Skapelse eller makroevolusjon?

Temakveld v/Axel Saxe på Kvitsund Gymnas 27. mai 2010

Innledning

I Den hellige Skrift har Gud åpenbart for oss hvordan alt opprinnelig ble skapt i skjønn harmoni, "overmåte godt", som det står. Men pga. menneskets ulydighet kom synden og døden inn i verden, og det førte til at Gud besluttet å utrydde alle levende vesener på landjorden gjennom en verdensomspennende flom – bortsett fra Noah og hans nærmeste, samt de dyrene han på Guds befaling tok med seg i arken. Vannflommen eller Syndfloden var ifølge Bibelen en verdensomspennende begivenhet som skjedde på et helt bestemt tidspunkt i historien: "I det år av Noahs liv da han var seks hundre år gammel, i den andre måneden, på den syttende dagen i måneden, den dagen brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet." (1. Mos. 7:11).

De åtte mennesker og alle dyrene måtte oppholde seg i arken i godt og vel et år, så Syndfloden var på ingen måte en hurtig overstått affære. Ikke bare utryddet Gud alle mennesker og dyr på landjorden, men han "ødela" faktisk den opprinnelige jorden, framgår det av 1. Mos. 6:13: "Da sa Gud til Noah: Nå vil jeg gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med vold. Se, jeg vil ødelegge både dem og jorden." I dag lever vi med ettervirkningene av denne ødeleggelse av jorden, i form av vulkanutbrudd og jordskjelv m.m. Men Gud har lovet å skape en ny himmel og en ny jord, "skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten" (Rom. 8:21).

Vår Herre Jesus omtalte både Adam og Eva og Noah som historiske personer, og hele evangeliet står og faller med at Adam var det første menneske på jorden, framgår det av både Rom. 5 og 1. Kor. 15. Det holder derfor ikke å tenke seg Adam og Eva bare som utvalgte mennesker framgått av en lengre evolusjonshistorie. For ifølge Bibelen ble det første mennesket dannet av Gud selv ut ifra jordens støv. Skapelsens under – at "verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige" (Hebr. 11:3) – kan like lite som Jesu tegn og under bortforklares som en del av Bibelens lære (à Vin-underet i Kana demonstrerer, at Gud skaper ting som ser ut som om de har en viss alder, uten å bry seg om hvorvidt noen av den grunn skulle ville anklage Ham for "lureri"!)

Skapelse eller makroevolusjon?

Ordet "makroevolusjon" er brukt for å tydeliggjøre hva saken dreier seg om, nemlig artsoverskridende utvikling fra "amøbe til menneske" – mens "mikroevolusjon" er endringer innen den enkelte arten (eller "grunntypen"). Hadde det vært en mulighet for at teorien om makroevolusjon kunne forenes med Bibelen, så burde overskriften vært: "Skapelse og/eller makroevolusjon?". Men poenget er altså, at det her er tale om to gjensidig utelukkende alternativer – et "enten – eller" – hvilket jeg i det følgende skal utdype nærmere.
 

1. Makroevolusjonsteorien og den geologiske tidsskalaen kan ikke forenes med det bibelske vitnesbyrdet om skapelse og syndefall m.m.

Bibelens beretning om Skapelsen i 1. Mos. 1:1 – 2:3 har blitt beskrevet som "tilbakeskuende profeti". Dette forekommer umiddelbart naturlig, i og med at ingen mennesker jo var tilstede "i begynnelsen" og så hvordan det gikk for seg da Gud skapte "himmelen og jorden".

Vanlig framtidsrettet profeti benytter seg jo imidlertid ofte av billedspråk, og dette vil mange kristne hevde også er tilfellet med den "tilbakeskuende profetien" i 1. Mos. 1:1 – 2:3. Man peker da for eksempel på det faktum at sol, måne og stjerner berettes skapt etter plantene på landjorden, som jo normalt ikke klarer seg uten sollys.

Men da glemmer man at Skapelsen nettopp ikke var en normalsituasjon! Lyset som sådan hadde jo allerede blitt skapt på Skapelsens første dag, og det var selvsagt ingen sak for Gud "den allmektige" å sørge for lys på jorden de tre første skapelsesdagene, selv om sol, måne og stjerner enda ikke var blitt skapt.

Beretningen i 1. Mos. 1:1 – 2:3 kan i virkeligheten ikke kategoriseres som verken "tilbakeskuende profeti" eller noe som helst annet, for den er noe helt enestående i verdenshistorien. Her har nemlig den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, åpenbart for oss hvordan hele universet ble til.

Det vesentligste er selvsagt ikke rekkefølgen dette skjedde i, men den hensikten Gud hadde med å skape oss mennesker: at vi skulle ligne Gud. Men skal slike "åndelige sannheter" stå til troende, så må også de øvrige deler av beretningen i 1. Mos. 1:1 – 2:3 være en sannferdig skildring av hvordan skapelsen av universet faktisk gikk for seg.

Dvs. at plantene på landjorden virkelig ble skapt før livet i havet, og fuglene før alle landdyr – for bare å nevne et par ting som ikke stemmer med makroevolusjonsteoriens utviklingsrekkefølge. Og ikke minst: at det hele ble til i løpet av seks dager, for bare 6 – 7000 år siden (det siste framgår ikke av 1. Mos. 1:1 – 2:3, men av stamtavlene i 1. Mos. 5 og 11 m.m.).

Den geologiske tidsskalaens årmillioner bygger på en tolkning av de fossile vitnesbyrdene som er helt umulig å forene med det bibelske vitnesbyrdet om skapelse og syndefall m.m. Dels fordi det uttrykkelig sies i 1. Mos. 1:27, at mennesker og dyr i begynnelsen – da alt var "overmåte godt" – bare levde av planteføde; og dels fordi sykdom og død ifølge Guds Ord først kom inn i bildet etter Syndefallet.

Fossiler av døde dyr og mennesker, eller som vitner om den nåværende "alles kamp mot alle" i naturen, må derfor nødvendigvis stamme fra en tid etter Syndefallet. Bibelen sier dessuten at Gud er kjærlighet, og det er derfor uhyrlig å påstå at han skulle ha valgt å la nye arter framstå gjennom tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg, makroevolusjonsteoriens to grunnleggende mekanismer. Jf. hva den danske forfatteren Poul Hoffmann skriver i boken "Åndenes kamp" (som utkom på norsk i år 2000) om "de horrible konsekvensene det har å forestille seg at Gud skaper på den måte det skal ha foregått på ifølge Lyell¹ og Darwin; millioner av år med å rive, slite og flå til døde, med blod, skrik og pine uten ende. Det er ikke vanskelig å forestille seg at "ekte" evolusjonister tillater seg et forsiktig smil når kristne prøver å redde noe av Bibelens ære på evolusjonismens betingelser" (s. 62).

En kristen som i norsk sammenheng "prøver å redde noe av Bibelens ære på evolusjonismens betingelser" er Bjørn Are Davidsen, som er forfatter og medarbeider i Damaris Norge, og som har hatt seminar om evolusjon på UL. Han kaller seg "kreasjonistisk evolusjonist" og angriper Intelligent Design-bevegelsen, fordi denne tillater seg å sette spørsmålstegn ved evolusjonsteorien uten å kunne presentere en alternativ teori. Men faktum er, at Darwin selv innrømmet at teorien om en gradvis utvikling av artene ville måtte oppgis, hvis noen – slik som ID har gjort – var i stand til å påvise komplekse organiske strukturer som umulig kan ha blitt til gradvis.

ID-bevegelsen atskiller seg fra ung-jord-kreasjonismen ved at man ikke vil ta utgangspunkt i Bibelen. Her er det altså tale om forskere som har tatt til orde for at for eksempel visse cellekomponenter umulig kan ha utviklet seg av seg selv, fordi alle delene som disse komponenter består av må ha vært tilstede fra begynnelsen av, for at cellekomponentene skal kunne fungere og være til nytte (sml. musefelle). Da strukturer som ikke er til nytte ifølge evolusjonsteorien vil bli frasortert av det naturlige utvalget, så kan slike strukturer altså ikke ha blitt til av seg selv.

Derfor mener disse forskere at selve eksistensen av slike organiske strukturer vitner om eksistensen av en "intelligent designer", uten at man mener å kunne si noe nærmere om denne "intelligente designeren". I teorien kunne det være tale om høyerestående vesener fra andre deler av universet, men selv sagt også om en gud / guder. Men for "vitenskapen" er det nok at man bare antyder overnaturlige årsaker, så ID-bevegelsen blir av det vitenskapelige etablissementet forkastet som kreasjonisme i ny forkledning.

Her i Norge representeres ID-bevegelsen bla. av det dansk-norske Origo. Selv om ID-bevegelsen ikke setter spørsmålstegn ved konvensjonell geologisk datering, så har Origo en åpen holdning til både den ene og den andre siden. Bla. har tidsskriftet Origo trykt en artikkel av geologen Andrew A. Snelling, som nettopp nå er aktuell med et to-binds verk på over 1000 sider om "Jordens katastrofepregede fortid". Det er det såkalte Institute for Creation Research i USA som står for denne utgivelsen, som betegnes som avløseren av kreasjonisme-klassikeren fra 1961: "The Genesis Flood. The Biblical Record and Its Scientific Implications", forfattet av John C. Whitcomb og nå avdøde Henry M. Morris.
 

2. Det finnes intet vitenskapelig belegg for at makroevolusjon har funnet sted, eller at den geologiske tidsskalaen er en riktig tolkning av de fossile vitnesbyrd

Det er naturlig å starte med det siste: den geologiske tidsskalaen, fordi den er en avgjørende forutsetning for makroevolusjonsteorien. Slik jeg nettopp var inne på, så må "fossiler av døde dyr og mennesker, eller som vitner om den nåværende "alles kamp mot alle" i naturen, … nødvendigvis stamme fra en tid etter Syndefallet". Da man på 16-1700-tallet begynte å forstå at fossilene er rester av levende organismer, så forsto man derfor samtidig at mange av fossilene måtte være oppstått under Syndfloden. Dette kommer til uttrykk allerede i den første kjente geologiske avhandlingen fra 1669 av den utvandrede dansken Niels Steensen.

Når dette senere endret seg, så har det bla. sammenheng med at man etter hvert oppdaget at fossil-lagene inneholdt forskjellige typer fossiler: i de nederste lagene fant man hovedsakelig virvelløse sjødyr som for eksempel de utdøde trilobitter, og i de neste bunnsøkende fisk, amfibier og planter. Dernest krypdyr, dinosaurer og andre typer fisk enn de før nevnte, og tilsist fugler og pattedyr. En annen viktig iakttakelse man gjorde var, at i de øverste fossil-lagene finnes det nesten utelukkende arter som lever på jorden i dag, mens jo lenger man kommer ned i fossil-lagene, desto flere utdøde arter treffer man på.

Dette førte i første omgang til antakelsen av at det forut for Syndfloden hadde skjedd flere masseutryddelser av dyr, fulgt av at Gud skapte andre og nye dyr. Naturforskeren Georges Cuvier er et sentralt navn i forbindelse med denne såkalte "katastrofeteorien" fra slutten av 1700-tallet / begynnelsen av 1800-tallet. Selv om man fortsatt mente at den siste av disse masseutryddelser var den som hadde skjedd i Syndfloden, så hadde man likevel med "katastrofeteorien" forlatt Bibelens syndflodsberetning som avgjørende tolkningsnøkkel for fossil-lagene.

Den før nevnte Charles Lyell kom så på 1830-tallet med sitt tre-binds verk: "Principles of Geology", der han argumenterte for at fossil-lagene måtte forklares ut ifra de krefter som vi kan konstatere virker i naturen i dag. Denne såkalte aktualitets- eller uniformitets-teorien ble snart den allment foretrukne geologiske forklaringsmodellen, og la som sagt grunnen for Darwins teori om "artenes opprinnelse", fordi den opererte med lange tidsrom der fundamentalt sett de samme kreftene som vi ser virke i naturen i dag hadde vært operative uten avbrytelse. Dvs. at både Syndfloden og de påståtte forutgående katastrofer med etterfølgende skapelse av nye arter ble forkastet som forklaring på fossil-lagene.

I løpet av de siste femti årene har imidlertid katastrofismen vendt tilbake. Redaktøren av nettstedet forskning.no, Erik Tunstad, skriver således i en bok som utkom siste år, at "geologer og biologer [kan] i dag enes om at historien har sett en rekke gigantiske katastrofer, hvorav flere har vært på nippet til å utrydde alt liv på jorda." Han fortsetter så med å oppregne ikke mindre enn fem store slike katastrofer – deriblant den som de fleste har hørt om, da en gigantisk asteroide eller komet skal ha ramt jorden, med utryddelsen av bla. dinosaurene til følge.²

Dette skifte i tolkningen av de fossile dataene demonstrerer med all tydelighet at det nettopp er tale om tolkninger. Dette gjelder ikke bare med hensyn til HVA som skjedde, da fossil-lagene ble til, men også med hensyn til NÅR de ble til. De relative avstandene mellom de forskjellige fossil-lagene må også tolkes; og når man nå erkjenner at noen av lagene har katastrofemessige årsaker, så har man dermed også erkjent at disse lagene må ha blitt dannet i løpet av relativt kort tid. Men det betyr, at også mange av de øvrige fossil-lagene i virkeligheten kan være dannet i løpet av relativt kort tid. For ettersom radioaktiv aldersbestemmelse bygger på ubeviselige forutsetninger vedr. den opprinnelige mengden av det "moderstoffet" som nedbrytes (m.m.) – og i tillegg ofte gir innbyrdes motstridende resultater – så finnes det ingen bevislig sikker metode til absolutt tidfesting av geologiske formasjoners dannelse.

Den geologiske tidsskalaen representerer derfor bare en tolkning av den globalt konstaterte gjennomgående rekkefølge av fossil-lagene, og det finnes intet vitenskapelig belegg for å hevde at denne tolkningen av de fossile vitnesbyrd nødvendigvis må være den riktige.

Når det gjelder makroevolusjonsteorien, så forutsetter den som tidligere nevnt den geologiske tidsskalaens årmillioner. "Artenes opprinnelse" kan jo ifølge makroevolusjonsteorien forklares som resultatet av et samvirke mellom tilfeldige mutasjoner i genene (= plutselig oppstående endringer i plantes el. dyrs arvelige egenskaper) og det naturlige utvalg; og denne påståtte prosessen må nødvendigvis være veldig tidkrevende, da den ikke kan iakttas i naturen i dag.

Det man derimot kan iaktta er såkalt "mikroevolusjon", som imidlertid ikke har noe med evolusjon å gjøre, men bare består i den naturlige utvelgelse av de artsvarianter som vil ha størst sjanse for å klare seg under de til enhver tid gjeldende livsforholdene. I noen tilfeller vil isolasjon m.m. kunne føre til at artsvarianter ikke lenger kan formere seg med hverandre, og evolusjonsbiologer vil da hevde at det har oppstått en ny art. Men en gammel regel sier at "av intet kan man intet slutte", dvs. evne til reproduksjon er det positive kjennetegnet på at to dyr tilhører den samme arten, men man kan ikke derav slutte at det har oppstått en ny art, fordi en bestemt artsvariant har mistet evnen til å kunne formere seg med visse andre artsvarianter.

Her er vi ved sakens kjerne: Såkalt "mikroevolusjon" innebærer i virkeligheten tap av DNA-informasjon, og ikke økning av DNA-informasjonen, slik som den påståtte utviklingen fra encellede organismer til høyerestående dyr forutsetter. Det har således ennå aldri blitt påvist så mye som én eneste DNA-informasjonsøkende mutasjon – på tross av utallige strålingsforsøk med bla. bananfluer.

I boken "Darwin 200 år – en festbrems" – som foreningen Origo utga siste år – sier professor i fysikk ved UMB, Peder A. Tyvand, at "darvinismens to "mekanismer" blir tillagt egenskaper stikk motsatt av de egenskapene som de faktisk har". Han forklarer dette slik:

"Tilfeldige mutasjoner tildeles æren for oppbygningen av biologisk orden og genetisk informasjon. I virkeligheten forholder det seg stikk motsatt: Mutasjonene virker ensidig og irreversibelt nedbrytende på biologisk orden og genetisk informasjon. Seleksjonen tildeles ansvaret for livets fantastiske mangfold. I virkeligheten forholder det seg stikk motsatt: Det naturlige utvalg foretar en ensidig og irreversibel reduksjon av naturens mangfold."

Da makroevolusjon ikke kan iakttas i naturen i dag, og da verken mutasjoner eller naturlig utvalg som nevnt kan føre til økt DNA-informasjon, så finnes det altså intet vitenskapelig belegg for at makroevolusjon har funnet sted.
 

3. Tvert imot kan det pekes på mange ting som underbygger Bibelens beretning om Skapelsen og Syndfloden m.m.

Jeg omtalte tidligere den endring i tolkningen av fossil-lagene som katastrofismens tilbakevending i paleontologien (vitenskapen om de utdøde dyr og planter) er uttrykk for. Man mener altså nå, at mange av de fossile lagene må tolkes som et utrykk for tidligere globale katastrofer. Eksistensen av fossile massegraver har fra kreasjonistisk side ofte vært trukket fram som noe som stemmer godt med Bibelens Syndflodsberetning, og når disse massegraver nå erkjennes å ha global utbredelse, så blir overensstemmelsen jo bare enda bedre. Slik Snelling skriver: "Asteroide- eller komet-nedslag og/eller katastrofemessige vulkanske utbrudd som årsaker til denne globale katastrofisme har støtte i spor man finner (evidence), og begge deler er forenelig med den globale katastrofeflom innen den bibelske rammen for jordens historie" ("Asteroid or comet impacts, and/or catastrophic volcanic outpourings, as explanations for this global catastrophism have evidence to support them, and both are consistent with the global catastrophic Flood within the biblical framework for earth history" – bd. 2, s. 575).

Hvordan oppstår fossiler? I boken "Fossiler" av Dr. Paul D. Taylor (N.V. Damm & Søn 2001) står det slik: "For at organisk materiale skal bli fossilisert, må det begraves straks, før det begynner å råtne" (s. 10). En illustrasjon på neste side
er ment å skulle vise hvordan en slik hurtig "begravelse" typisk foregår, men den svarer ikke helt til det jeg nettopp leste. For her står det som pkt. 1: "De døde dyrene synker ned på havbunnen og begraves langsomt" (min utheving). Men sannheten er altså det som står i bokens hovedtekst: organisk materiale må "begraves straks", hvis det skal bli fossilisert.

Illustrasjonen i boken er imidlertid også misvisende i en annen forstand. Dels er det her bare tale om "døde dyr", men i virkeligheten bærer mange av dyrefossilene klart preg av at dyrene har blitt levende begravd. Og dels finner man store mengder av slike hurtig begravde dyr som har levd på land, dvs. dyr som må ha blitt begravd som følge av katastrofal oversvømmelse.

Forskjellen mellom paleontologiens katastrofisme-forklaring og kreasjonismen er selvsagt at man i paleontologien opererer med mange globale masseutryddelser av liv, mens kreasjonismens hypotese er at vi i Bibelens beretning om Syndfloden har nøkkelen til forståelse av alle de globale fossile massegravene. Det siste innebærer også at disse globale fossile lagene må være dannet i løpet av det året Syndfloden varte – i motsetning til de millioner av år som paleontologien opererer med (à "Catastrophic Plate Tectonics – The Driving Force of the Flood", jf. Snelling bd. 2, s. 683ff.)

Et eksempel på hvor fort store avleiringer eller sedimentlag kan dannes under katastrofemessige forhold fikk man ved vulkanen Mount St Helens eksplosive utbrudd i 1980. Opp til 180 m tykke lag ble her dannet i løpet av ganske kort tid, og Snelling skriver i denne forbindelse bla.: "Disse katastrofalt oppståtte sedimentære lagene framtrer grunnleggende sett på samme måten som andre geologiske lag som hevdes å være tusener og millioner år gamle … innen fem år etter avleiringen var disse sedimentære lagene blitt tilstrekkelig forstenet til å kunne opprettholde nesten lodrette fjellsider i dette canyon-system. Slik kan forstening – selv på jordens overflate – være en relativt hurtig forløpende prosess" ("The resultant strata, having been deposited catastrophically, appear essentially the same as other strata in the geological record that are claimed to have been deposited over thousands and millions of years … within five years of having been deposited, these sediment layers had been lithified sufficiently for them to support near-vertical cliffs in this canyon system. Thus, lithification can be a relatively rapid process, even at the earth's surface" – bd. 2, s. 598).

Grand Canyon er antakelig resultatet av en lignende katastrofemessig flom (selvsagt i mye større skala), mens sedimentene ennå var bløte og formelige, jf. Snelling bd. 2, s. 493ff.

Andre eksempler på ting som underbygger Skapelsen og/eller en ung jord:

• Bløtt vev og blodkar funnet i dinosaur-fossiler
  
• Polonium-radiohaloer i granitt àmomentan skapelse
  
• Informasjonen, kodene og instruksene i DNA
  
• Bare venstredreide aminosyrer i organismene
  
• Naturkonstantene finstemte for liv
  
• Termodynamikkens 2. lov
  
• Jordens magnetfelt avtar eksponentielt
  
• Saltholdigheten i jordens hav
  
• Avstanden mellom jorden og månen øker
  
• Kometene brenner opp etter en viss tid
  

4. Både kreasjonisme og evolusjonisme er opphavsvitenskap og ikke realvitenskap

Meningen med karikaturtegningene som jeg viser her (http://breakingspells.wordpress.com/2008/08/11/the-need-for-absurd-belief-among-fundamentalists/) er jo å framstille kreasjonismen som latterlig, fordi den angivelig – i motsetning til "vitenskapen" – kun skal være interessert i "fakta" for så vidt som de underbygger Bibelens framstilling av Skapelsen m.m. Hvor vidt dette er sant eller ei, skal jeg vende tilbake til om et øyeblikk, men først må det bildet som her tegnes av "The Scientific Method" korrigeres. For det som ikke kommer fram her er, at all vitenskap forutsetter en viss "forforståelse", slik det framgår av en pensumbok i vitenskapsteori (Torsten Thurén: "Vitenskapsteori for nybegynnere", Gyldendal 2001). Et av kapitlene har overskriften "Forforståelse", og forfatteren sier her bla.: "I virkeligheten handler mye av den vitenskapsteoretiske diskusjonen om hvordan man skal stille seg til ulike former for forforståelse" (s. 53).

Dette betyr, at det er et falsk bilde som tegnes av den vitenskapelige metode, når man som her framstiller det som om den er "induktiv", dvs. slutter fra enkelttilfeller til overordnet regel eller lov. Sannheten er nemlig som før nevnt dén, at forskeren er nødt for på forhånd å danne seg et bilde av hvordan ting henger i sammen, dvs. han har alltid en forforståelse. "The facts" kan sammenlignes med brikkene i et puslespill, der forskeren bare har fått utlevert noen av brikkene, og der han ikke har fått utlevert det bildet som alle brikkene i puslespillet til sammen skal danne. Da er man nødt for å bruke fantasien sin og danne seg en hypotese om hvordan bildet man skal fram til ser ut.

Dét som jeg her taler om, kalles den "hypotetisk-deduktive" metoden, dvs. man tar utgangspunkt i en hypotese om hvordan ting henger i sammen, og søker så å underbygge hypotesen ved å demonstrere hvordan den kan forklare de foreliggende "facts". Hvis man ved hjelp av hypotesen kan forutsi ting som ikke tidligere har vært kjent av vitenskapen, så vil dette selvsagt i høy grad styrke hypotesen (eksempel: Einsteins gravitasjonsteori ble bekreftet ved iakttakelser gjort under en solformørkelse i 1919).

I tillegg til dette med at forskeren altså nødvendigvis har en eller annen form for forforståelse – noen "briller" som han betrakter sitt forskningsområde gjennom – så er det vesentlig også å skille mellom "realvitenskap, som bare dreier seg om observerbare prosesser som kan gjentas/gjentar seg i nåtiden" ("operation science, which deals only with repeatable, observable processes in the present"), og så "opphavsvitenskap som setter oss i stand til å gjøre kvalifiserte antakelser vedr. årsaksforhold i fortiden" ("origin science that helps us to make educated guesses about origins in the past").³

Evolusjonsvitenskap er ikke operation science, for makroevolusjon kan – som jeg tidligere var inne på – ikke iakttas i dag. Evolusjonsvitenskap vil imidlertid gjerne gi seg ut for å være operation science, i og med at det man kaller mikroevolusjon – men som i virkeligheten ikke har noe å gjøre med evolusjon, fordi den ikke fører til økt DNA-informasjon, men tvert imot til tap av samme – faktisk kan iakttas i dag. Men sannheten er at evolusjonsvitenskap er origin science, dvs. en tolkningsvitenskap á la for eksempel arkeologi.

Det sier seg selv, at når forskerens forforståelse spiller en rolle i de vitenskaper der den "hypotetisk-deduktive" metoden har sitt utspring – dvs. i det man pleier å kalle realvitenskapene (først og fremst matematikk, fysikk og kjemi) – så må den i enda høyere grad gjøre det i tolkningsvitenskapene. I den tidligere nevnte pensumboken om vitenskapsteori er historien om Piltdown-falskneriet fra begynnelsen av 1900-tallet omtalt som et godt eksempel på hvordan forforståelsen har ført evolusjonsforskere helt på avveier; men denne gamle historien viser samtidig klart, at evolusjonsvitenskap ikke er operation science, men origin science.

Kreasjonismen kan selvsagt også falle for fristelsen til å "springe bukk over" fakta, eller bare å ville tale om de fakta som man på en eller annen måte kan få til å stemme med Bibelen, mens det som synes å stride imot forbigås i taushet. Da blir karikaturtegningen rammende; men historien viser altså, at også evolusjonsteoriens talsmenn til tider har falt i dén grøften (det før omtalte eksemplet er langt ifra det eneste som kunne nevnes!). Så karikaturtegningen ville vært minst like rammende om det hadde stått "Artenes opprinnelse" på boken med "the conclusions", istedenfor "Genesis" (= 1. Mosebok).

Evolusjonismen og kreasjonismen har altså hver sin forforståelse, hver sine "briller" som man betrakter "the facts" igjennom. Kreasjonismen for sin del vedgår dette helt åpent, og faktisk har noen evolusjonister vedgått at dette også gjelder evolusjonismen. Jf. f.eks . flg. uttalelse fra forordet til en utgave fra begynnelsen av 70-tallet av Darwins "The Origin of Species" (sitert etter Per A. Larsen: "Darwins lære faller", Prokla-Media 2004, s.17f):

" Troen på evolusjonsteorien er .. en nøyaktig parallell til en tro på spesiell skapelse – begge er forestillinger som de troende vet er sanne, men som ingen av dem, opp til nå, har vært i stand til å bevise."

Kreasjonismens forforståelse består jo imidlertid i at Gud i Bibelen har åpenbart sannheten om universets og livets opprinnelse, og man hevder at kreasjonismen derfor ikke kan kalles sann vitenskap. Men dette skyldes bare at det vitenskapelige etablissementet allerede i utgangspunktet har utelukket enhver form for overnaturlig forklaring på disse spørsmålene, dvs. enhver hypotese som opererer med transendente årsaker er pr. definisjon "uvitenskapelig".

I det tidligere omtalte nylig utgitte to-bindsverket om "Earth's Catastrophic Past" sier geologen Andrew Snelling helt innledningsvis bla. at "vitenskapen kan ikke direkte observere hva som skjedde i fortiden, så alt vi kan gjøre er å slutte ut ifra de sporene som vi kan observere i nåtiden" ("science cannot directly observe what happened in the past, so all we can do is infer from the evidence we observe in the present").⁴

Her berører han det før omtalte for kreasjonismen meget viktige skille, nemlig skillet mellom realvitenskap (operation science) og opphavsvitenskap (origin science). Når jeg sier at dette er et for kreasjonismen meget viktig skille, så skyldes det at man derved gjør klart, at Bibelens beretning om Skapelsen og Syndfloden m.m. aldri vil kunne bevises i samme forstand som man kan bevise ting innenfor realvitenskap/operation science, men samtidig også at evolusjonsteorien heller aldri vil kunne bevises i denne forstand. For i opphavsvitenskap/origin science vil det – som tidligere nevnt – i veldig høy grad være innblandet tolkningsmessige elementer.

Målet for kreasjonismen er altså ikke å bevise at Bibelen er sann, men å vise at det er mulig å tolke "the evidence" på en bedre og mer overbevisende måte med utgangspunkt i Bibelens framstilling, enn med utgangspunkt i evolusjonsteorien og den geologiske tidsskalaen.

Noe annet er så, at siden det bare er to alternativer – skapelse eller makroevolusjon – så må alternativet "skapelse" anses for bevist, siden "makroevolusjon" har sannsynligheten imot seg og strider imot bla. termodynamikkens 2. lov.
 

Noter

¹ Charles Lyell: "Principles of Geology" (1830-tallet) – Darwin leste i dette verket under Beagle-reisen

² Erik Tunstad: "Darwins teori. Evolusjon gjennom 400 år", Humanist forlag 2009, s. 274f

³ Jonathan Sarfati: "Refuting Compromise. A Biblical and Scientific Refutation of "Progressive Creation" (Billions of Years) As Popularized by Astronomer Hugh Ross", Master Books 2004, s. 64

⁴ Andrew A. Snelling: "Earth's Catastrophic Past. Geology, Creation & The Flood", Institute for Creation Research 2009, bd. 1, s. 10