerske hæren skal ifølge Josefus ha kastet brennende fakkler inn i templet, slik at det – mot Titus’ vilje – brente ned og ble totalt ødelagt.

Gud dømmer også andre folk på jorden

Det er imidlertid ikke bare det jødiske folket som i historiens løp har blitt rammet av Guds straffedommer. Allerede i 1. Mos. 15:14 kan vi lese at Gud sier til Abraham, at han vil «dømme» det folket som israelittene senere skulle komme til å trelle for, dvs. egyptene. Og Abraham får ved samme leilighet vite, at et av de folkene som dengang bodde i Kana’ans land – nemlig amorittene – engang skulle bli dømt av Gud, når syndemålet deres hadde blitt fullt (1. Mos. 15:16). I Amos 1:3 – 2:3 hører vi om seks av Judas og Israels nabofolk, som Gud vil sende straffedommer over, og noe liknende finner vi hos flere av de andre profetene. Videre sier Gud i Jer. 18:7-10:

«En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre med det. Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre.»

Slik handler Gud fortsatt, selv om det ikke alltid er så lett for oss å se det, ikke minst på grunn av Guds store tålmodighet. Før Gud sender straffedommen sin, så forsøker han nemlig alltid å bevege menneskene til å omvende seg. Profeten Jonas’ sendelse til Ninive er et tydelig eksempel på dette. I Nineve hørte de jo på Guds profet, men hvis menneskene ikke vil høre, så bruker Gud sterkere midler, slik det fremgår av Amos 4:6-11 (referér!). Når det gjelder korona-pandemien som vi opplever nå, så tror jeg at vi i denne pandemien skal høre et verdensvidt kall fra Gud om å omvende oss før det er for sent, jf. Jesu ord i Luk. 13:1-5 (referér!).

Jødene/Israel skal en dag ta imot Jesus Messias

Men selv om Gud altså straffet Jerusalem og jødefolket hårdt for deres avvisning av evangeliet, så skal det komme en dag der jødene som folk vender om og tar imot Jesus som frelser. Det er dén dagen Jesus indirekte profeterer om i v. 39: «For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!». Her sikter Jesus nok ikke til at han en dag pånytt skal toge inn i Jerusalem, mens folket hilser ham på denne måten (slik de jo gjorde rett før han ble tatt til fange og korsfestet). Nei, han sikter nok snarere til den sindsforvandlingen (omvendelse = «skifte sind») som skal skje med den resterende delen av det jødiske folket ved hans gjenkomst på himmelens skyer, slik det profeteres om i Sak. 12:9-10 og Åp. 1:7:

«På den dagen vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolkene som drar opp mot Jerusalem. Men over Davids Hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.» (Sak. 12:9-10).

«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.» (Åp. 1:7).

Tegn i tiden på at Jesu gjenkomst er nær

Det fremgår av Sak. 12:9-10, at jødene som folk skal ta imot Jesus som frelser under militært sett særdeles dramatiske omstendigheter for det jødiske folket. Og vi ser jo hvordan stemningen i verdenssamfunnet i større og større grad vender seg mot Israel, slik at det i dag slett ikke virker usannsynlig at en internasjonal styrke en dag vil kunne komme til å gå til krig mot Israel. Først må det imidlertid nok bli opprettet en form for verdens-regjering, der verden inndeles i 10 regioner, slik det er profetert om i både Danielsboken (2:42-44; 7:7ff) og Åpenbaringsboken (13:1; 17:12ff). I avdøde Leiv Olav Holstads siste bok: «Profetisk verdenshistorie. Endetidstegn i lys av Daniels bok» (Hermon Forlag 2019) omtaler han den såkalte Romaklubbens «forslag til én verden inndelt i ti regioner». Omtal kartet på s. 144 og referér fra avsnittet på s. 144-45!

Nå er det sikkert dem som sitter og tenker med seg selv: «Vi har hørt noe liknende før, nemlig da EF/EU i sin tid sto for å skulle utvides til å omfatte 10 medlemsland». Ja, det er lett å trekke profetiske «kortslutninger»; men dét må ikke få oss til å oppgi å se etter «tegn i tiden» som viser, at det profetiske ordet er ved å gå i oppfyllelse.

Et av de største «tegn i tiden» på at Jesu gjenkomst nærmer seg med stormskritt, er jo at verdensmisjonen nærmer seg det tidspunktet, hvor evangeliet har blitt forkynt til et vitnesbyrd for alle folkeslag, slik Jesus profeterer om i Matt. 24:14:

«Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

Når alle folkeslag har fått høre evangeliet, så er det jo dermed  slutt på «hedningefolkenes tider»; og da skulle jo – i henhold til Jesu profeti i Luk. 21:24 – Jerusalem ikke lenger «ligge nedtrådt av hedninger», hvilket igjen må innebære at tiden er kommet for jødenes tilbakevending fra landflygtighet i mange forskjellige land, som det er profetert om i bl.a. Jer. 23:7-8:

«Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! – men: Så sant Herren lever, som førte Israels hus og ætt og lot dem komme fra et land i nord og fra alle de land jeg hadde drevet dem bort til! Og de skal bo i sitt land.»

Her skal vi legge merke til det innledende «derfor», som viser tilbake til de to forutgående versene i Jer. kap. 23 (v. 5-6), der det prodeteres om jødenes frelse ved «en rettferdig spire», en «konge» av Davids ætt, som man skal kalle «Herren, vår rettferdighet», hvilket jo er en tydelig profeti om Jesus:

«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.»

I denne GT-lige profetien tales det altså om en tid, der jødene som folk har tatt imot Jesus som frelser, og der man vil kunne se tilbake på jødenes tilbakevending til Israels land fra mange forskjellige land som en Guds frelseshandling på linje med folkets utgang fra Egypt i sin tid. Sett i lys av profetiene fra Sak. og Åp. om at jødene som folk først skal ta imot Jesus som frelser ved hans gjenkomst på himmelens skyer, så er det for meg å se ingen tvil om at den tiden det her siktes til, er det som vi pleier å omtale som Tusenårsriket (jf. Åp. 20:1ff). Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på dette her, men viser til avdøde biskop Erling Utnems bok: «Jesu gjenkomst – verdens håp» (Luther forlag 1992), som jeg mener gir den beste veiledning i disse spørsmålene.

Oppfyllelsen av de før nevnte to profetier av Jesus i Matt. og Luk. faller dessuten sammen med et annet tydelig «tegn i tiden», nemlig det frafallet fra/opprøret mot Gud og hans livslover som skjer i den vestlige verden. Ifølge 2. Tess. 2:3 er dette frafallet/opprøret jo noe som har sammenheng med åpenbaringen av Antikrist, idet det så å si bereder vei for ham som Paulus jo bl.a. kaller for «lovløshetens menneske».

I boken «Normløst. Hvordan radikal kjønnsteori erobret Norge»» (Document forlag 2019) beskriver Kjell Skartveit noe av dette frafallet/opprøret, som vi for øvrig nylig har fått to nye eksempler på: dels en svensk ministers forslag om å frata pastorer som ikke er villige til å vie homoseksuelle vigselsretten; og dels et forslag om utvidelse av den norske straffeloven som skal opp til behandling i Stortinget til høsten, og som ifølge Bjarte Ystebø i «Norge IDAG» vil kunne gjøre det straffbart å forkynne at homoseksuell praksis er synd. Selv om man ikke dreper de profetiske røster, så forsøker man i alle fall å lukke munnen på dem, jf. v. 37a (+ v. 34-36).

Det er denne utviklingen – sammen med utviklingen i abort- og bioteknologi-spørsmålene m.m. – som gjør, at jeg tror vi må se på korona-pandemien som et verdensvidt kall til omvendelse, slik jeg tidligere var inne på. Salme 2 i GT profeterer om dette verdensvide opprøret mot Herren og hans Salvede, dvs. Jesus:

«Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!» (Sal. 2:1-3).

Spørsmålet er så, om de som er «herskere på jorden» vil la seg advare, slik de oppfordres til i v. 10 av denne salmen, eller om de vil ture frem i sitt opprør. Foreløpig er det vel dessverre ingen tegn på at man vil endre kurs. Men vi må minne oss selv om, at Skriften altså forut har profetert om at dette opprøret/frafallet ville komme, slik at dette «tegn i tiden» faktisk er med på å bekrefte det profetiske ordet for oss!

Jødenes/Israels skjebne er et «mysterium»

Jødenes skjebne som folk er jo noe helt enestående i verdenshistorien. Vi har sikkert alle hørt hva legen til en preusisk fyrste svarte, da denne spurte etter et bevis på Guds eksistens: «Jødene, Deres Majestæt!». For det finnes nemlig ingen andre eksempler på at et folk på denne måten har blitt spredt rundt i verden, uten å bli oppslukt i folkehavet, så å si. Dette skyldes Guds løfte til Abraham, Isak og Jakob, dem som Paulus i Rom. kap. 9 – 11 (9:5; 11:28) omtaler som «fedrene».

Apostelen taler jo i Rom. 11:25ff om et «mysterium» – dvs. noe vi ikke er istand til å utgrunne – vedr. jødene/Israel, nemlig dette at «Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde [det fastsatte mål av hedninge-kristne] er kommet inn», men så skal «hele Israel bli frelst» (v.25-27). Dette utdyper Paulus så i de følgende vers (28-32):

«Når det gjelder evangeliet, er de [de vantro jøder] blitt fiender for deres [de hedningekristnes] skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. Dere var jo engang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. På samme måte har nå de vært ulydige, men ved den miskunn dere har fått, skal også de få miskunn. For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle.»

Dermed er vi på en måte tilbake der vi begynte, nemlig med Guds inderlige ønske om å vise miskunnhet, og gjemme «alle» under vingene sine, slik hønen gjemmer kyllingene under vingene sine.

Guds vredesdom venter de som forkaster evangeliet!

Men slik som det bare er de blant jødene som omvender seg og tar imot evangeliet som blir frelst, slik er det også med resten av verden. Dommen som kom over jødefolket i år 70, fordi flertallet av folket avviste Jesus av Nasaret som Guds Messias – denne dommen er et varsel om dommen som vil ramme alle som forkaster evangeliet «når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straffen de skal lide, blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2. Tess. 1:7-9).

Og her er det dessverre nødvendig å føye til: Dét å avvise «apostlenes lære» om hva som er synd, er det samme som å avvise evangeliet! Derfor er bl.a. alle de som går inn for å velsigne homoseksuelle forhold på fortapelsens vei, og må omvende seg, hvis de skal unngå å bli ramt av Guds evige vredesdom!

Men «idag er nådens tid, idag er Gud å finne!» Amen.