Preken på Skjæveland Misjonshus søndag 28. juni 2026 v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe

Tekst: 1. Johs. 4:1-6 (lesetekst til 5. s. i treenighetstiden)

Når apostelen Johannes her advarer oss mot å «tro … enhver ånd», så betyr det at han advarer oss mot å uten videre ta alt som forkynnes i en menighets-sammenheng for gode varer, hva enten det nå gjelder vanlige prekener, profetiske budskap eller vitnesbyrd. Johannes formaner oss derimot til å prøve «åndene om de er av Gud!»; og det gjør han fordi – som han sier - «mange falske profeter er gått ut i verden». 

I den teksten som er denne søndagens evangelietekst gir vår Herre Jesus selv oss en liknende advarsel: «Vokt dere for de falske profetene! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver» (Matt. 7:15). Og apostelen Paulus skriver noe i 2. Kor. 11:4 som viser, at det dessverre heller ikke den gangen var noen selvfølge at de kristne hørte på slike advarsler:

«For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.»

Når Johannes i teksten vår formaner de kristne til å «prøve» forkynnelsen, så vil han selvsagt at de skal prøve den i forhold til «apostlenes lære» om hvem Jesus er, jfr. v. 5-6, der «De» jo sikter til de falske profetene, mens «Vi» og «oss» i første rekke sikter til Jesu apostler: (les vers 5-6 på nytt)

Men samtidig legger Johannes i sitt 1. brev vekt på at alle sanne kristne har en «salvelse av Den Hellige og vet alt» (2:20; jfr. v. 27). Dvs. vi har fått Den Hellige Ånd ved troen på Jesus, og han «har [dermed] gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne» (5:20a). 

Ut fra Johannes’ kriterium her i teksten vår, kan det ved første øyekast virke som en forholdsvis enkel sak å skulle avgjøre hvem som er sanne og hvem som er falske profeter: (vers 2-3a leses på nytt)

Men som det fremgår av innledningen til Johannes’ første brev i Bibelverkets kommentar (Oslo 1976), så avspeiler dette kriterium et vesentlig trekk ved «den utbredte religiøs-filosofiske moteretning i datiden, gnostisismen». Om denne står det videre (s. 12):

«[Den gnostiske r]etningens talsmenn opptrådte som åndelige veiledere og forkynnere (sml. 4,1 og 5), og nettopp fordi de påberopte seg en særlig innsikt (gnosis) av en høyere art enn den vanlige – det kunne gjelde dogmatiske så vel som etiske spørsmål – fikk de lett folks øre. … Denne læremessige utglidning og deformering av selve kjernepunktet i den kristne tro – læren om Kristi person – kunne ikke unngå å få også farlige praktiske følger i menighetens og de kristnes liv. Når Kristi person og dermed hans autoritet ble undergravd og svekket, var det ikke underlig at også respekten for hans bud og befalinger ble tilsvarende redusert.»

Dette siste stemmer jo med at «Antikristens ånd» – som Johannes sier er de falske profetenes «ånd» (jfr. v. 3b) – nettopp er «lovløshetens» ånd. For Paulus omtaler jo i 2. Tess. 2 Antikrist som «lovløshetens menneske» (v. 3) og som «den lovløse» (v. 8-9); og samtidig sier han at «lovløshetens hemmelighet er alt virksom» (v. 7; jfr. både v. 3c og 1. Johs. 2:18b: «… det [er] alt nå stått fram mange antikrister»).

Når det derfor i dag – ikke minst her i den såkalte pride-måneden – blir forkynt fra prekestoler i Den norske kirke og andre kirkesamfunn, at noe som Bibelen utvetydig betegner som synd ikke er det likevel, men kan velsignes av Gud, så må vi være klar over, at dette er utslag av denne «Antikristens ånd, som … allerede nå [er] i verden»!

Men samtidig skal vi være frimodige, for selv om man vil prøve å tvinge oss til å godta all denne lovløsheten vi ser på det seksuelle området, så har vi i kraft av Jesus «seiret over dem», dvs. over de falske profetene (jfr. v. 4a) – så lenge vi da ikke selv gir etter for fristelsen til å nedtone Guds ords klare tale om hva som er synd og skam!

Dette gjelder selvsagt ikke minst i våre egne liv. Om vi faller i synd, så må vi derfor se til å få bekjent det og gjort opp med både Gud og mennesker med en gang, jfr. 1. Johs. 1:9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»

Men vi er også kalt til å vitne for mennesker om Guds Ords sannhet. Et slikt klart vitnesbyrd kunne man lese om i avisen Dagen her for knapp et par uker siden (16/6), der ingressen til et nyhetsoppslag lød slik: «Da Hemsedal skole heiste prideflagget, sa Tone Lenning opp den faste lærerstillingen hun hadde hatt i 16 år.»

I artikkelen sto det videre bla., at «[d]enne våren søkte hun på en stilling som lærer på samme sted, under forutsetning om å få permisjon uten lønn i juni, på grunn av flaggingen. Hun ble ønsket velkommen tilbake som lærer, men ble bedt om å lukke øynene for prideflagget i juni. … Lenning syntes det var vanskelig å avgjøre om hun skulle gå tilbake til jobben som lærer. Noen dager før hun skulle svare, leste hun Josva kapittel 23 i Bibelen. Hun opplevde kapitlet som en bekreftelse på at hun skulle stå fast ved valget sitt og ikke gi etter. Da det samme kapittelet ble lest opp to dager etterpå i menigheten hun tilhører, kjente hun på et alvor. – Jeg skjønte at jeg ikke kunne gå på kompromiss, jeg kjente på en gudsfrykt, forteller hun.»

Tone Lenning gjorde helt rett, for som jeg tidligere var inne på, så er det et utslag av «Antikristens ånd» – eller den «lovløshetens hemmelighet [som] alt [er] virksom» – når falske profeter i Den norske kirke og andre kirkesamfunn nå forkynner, at Gud kan velsigne noe som i Guds Ord klart kalles synd og skam!

La meg i den forbindelse sitere noe av hva daglig leder i Sarepta, Ole Andreas Meling, skrev i et leserinnlegg i Dagen 18/6 («Pride aksepterer alt, Gud tilgir alt»):

«Pride-bølgen sluker den ene etter den andre. Også folk som bekjenner seg til kristen tro, ledere og menige. Mange svelger denne nye moralen, for moralske og nestekjærlige skal jo kristne være! Det er helt avgjørende i denne tiden å kunne stå støtt. Og det er bare en måte å stå støtt på. Det finnes bare et fjell å bygge sitt hus på. Det er Guds Ord, slik vi finner det i Bibelen. Her ser vi hvordan alt er snudd på hode. Det onde er godt og det gode er ondt. Kaster vi Bibelens lys over Pride-slagordene, faller de raskt. «Alle må få være den de er!». Dette slagordet forveksler den en er med det en gjør. Den en er, skal en både godta og elske. Det en gjør, skal derimot vurderes etisk. Bibelen sier hvem du er, et menneske skapt i Guds bilde og elsket av Gud. Men den sier også at du er en synder, med alle mulige begjær som fyker hit og dit. Men derfor trenger vi Bibelen til å sortere ondt fra godt.»

Som det indirekte fremgår av dette av sitatet, så står vi altså i dag i en åndelig kamp, der sannheten om hvem Gud er og hva han har sagt i sitt Ord blir motsagt av falske profeter. Disse går ikke – som på Johannes’ tid – direkte til angrep på læren om at Jesus er både sann Gud og sant menneske (v. 2b: «… at Jesus er Kristus, kommet i kjød»). Men indirekte gjør de det likevel, nemlig ved å benekte Jesu og hans apostlers lære om hva som er Guds bud og vilje for våre liv!

En god hjelp til å stå støtt i denne tiden – som Ole Andreas Meling skrev – kan vi som kristne her i Norge få gjennom «Stiftelsen MorFarBarn» sine forskjellige ressurser. Senest 20. juni hadde de f.eks. en helsides annonse i Dagen: «Sannheter, refleksjoner og overbevisninger i en Pride-farget tid» (vises frem!).

Men fremfor alt må vi huske på dét som Johannes sier her i teksten vår, nemlig at «han som er i [oss], er større enn han som er i verden» (v. 4b). I sin nylig utkomne bok: «Kom og drikk. Om Åndens nye liv, kjærlighet og kraft» (Proklamedia 2026) forteller Oddvar Søvik levende om en opplevelse han hadde i relasjon til nettopp dette skriftstedet (s. 29):

  «Tenk å få gå med Jesus inni seg. Han som er i dere, er større enn han som er i verden. 1 Joh 4,4. Det gir en ny frimodighet. Jeg husker forresten godt første gang jeg erfarte sannheten i det bibelordet. Jeg var skoleungdomsprest på Sørlandet og skulle besøke en gymnasklasse. I det jeg skulle gå inn i klasserommet, kom inspektøren forbi og sa med et litt underfundig smil: «Lykke til, det er skolens verste klasse.» Jeg trakk pusten dypt og gikk inn med et kjekt smil om munnen. Like kjekt smilte formann Mao tilbake, avbildet på en stor plakat som hang på veggen, sammen med to andre plakater av Marx og Lenin. Jeg presenterte meg og sa hva jeg skulle, men ble avbrutt av en elev på bakerste pult som stilte et spørsmål jeg ikke kunne svare på. Hjernen var helt tom. Som i en tåke så jeg hånlige smil nedover klassen. Jeg fikk mest lyst til å gjemme meg under kateteret. I mitt indre ropte jeg til Gud: «Nå må du hjelpe meg.» Så kom dette ordet sterkt og klart i min tanke: Han som er i deg, er større enn han som er i verden. Jeg visste ikke at det var et bibelord en gang, men fant senere ut at det var det. Ordet forandret situasjonen totalt. Borte var frykten. Jeg hadde jo den sterkeste på innsiden! «OK, Jesus, da tar vi dem!» Samtidig kom svaret på spørsmålet jeg hadde fått, og det svaret var så godt at han sa ikke mer den timen. Fra da av var jeg, nei vi, på offensiven. Da timen var over, gikk de stille ut, og jeg sto forundret igjen: «Den klarte du fint, Jesus!» Han ikke bare hjalp meg, han gjorde sitt verk gjennom meg. Han som kaller dere, er trofast, han skal gjøre det. 1 Tess 5,24 (Min uthevning.)» 

 

I det jeg har sagt inntil nå, har jeg lagt vekt på å få frem hvilken aktualitet 1. Johs. 4:1-6 har i dagens åndelige situasjon. Men i en bisetning sier teksten jo også noe om fremtiden: «… Antikristens ånd, [han] som dere har hørt skal komme» (v. 3b); og siden dette er noe Johannes også har nevnt tidligere i brevet sitt (2:18b: «… dere har hørt at Antikrist kommer»), så må det tydeligvis være noe viktig.

I en artikkel om «Brevet til Filadelfia» i siste nummer av «Bibelsk Tro» kommenterer Olav Hermod Kydland løftet fra Jesus i Åp. 3:10 til Filadelfia-menigheten om at han vil «fri [den] ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden». Kydland sier bla.:

«… Herren [vil] fri [Filadelfia-menigheten] ut av noe. Når det står «prøvelsens time som skal komme over hele verden», må det være noe alvorlig som skal skje globalt. Vi må da tenke på Antikrist (Dyret) som Bibelen taler om skal komme og få verdensherredømme og forfølge de troende. … Noen mener at de troende er opprykket og tatt hjem til himmelen på den tid. Andre mener at de fremdeles lever på jord, men de skal bli bevart slik at de ikke faller fra Herren. Ifølge 1 Tess 4,16-17 skjer opprykkelsen av de troende samtidig med oppstandelsen av de døde. Følgelig skjer ikke opprykkelsen før den store trengsel [under Antikrist], men etterpå.»

Nettopp på grunn av det siste Kydland her sier, er det at Skriften så opptatt av dette med Antikrists komme, tror jeg. Men samtidig minner Johannes oss altså her i sitt første brev om, at «Antikristens ånd … allerede nå [er] i verden» – eller som Paulus uttrykker det: «lovløshetens hemmelighet er alt virksom»! La meg derfor avslutte med Kydlands konklusjon på kommentaren hans til Åp. 3:10:

«Det viktigste for oss kristne er å holde oss til Kristus og samfunnet med andre troende. Hva som enn vil skje med oss, så hører vi Herren til selv om vi må gå gjennom store og vanskelige trengsler.»

Amen.