Evolusjonslæren er allerede
‘avgått ved døden’!
Evolusjonslæren ‘ligger
ikke på sotteseng’, men er allerede ‘avgått ved døden’! Dens mekanismer er
nemlig ikke i stand til å forklare verken fremkomsten av de under evolusjonens
antatte forløp oppståtte nye kroppsplaner, eller hvordan den for slike
kroppsplaner nødvendige genetiske informasjonen har oppstått.
Arne Taxt skrev i Dagen 14/8-19 blant annet følgende: «Fordi
den nye boka er kommet, virker det som Saxe tenker at evolusjonen ligger på sotteseng
og at den nye boka kveler den siste pusten. Det er visstnok rett at moderne
mikrobiologi har påvist at det er områder i evolusjonslæren som ikke er
tilstrekkelig forklart. Men kritikk kan ikke ta livet av en etablert lære, så
lenge det ikke foreligger en ny og bedre naturvitenskapelig lære om hvorledes
nye dyrearter blir til. Evolusjonslæren lever godt med kritikk inntil så
eventuelt skjer.»
Boken som Taxt her sikter til, er denne: J. P. Moreland
m.fl. (red.): «Theistic Evolution. A Scientific, Philosophical, and Theological
Critique», Wheaton, Illinois: Crossway 2017. I det følgende skal jeg – med
grunnlag i denne bokens kapittel 2 – påvise at evolusjonslæren rent faktisk har
avgått ved døden, selv om det vitenskapelige etablissementet foregir at den
fortsatt ‘lever i beste velgående’! Kapittel 2 – som det vil bli henvist
fortløpende til – heter «Neo-Darwinism and the Origin of Biological Form and
Information», og er forfattet av lederen for Discovery Institute’s Center for
Science and Culture i Seattle, dr. Stephen C. Meyer.
Jeg deler ikke Meyers – og ID-bevegelsens – aksept av
radiometrisk datering som en pålitelig kilde til kunnskap om jordens alder, da
Bibelen jo opererer med en helt annen og mye kortere tidsramme for jordens
historie. Om denne siden av Meyers argumentasjon mot evolusjonslærens
vitenskapelige gyldighet vil jeg for min del derfor tenke slik: «La oss anta at
de geologiske lagene virkelig hadde blitt til over millioner av år, slik det
hevdes av gjengs naturhistorievitenskap. Ut ifra evolusjonslæren skulle man jo
da forvente å finne forløpere i de før-cambriske tidsaldrene for de mangfoldige
livsformer som er fossilt dokumentert i den cambriske tidsalderen. Men siden
man ikke finner slike forløpere, så stemmer Darwins idé om at utviklingen «fra
amøbe til menneske» har skjedd gradvis gjennom små endringer over millioner av
år heller ikke ut ifra forutsetningen om at jordens fossile lag avspeiler
millioner av år med naturhistorie» (jf. s. 107-110).
Hovedsaken for Meyer er imidlertid at evolusjonslærens
mekanismer ikke er i stand til å frembringe de for livets antatte utvikling
nødvendige nye kroppsplaner – i form av nye unike fungerende sammensetninger av
kroppsdeler og -vev – samt den for disse nye kroppsplaner nødvendige nye
genetiske informasjon (jf. kapitteloverskriften: «Neo-Darwinisme og fremkomsten
av biologisk form og informasjon», samt s. 110-123). Her skinner det pånytt
igjennom – i og med den gjentatte bruken av ordet «nye» – at Meyer og
ID-bevegelsen aksepterer radiometriske aldersbestemmelser av jorden; men igjen
er det for meg å se mulig å overse dette og velge å se saken under
synsvinkelen: «La oss anta at ...». Det er vel for øvrig slik en ofte
argumenterer fra «ung jord»-kreasjonistisk side (?).
Siden «den naturlige utvelgelse» bare kan velge mellom de
tilfeldige variasjoner/mutasjoner som til enhver tid måtte forekomme i naturen,
så krever fremkomsten av de antatte nye kroppsplaner, at det i naturen
tilfeldig oppstår mutasjoner som skaper ny genetisk informasjon for oppbyggingen
av nye proteinformer, for uten nye fungerende variasjoner/mutasjoner vil ikke
det naturlige utvalget kunne bevare og viderebringe noe som helst nytt til
neste generasjon (jf. s. 112-113).
Allerede på slutten av 1960-tallet ble det imidlertid påvist
av både matematikere og molekylærbiologer at det er ekstremt usannsynlig, at ny
genetisk informasjon skulle kunne oppstå via naturlig utvelgelse av tilfeldige
mutasjoner. Men først nylig har det – gjennom forsøk – blitt mulig å sette et
tall på denne usannsynligheten:
1/100000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000
En slik ekstrem usannsynlighet – én ut av 10 i 77. potens –
er det altså for dannelsen av bare ett funksjonelt gen/protein (jf. s.
113-118)!
Men i tillegg til å forklare tilblivelsen av ny genetisk
informasjon, så må evolusjonsteorien altså også kunne forklare tilblivelsen av
de antatte nye kroppsplaner, Og her har den embryonalforsknings-baserte
evolusjonære utviklingsbiologien (populært kalt EVO-DEVO) påvist at de
nødvendige gunstige mutasjoner for å skape nye kroppsplaner aldri forekommer.
Bare katastrofale/dødelige mutasjoner forekommer på det tidlige tidspunkt i
fosterutviklingen der den genetisk bestemte kroppsplanen kommer til uttrykk.
Mutasjoner som forekommer senere i fosterutviklingen kan ikke endre noe ved den
da allerede fastlagte kroppsplanen (jf. s. 118-121).
Videre kan man peke på de integrerte nettverk av gener og
proteiner som forskningen innen evolusjonær utviklingsbiologi har oppdaget, og
som regulerer tidspunktet for når de enkelte gener skal komme til uttrykk under
fosterutviklingen. Mutasjoner som berører disse nettverkene fører også
uunngåelig til katastrofal ødeleggelse av kroppsdeler eller til organismens
død.
En nå avdød kjent evolusjonær utviklingsbiolog, Eric
Davidson, har sagt: «Neo-darwinistisk evolusjon[slære] … antar at alle
prosesser virker på samme måte, slik at evolusjon av enzymer eller
blomsterfarger kan anvendes som gyldige fullmakter til studium av kroppsplanens
utvikling. Den antar feilaktig at endringer i proteinkodende sekvenser [i DNA]
er den grunnleggende årsaken til endringer i fosterutviklings-programmer; og
den antar feilaktig at evolusjonære endringer i kroppsplan-utforming oppstår
gjennom en kontinuerlig prosess. Alle disse antakelser strider på grunnleggende
måte mot kjensgjerningene.»
I tillegg til manglende forklaring på tilblivelsen av
biologisk informasjon, så har neo-darwinismen altså heller ikke noe svar på det
dyptgående spørsmålet om hvordan de antatte nye kroppsplaner skulle kunne ha
blitt dannet gjennom gradvis endring av et tett integrert system av
informasjons-rike genetiske komponenter og deres proteinprodukter etc. (jf. s.
121-123).
Konklusjon: Evolusjonslæren ‘ligger ikke på sotteseng’, men
er allerede ‘avgått ved døden’!
