Siden jeg i dag har valgt å tale over den gammeltestamentlige leseteksten som er satt opp på denne 2. søndag i påsketiden, så finner jeg det på sin plass med noen innledende ord om Det gamle testamente (GT).
Samme dag som Jesu oppstandelse hadde funnet sted tidlig om morgenen, fikk jo to av hans disipler som var på vei til Emmaus, møte og samtale med den oppstandne inkognito. Og som vi husker står det, at Jesus under denne samtalen «begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (Luk. 24:27).
Det er altså vår Herre Jesus selv som har lært oss å lese GT som en profetisk forkynnelse om den frelse som Gud lovet menneskene allerede på syndefallets dag (jfr. 1. Mos. 3:15).
Og helt i tråd med denne måten å lese og forstå GT på, omtaler apostelen Peter i sitt 2. brev GT som «det profetiske ord», og sier at vi «gjør ... vel i å akte på [det]», fordi «[d]et er som en lampe på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter» (2. Pet. 1:19).
Apostelen Paulus minner oss jo imidlertid om at «vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis» (1. Kor. 13:3). Dette gjelder også for «det profetiske ord» / GT. Selv om vi i likhet med de to disiplene på veien til Emmaus kan oppleve at hjertene våre blir satt i brann, når GT blir utlagt for oss i Herrens Ånd (jfr. Luk. 24:32), så forstår vi det likevel bare «stykkevis» eller glimtvis, og mange detaljer forblir litt i det dunkle.
Derfor er det viktig å huske på dét som apostelen Peter sier i umiddelbar forlengelse av det før siterte verset, nemlig «at ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning», fordi ethvert «profetord» i GT dypest sett kommer fra Den Hellige Ånd, og derfor må tolkes i lys av andre «profetord» i GT og i lys av GTs samlede budskap (jfr. 2. Pet. 1:20-21).
Men det er også viktig å huske på, at profetiene i GT ikke bare handler om dét som skjedde med Jesus i påsken for snart 2000 år siden, men også om det som skal skje ved Jesu gjenkomst «på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt. 24:30c), og i tiden etterpå gjenkomsten.
Også her kan vi sitere noe som apostelen Peter har sagt, nemlig i talen hans til folket i Jerusalem etter helbredelsen av den lamme mannen, som vi hører om i Apg. kap. 3:
«Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av» (Apg. 3:19-21).
Profetteksten fra GT som vi nu skal lese, taler nettopp om de av Peter her omtalte gjenopprettelses-tider som skal komme etter Jesu gjenkomst:
Jer. 31:1-11 leses (OBS! Leseteksten til denne søndagen går bare tom. vers 6, men for sammenhengens skyld syntes jeg det var nødvendig å ta med litt flere vers)
Teksten jeg nettopp leste, står i et avsnitt av profeten Jeremias’ bok (kap. 30 – 31) som har blitt kalt for «trøsteboken», fordi det i hovedsak består av trøstende profetier for Guds folk. Hos profeten Jesaja utgjør den siste del av boken (kap. 40 – 66) et liknende avsnitt, som derfor også kalles for «trøsteboken».
Innholdet av det profetkallet som Jeremia hadde fått fra Gud står beskrevet i Jer. 1:9-10: «Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.» (jfr. Jer. 31:28).
I overensstemmelse med dette «programmet», så var største delen av profetiene til Jeremia derfor domsprofetier vedrørende både Juda rike og noen av de omkringboende folkeslag (dvs. profetier om at Gud ville ‘rykke opp, rive ned, ødelegge, bryte ned’). Men i «trøsteboken» profeterer Jeremia i hovedsak om gjenreisingen «i de siste dager» av det som Jesu disipler i Apg. 1:6 kaller «riket for Israel» (dvs. profetier om at Gud ville ‘bygge, plante’).
Uttrykket «i de siste dager» er brukt i den siste setningen i det verset som går rett forut for vår tekst (Jer. 30:24b). Der står det: «I de siste dager skal dere forstå det»; og «det» viser her selvsagt tilbake til noe som står i det foregående, og som man først «i de siste dager» vil være istand til å forstå. Men samtidig peker uttrykket «i de siste dager» fremover mot den neste setningen i «trøsteboken», altså dén setningen som innleder vår tekst:
«På den tiden, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk.» (m.u.)
Helt på slutten av 1800-tallet hadde jødene jo bare så smått begynt å vende tilkake til sitt gamle land. Men allerede dá skrev C. Asschenfeldt-Hansen flg. i Bibel-kommentaren «Fra Guldgruben» om betydningen av uttrykket «i de siste dager» i Jer. 30:24b:
«Med de siste dager er det selvfølgelig ikke tenkt på den første hjemkomsten fra Babylonia, men på de tider som vil opprinne for Israel etter den nåværende lange landflygtighetstid» (5. bind, København 1899, s. 101 (her «fornorsket»)).
Hvorfor skrev Asschenfeldt-Hansen at det med «de siste dager ... selvfølgelig ikke [er] tenkt på den første hjemkomsten fra Babylonia» (min utheving) ? Det gjorde han, fordi det står at Herren «på den tiden» – altså i de «siste dager» – «vil være alle Israels ætters Gud» (m.u.).
For når det gjelder hjemkomsten fra det 70-årige fangenskapet i Babylonia på 500-tallet f.Kr., så var det jo ikke «alle Israels ætter» som opplevde denne hjemkomsten, men bare de to stammene som hadde blitt tilbake i det sørlige Juda rike, etter at de øvrige ti stammene i Nordriket – som i GT blir omtalt som Israels rike – hadde blitt deportert til Assyria i 722 f.Kr.
Dertil kommer, at innholdet av «trøsteboken» i Jer. kap. 30-31 allerede i innledningen til «trøsteboken» blir sammenfattet på en måte som tydelig viser, at den hjemkomsten det hér er tale om, gjelder både Israels rike og Juda rike:
«For se, dager kommer, sier Herren, da jeg gjør ende på mitt folks, Israels og Judas fangenskap, sier Herren, og fører dem tilbake til det landet jeg ga deres fedre, så de kan ta det i eie» (Jer. 30:3).
Videre fremgår det jo også av både dette verset og av v. 8a i teksten jeg leste, at Gud «på den tiden» det er tale om her, «fører» folket sitt ut «fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende» (sml. 30:11b: «... alle de folkene som jeg har spredt deg iblant»).
Det samme sier v. 10 i teksten vår indirekte, i og med at det dér tales om at denne hjemkomsten av Israels folk skal forkynnes til «alle folk» og «fjerne kyster», siden det ikke bare er tale om en hjemkomst fra «landet i nord» – som på Jeremias’ tid vel ble forstått som Babylonia – men om en hjemkomst av folket fra allverdens land og folk, som de hadde vært adspredt i!
Den i «trøsteboken» profeterte hjemkomsten «fra jordens ytterste ende» er således helt klart den samme samlingen av «Israels barn» til «landet sitt», som dén det tales om allerede i Jer. 23:7-8 :
«Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si: så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! – men: Så sant Herren lever, som førte Israels hus og ætt og lot dem komme fra et land i nord og fra alle de landene jeg hadde drevet dem bort til! Og de skal bo i landet sitt» (jfr. Esek. 28:25-26, samt 36:16ff).
På den tiden da Asschenfeldt-Hansen skrev sin Bibel-kommentar (dvs. omkr. 1900), var denne profeterte samlingen av jødene til «landet sitt» jo allerede i emning; og vi er jo nå enda nærmere den fullstendige oppfyllelse av denne profetien! For etter ødeleggelsen av Jerusalem – som vår Herre Jesus jo profeterte om og som også skjedde i år 70 e.Kr. – så skulle byen jo «ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende» (Luk. 21:24b).
At Jerusalem nå igjen – etter nesten 2000 års landflygtighet for jødene – har blitt hovedstad i det jødiske landet Israel, sammenfaller jo med at evangeliet nå sikkert ganske snart vil ha blitt «forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag», slik Jesus taler om i Matt. 24:14. Og da skal jo «enden komme», sier han!
Men jødene som folk betraktet avviser jo fortsatt at Jesus er den Messias Gud hadde lovet å sende dem. Og av «trøsteboken» hos Jeremias fremgår det klart, at løftet om at Gud vil samle jødene i «landet sitt» pånytt er uløselig forbundet med opprettelsen av en ny pakt, grunnet på syndenes forlatelse og nyskapelsen av folkets sinn og hjerte:
«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. ... Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. ... For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger minnes deres synd.» (Jer. 31:31-34; jfr. Esek. 36:25-27 + 33 og Hebr. 8:7ff, som siterer fra Jer. 31:31f).
I Jesajas «trøstebok» fremgår dette også klart, i og med at den «Herrens tjener» som iflg. bla. Jes. 49:6 skulle «gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake», er den samme som den personen det tales om i Jes. kap. 53!
Apostelen Paulus sier jo imidlertid som kjent i Rom. 11:25-27, at «forherdelse har for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn», men at «hele Israel skal bli frelst» ved at befrieren – slik det står skrevet i GT – skal komme fra Sion og rydde bort ugudelighet hos Israels folk og opprette en syndsforlatelses-pakt med dem (i NB2007 er det på dette stedet i Rom. kap. 11 bla. henvist til Jer. 31:33, som jeg nettopp siterte fra).
Paulus må jo her sikte til noe som skal skje ved Jesu gjenkomst, i og med at det er tale om en befrier som skal komme «fra Sion». For i den profetiske Salme 2 sier Gud jo i v. 6 at han har «innsatt [s]in konge [Jesus] på Sion». Dét som iflg. Rom. 11:25-27 skal skje, er derfor uten tvil dét, som er profetert i Sak. 12:10:
«Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.»
Det er i dette lyset vi må lese v. 9a i teksten vår: «Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, ...», og ikke minst profetien i Hos. 3:4-5:
«For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, ... Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David, sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager.»
Ut fra konteksten i Sak. kap. 12 forstår man videre, at Jesu gjenkomst og Israels omvendelse skal skje i forb. m. at «hedningefolkene ... drar opp mot Jerusalem» (v. 9) og beleirer byen (v. 2b). Ja, det står likefram at «alle jordens hedningefolk skal samle seg mot [Jerusalem]» (v. 3c)!
Både i v. 2 og v. 11 i teksten vår er det hentydet til / profetert om dette, samt i Jer. 30:7: «Ve! Stor er den dagen, det er ingen som den. En trengselstid er det for Jakob. Men han skal bli frelst fra den.»
Vi merker jo i dag tydelig at en slik oppmarsj mot Israel og Jerusalem er under oppseiling. Det fremgår bla. av den ensidig anti-israelske nyhetsdekningen på NRK, som bla. tidligere Dagen-redaktør Odd Sverre Hove har påvist (han har ukentlige nyhetsoppdateringer på P7 Kristen Riksradio vedr. Gaza-krigen).
Som kristne må vi imidlertid passe på at vi ikke lar oss skremme, slik at vi lar oss rive med av kristne som serverer oss deres egne spesielle tydninger av «det profetiske ord» (jfr. noe av det jeg sa innledningsvis).
I filmen «Praying for Armageddon» – som nylig ble vist på NRK – fikk man nærmest inntrykket av at flertallet av de evangelikale kristne i USA nå arbeider for og ber til Gud om at Harmageddon-krigen (jfr. Åp. 16:14 + 16; 19:19f) snart må komme. Både på dette punktet og hva angår fremstillingen av konflikten mellom Israel og palestina-araberne, var filmen «Praying for Armageddon» imidlertid helt klart sterkt tendensiøs.
I den etterflg. «Trygdekontoret»-debatten – som ble ledet av Thomas Seltzser – klarte Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk langt på vei å få visket ut det falske inntrykket som filmen ga vedr. flertallet av evangeliske kristne i USA; men uansett var det skremmende å se hvordan noen militante kristen-grupperinger i USA misbruker og forvrenger «det profetiske ord» i både GT og NT!
Bla. så man en plakat, der Jesus var fremstillet med en MK-47-riffel i hånden – mens han jo iflg. Skriften skal tilintetgjøre Antikrist bare ved «sin munns ånde» (2. Tess. 2:8).
Tilbake til teksten vår fra Jeremias’ bok: Jeg mener nå å ha dokumentert, at den er en (del av en) lengre profeti («trøsteboken») om «den tiden» som inntrer idet Jesus kommer tilbake på himmelens skyer, slik det står om i bla. Åp. 1:7 (jfr. Sak. 12:10!):
«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.»
Ifølge kronologien i Åp. kap. 19 – 20, så er det jo det såkalte tusenårsriket som følger etter Jesu gjenkomst og oppgjøret med Antikrist. Uttrykket «På den tid» her i vår tekst sikter altså til innledningen på tusenårsrikets tid, der djevelen vil være bundet (Åp. 20:1-3).
Det er imidlertid ikke alltid like lett å skjønne hvilke deler av en profeti i GT som går på tusenårsriket og hvilke deler som gjelder forholdene på den nye himmel og den nye jord, som Gud jo først skal skape etter tusenårsriket og den etterflg. Dommedagen.
For GTs profeter «sammenskuet» jo ofte begivenheter som tilhører forskjellige tidsepoker – slik man på avstand kan oppfatte to fjelltopper som liggende nær hverandre, mens det i virkeligheten kan ligge en stor dal imellom dem, som man ikke ser.
Men profetiene taler i alle fall klart om at tusenårsriket vil bli en stor misjonstid med utgangspunkt i Israel, noe som også er antydet av apostelen Paulus i Rom. 11:15 (sett i sammenheng med v. 23 i samme kap.):
«For er verden blitt forlikt med Gud ved deres [jødenes vantro folkeflertalls] forkastelse, hva annet vil da deres antakelse [«hvis de ikke holder fast ved sin vantro» (Rom. 11:23b)] bli enn liv av døde?».
Misjonen i tusenårsriket skal fortsatt ha Jerusalem som sitt utgangspunkt; men istedenfor «sentrifugal», vil misjonen nå i høyere grad bli «sentripetal», slik det fremgår av profetien i Jes. 2:2-4 (som også står i Mika 4:1-3):
«Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det [= «sentripetal» misjon]. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem [= «sentrifugal» misjon]. Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig.»
I Sak. 8:20-23 profeteres det tydeligvis om noe av det samme, men her er tilbedelsen av Gud mer i sentrum:
«Så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang skal det skje at hele folkeslag, og mange byers innbyggere skal komme hit. Innbyggere i den ene byen skal gå til den andre og si: La oss gå av sted for å bønfalle Herren og for å søke ham, Herren, hærskarenes Gud! – Jeg vil gå! Jeg óg!. Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem, og bønfalle Herren. Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!»
Tusenårsriket henger altså sammen med GTs løfter om gjenreising av «riket for Israel». I bunn ligger Guds dype kjærlighet til Israels folk, slik det er uttrykt så smukt og så sterkt i vers 3 i teksten vår:
«Fra det fjerne [dvs. fra et punkt langt frem i tiden] har Herren åpenbart seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.»
For som Paulus sier i Rom 11:28b-29, så er de «elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall». Men samtidig bekrefter v. 2 og v. 7 b i teksten vår, at det bare er «dem som er igjen av Israel» (v. 7b) etter den fryktelige trengselstiden under Antikrist (jfr. Jer. 30:4-7), som til slutt vil få «nåde i ørkenen [landflygtighetstidens lange ørkenvandring]» og bli ført «til ro» av Herren i tusenårsriket (vers 2). Dette fremgår jo også av Jes. 10:21-22a:
«En rest skal omvende seg, en rest av Jakob, til den veldige Gud. For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en rest av det omvende seg.»
Og når Paulus i Rom. 11:25f ut fra Skriften skal begrunne den hemmeligheten vedr. Israels frelse som han dér taler om – og som jeg var inne på tidligere – så viser han bla. til Jes. kap. 59, der det i v. 20b står, at den gjenløseren eller befrieren som skal komme, er «for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob».
Når Paulus derfor i Rom. 11:26 sier at «hele Israel» skal bli frelst, så må meningen altså være: hele dét Israel som er tilbake på jorden etter at Jesus har kommet «ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun» (1. Tess. 4:16a; jfr. 1. Tess. 4:15f og 1. Kor. 15:51-52 – ‘bortrykkelsen’).
På dette tidspunktet vil jo Jesu brud nettopp ha blitt bortrykket fra jorden - inkludert alle messiastroende jøder «som lever og blir tilbake inntil Herren kommer» (1. Tess. 4:15b) – og bruden vil således antakelig ledsage Herren Jesus når han kommer igjen på Himmelens skyer, synlig for alle på jorden (jfr. 2. Tess. 1:6-10; 1. Tess. 4:17 – sml. Apg. 28:15; Matt. 25:6).
Dá skal dét underet skje med «dem som er igjen av Israel» her på jorden som det er profetert om i Sak. 12:10, og som Paulus holder frem som en klar mulighet for Gud i Rom. 11:23-24: «Men også de andre [jødenes vantro folkeflertall] skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro ... i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører.»
Som avdøde biskop Erling Utnem skrev i boken «Jesu gjenkomst – verdens håp», under overskriften «Israels omvendelse skal skje raskt» (Oslo 1992, s. 86 og 87):
«Når det gjelder denne plutselige vending [Israels omvendelse], så tror vi at Jesu gjenkomst til sin universelle kirkes bortrykkelse og Israels redning (fra «folkestormen mot Jerusalem») blir en vesentlig årsak til denne. ... Vi tror at bortrykkelsen av Israels førstegrøde [de messiastroende jøder] i folkets midte når Jesus kommer, ikke minst vil gjøre et mektig inntrykk i Israel. Bortrykkelsen vil bli en sterk rettferdiggjørelse av de messiastroende jøder, som nå regnes for forrædere mot sitt folk.»
Da skal «dem som er igjen av Israel» (v. 7b) utbryte: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Matt. 23:39) og gi all ære og pris til Ham som i åndelig betydning – ved sitt offer på Golgatas kors – allerede «har forløst Jakob og gjenløst ham av hans hånd som er sterkere enn ham selv» (slik det står i det siste verset av teksten vår).
Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar