Nedenstående respons til professor Hans Magnus Gjøen ble aldri publisert, fordi Dagen valgte å avslutte debatten (høsten 2025 på dagen.no) mellom ham og undertegnede:

---------- Forwarded message ---------
Fra: Axel Saxe <saxeaxel@gmail.com>
Date: søn. 12. okt. 2025 kl. 16:01
Subject: Funnene av "originale organiske deler av vaskulært dinosaur-vev" er ikke forklart!
To: <debatt@dagen.no>

I innlegget: "Evolusjon og vitenskapelig integritet" (dagen.no 10/10) gjentar professor Hans Magnus Gjøen sin påstand om at det ikke har blitt funnet intakt mykt vev i dinosaurfossiler, men bare "mineraliserte proteinfragmenter" (dagen.no 6/10).

Nå er det jo ingen som har påstått at det myke vevet, som man har funnet, har vært helt intakt (slik som hvis det hadde vært tale om dinosaurer som nettopp hadde dødd, og ikke om fossiler). Ordet "intakt" har jeg således aldri brukt, verken i omtalen av det myke vevet eller i omtalen av DNA-restene i dinosaurfossiler!

Men jeg viste i et innlegg på dagen.no 17/9 til et klipp fra et "60 minutes"-program på den amerikanske TV-kanalen CBS i 2009, der forskeren dr. Mary Schweitzer selv forteller om sin store overraskelse, da hun i 2005 oppdaget at det fantes mykt, elastisk vev igjen inne i beinet fra en Tyrannosaurus Rex, etter at beinet hadde blitt demineralisert ved å ligge i syrebad.

Det ble i TV-programmet vist en video tatt gjennom mikroskop av dette myke vevet, der man med en pinsett drar litt i det og slipper, slik at man ser hvordan det fortsatt er elastisk! 

Også den forskningsartikkelen fra 2019, som Gjøen selv viste til, omtaler dette vevet som mykt vev ("soft tissue"), og dette ikke bare i overskriften, men også i både den innledende innholdsbeskrivelsen og i selve artikkelen.

Videre fastholder Gjøen påstanden sin om at Schweitzer og hennes team "demonstrerte at kryssbindingsmekanismer gjennom Fenton-kjemi og glykering kan stabilisere proteinfragmenter over geologisk tid."

Men saken er, at Schweitzer og teamet hennes - på bakgrunn av bla. eksperimenter med vev fra kyllinger - har fremsatt en hypotese om hvordan "originale organiske deler av vaskulært dinosaur-vev" har kunnet bli "eksepsjonelt bevart" i millioner av år:

"We hypothesize that the observed chemical changes ... can result in exceptional preservation of the original organic components of dinosaurian vascular tissues" (sitat fra artikkelens "Conclusions").

Denne hypotesen kan imidlertid på ingen måte anses som bevist på bakgrunn av teamets eksperimenter etc., og dette fremgår også av det sitatet fra innholdsbeskrivelsen som Gjøen selv bringer i sitt siste innlegg:

"We propose that these stabilizing crosslinks could play a crucial role in the preservation of other microvascular tissues."

Her står det at Schweitzers team har foreslått ("propose") at "stabiliserende kryssbindingsmekanismer" vil kunne spille en avgjørende rolle ("could play a crucial role") i denne sammenheng, men ikke at de "demonstrerte" at dette faktisk er tilfellet (slik som Gjøen hevder)! 

Gjøen beskylder undertegnede for bare å forholde meg til overskriften og enkelte setninger i artikkelen han viste til, men ikke til artikkelen i sin helhet. Men jeg henviste jo nettopp til artikkelens innledende innholdsbeskrivelse, der også det sitatet som Gjøen nå selv bringer er hentet fra.

Påstanden hans om at ordene "soft tissue and protein preservation" i artikkelens overskrift i virkeligheten betyr "mineraliserte proteinfragmenter" faller således på sin egen urimelighet, siden det altså i artikkelens konklusjon - som ovenfor nevnt - faktisk tales om "originale organiske deler av vaskulært dinosaur-vev"!

Axel Lundholm Saxe

Ålgård

Preken på Skjæveland Misjonshus søndag 28. juni 2026 v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe

Tekst: 1. Johs. 4:1-6 (lesetekst til 5. s. i treenighetstiden)

Når apostelen Johannes her advarer oss mot å «tro … enhver ånd», så betyr det at han advarer oss mot å uten videre ta alt som forkynnes i en menighets-sammenheng for gode varer, hva enten det nå gjelder vanlige prekener, profetiske budskap eller vitnesbyrd. Johannes formaner oss derimot til å prøve «åndene om de er av Gud!»; og det gjør han fordi – som han sier - «mange falske profeter er gått ut i verden». 

I den teksten som er denne søndagens evangelietekst gir vår Herre Jesus selv oss en liknende advarsel: «Vokt dere for de falske profetene! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver» (Matt. 7:15). Og apostelen Paulus skriver noe i 2. Kor. 11:4 som viser, at det dessverre heller ikke den gangen var noen selvfølge at de kristne hørte på slike advarsler:

«For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.»

Når Johannes i teksten vår formaner de kristne til å «prøve» forkynnelsen, så vil han selvsagt at de skal prøve den i forhold til «apostlenes lære» om hvem Jesus er, jfr. v. 5-6, der «De» jo sikter til de falske profetene, mens «Vi» og «oss» i første rekke sikter til Jesu apostler: (les vers 5-6 på nytt)

Men samtidig legger Johannes i sitt 1. brev vekt på at alle sanne kristne har en «salvelse av Den Hellige og vet alt» (2:20; jfr. v. 27). Dvs. vi har fått Den Hellige Ånd ved troen på Jesus, og han «har [dermed] gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne» (5:20a). 

Ut fra Johannes’ kriterium her i teksten vår, kan det ved første øyekast virke som en forholdsvis enkel sak å skulle avgjøre hvem som er sanne og hvem som er falske profeter: (vers 2-3a leses på nytt)

Men som det fremgår av innledningen til Johannes’ første brev i Bibelverkets kommentar (Oslo 1976), så avspeiler dette kriterium et vesentlig trekk ved «den utbredte religiøs-filosofiske moteretning i datiden, gnostisismen». Om denne står det videre (s. 12):

«[Den gnostiske r]etningens talsmenn opptrådte som åndelige veiledere og forkynnere (sml. 4,1 og 5), og nettopp fordi de påberopte seg en særlig innsikt (gnosis) av en høyere art enn den vanlige – det kunne gjelde dogmatiske så vel som etiske spørsmål – fikk de lett folks øre. … Denne læremessige utglidning og deformering av selve kjernepunktet i den kristne tro – læren om Kristi person – kunne ikke unngå å få også farlige praktiske følger i menighetens og de kristnes liv. Når Kristi person og dermed hans autoritet ble undergravd og svekket, var det ikke underlig at også respekten for hans bud og befalinger ble tilsvarende redusert.»

Dette siste stemmer jo med at «Antikristens ånd» – som Johannes sier er de falske profetenes «ånd» (jfr. v. 3b) – nettopp er «lovløshetens» ånd. For Paulus omtaler jo i 2. Tess. 2 Antikrist som «lovløshetens menneske» (v. 3) og som «den lovløse» (v. 8-9); og samtidig sier han at «lovløshetens hemmelighet er alt virksom» (v. 7; jfr. både v. 3c og 1. Johs. 2:18b: «… det [er] alt nå stått fram mange antikrister»).

Når det derfor i dag – ikke minst her i den såkalte pride-måneden – blir forkynt fra prekestoler i Den norske kirke og andre kirkesamfunn, at noe som Bibelen utvetydig betegner som synd ikke er det likevel, men kan velsignes av Gud, så må vi være klar over, at dette er utslag av denne «Antikristens ånd, som … allerede nå [er] i verden»!

Men samtidig skal vi være frimodige, for selv om man vil prøve å tvinge oss til å godta all denne lovløsheten vi ser på det seksuelle området, så har vi i kraft av Jesus «seiret over dem», dvs. over de falske profetene (jfr. v. 4a) – så lenge vi da ikke selv gir etter for fristelsen til å nedtone Guds ords klare tale om hva som er synd og skam!

Dette gjelder selvsagt ikke minst i våre egne liv. Om vi faller i synd, så må vi derfor se til å få bekjent det og gjort opp med både Gud og mennesker med en gang, jfr. 1. Johs. 1:9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»

Men vi er også kalt til å vitne for mennesker om Guds Ords sannhet. Et slikt klart vitnesbyrd kunne man lese om i avisen Dagen her for knapp et par uker siden (16/6), der ingressen til et nyhetsoppslag lød slik: «Da Hemsedal skole heiste prideflagget, sa Tone Lenning opp den faste lærerstillingen hun hadde hatt i 16 år.»

I artikkelen sto det videre bla., at «[d]enne våren søkte hun på en stilling som lærer på samme sted, under forutsetning om å få permisjon uten lønn i juni, på grunn av flaggingen. Hun ble ønsket velkommen tilbake som lærer, men ble bedt om å lukke øynene for prideflagget i juni. … Lenning syntes det var vanskelig å avgjøre om hun skulle gå tilbake til jobben som lærer. Noen dager før hun skulle svare, leste hun Josva kapittel 23 i Bibelen. Hun opplevde kapitlet som en bekreftelse på at hun skulle stå fast ved valget sitt og ikke gi etter. Da det samme kapittelet ble lest opp to dager etterpå i menigheten hun tilhører, kjente hun på et alvor. – Jeg skjønte at jeg ikke kunne gå på kompromiss, jeg kjente på en gudsfrykt, forteller hun.»

Tone Lenning gjorde helt rett, for som jeg tidligere var inne på, så er det et utslag av «Antikristens ånd» – eller den «lovløshetens hemmelighet [som] alt [er] virksom» – når falske profeter i Den norske kirke og andre kirkesamfunn nå forkynner, at Gud kan velsigne noe som i Guds Ord klart kalles synd og skam!

La meg i den forbindelse sitere noe av hva daglig leder i Sarepta, Ole Andreas Meling, skrev i et leserinnlegg i Dagen 18/6 («Pride aksepterer alt, Gud tilgir alt»):

«Pride-bølgen sluker den ene etter den andre. Også folk som bekjenner seg til kristen tro, ledere og menige. Mange svelger denne nye moralen, for moralske og nestekjærlige skal jo kristne være! Det er helt avgjørende i denne tiden å kunne stå støtt. Og det er bare en måte å stå støtt på. Det finnes bare et fjell å bygge sitt hus på. Det er Guds Ord, slik vi finner det i Bibelen. Her ser vi hvordan alt er snudd på hode. Det onde er godt og det gode er ondt. Kaster vi Bibelens lys over Pride-slagordene, faller de raskt. «Alle må få være den de er!». Dette slagordet forveksler den en er med det en gjør. Den en er, skal en både godta og elske. Det en gjør, skal derimot vurderes etisk. Bibelen sier hvem du er, et menneske skapt i Guds bilde og elsket av Gud. Men den sier også at du er en synder, med alle mulige begjær som fyker hit og dit. Men derfor trenger vi Bibelen til å sortere ondt fra godt.»

Som det indirekte fremgår av dette av sitatet, så står vi altså i dag i en åndelig kamp, der sannheten om hvem Gud er og hva han har sagt i sitt Ord blir motsagt av falske profeter. Disse går ikke – som på Johannes’ tid – direkte til angrep på læren om at Jesus er både sann Gud og sant menneske (v. 2b: «… at Jesus er Kristus, kommet i kjød»). Men indirekte gjør de det likevel, nemlig ved å benekte Jesu og hans apostlers lære om hva som er Guds bud og vilje for våre liv!

En god hjelp til å stå støtt i denne tiden – som Ole Andreas Meling skrev – kan vi som kristne her i Norge få gjennom «Stiftelsen MorFarBarn» sine forskjellige ressurser. Senest 20. juni hadde de f.eks. en helsides annonse i Dagen: «Sannheter, refleksjoner og overbevisninger i en Pride-farget tid» (vises frem!).

Men fremfor alt må vi huske på dét som Johannes sier her i teksten vår, nemlig at «han som er i [oss], er større enn han som er i verden» (v. 4b). I sin nylig utkomne bok: «Kom og drikk. Om Åndens nye liv, kjærlighet og kraft» (Proklamedia 2026) forteller Oddvar Søvik levende om en opplevelse han hadde i relasjon til nettopp dette skriftstedet (s. 29):

  «Tenk å få gå med Jesus inni seg. Han som er i dere, er større enn han som er i verden. 1 Joh 4,4. Det gir en ny frimodighet. Jeg husker forresten godt første gang jeg erfarte sannheten i det bibelordet. Jeg var skoleungdomsprest på Sørlandet og skulle besøke en gymnasklasse. I det jeg skulle gå inn i klasserommet, kom inspektøren forbi og sa med et litt underfundig smil: «Lykke til, det er skolens verste klasse.» Jeg trakk pusten dypt og gikk inn med et kjekt smil om munnen. Like kjekt smilte formann Mao tilbake, avbildet på en stor plakat som hang på veggen, sammen med to andre plakater av Marx og Lenin. Jeg presenterte meg og sa hva jeg skulle, men ble avbrutt av en elev på bakerste pult som stilte et spørsmål jeg ikke kunne svare på. Hjernen var helt tom. Som i en tåke så jeg hånlige smil nedover klassen. Jeg fikk mest lyst til å gjemme meg under kateteret. I mitt indre ropte jeg til Gud: «Nå må du hjelpe meg.» Så kom dette ordet sterkt og klart i min tanke: Han som er i deg, er større enn han som er i verden. Jeg visste ikke at det var et bibelord en gang, men fant senere ut at det var det. Ordet forandret situasjonen totalt. Borte var frykten. Jeg hadde jo den sterkeste på innsiden! «OK, Jesus, da tar vi dem!» Samtidig kom svaret på spørsmålet jeg hadde fått, og det svaret var så godt at han sa ikke mer den timen. Fra da av var jeg, nei vi, på offensiven. Da timen var over, gikk de stille ut, og jeg sto forundret igjen: «Den klarte du fint, Jesus!» Han ikke bare hjalp meg, han gjorde sitt verk gjennom meg. Han som kaller dere, er trofast, han skal gjøre det. 1 Tess 5,24 (Min uthevning.)» 

 

I det jeg har sagt inntil nå, har jeg lagt vekt på å få frem hvilken aktualitet 1. Johs. 4:1-6 har i dagens åndelige situasjon. Men i en bisetning sier teksten jo også noe om fremtiden: «… Antikristens ånd, [han] som dere har hørt skal komme» (v. 3b); og siden dette er noe Johannes også har nevnt tidligere i brevet sitt (2:18b: «… dere har hørt at Antikrist kommer»), så må det tydeligvis være noe viktig.

I en artikkel om «Brevet til Filadelfia» i siste nummer av «Bibelsk Tro» kommenterer Olav Hermod Kydland løftet fra Jesus i Åp. 3:10 til Filadelfia-menigheten om at han vil «fri [den] ut fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden, for å prøve dem som bor på jorden». Kydland sier bla.:

«… Herren [vil] fri [Filadelfia-menigheten] ut av noe. Når det står «prøvelsens time som skal komme over hele verden», må det være noe alvorlig som skal skje globalt. Vi må da tenke på Antikrist (Dyret) som Bibelen taler om skal komme og få verdensherredømme og forfølge de troende. … Noen mener at de troende er opprykket og tatt hjem til himmelen på den tid. Andre mener at de fremdeles lever på jord, men de skal bli bevart slik at de ikke faller fra Herren. Ifølge 1 Tess 4,16-17 skjer opprykkelsen av de troende samtidig med oppstandelsen av de døde. Følgelig skjer ikke opprykkelsen før den store trengsel [under Antikrist], men etterpå.»

Nettopp på grunn av det siste Kydland her sier, er det at Skriften så opptatt av dette med Antikrists komme, tror jeg. Men samtidig minner Johannes oss altså her i sitt første brev om, at «Antikristens ånd … allerede nå [er] i verden» – eller som Paulus uttrykker det: «lovløshetens hemmelighet er alt virksom»! La meg derfor avslutte med Kydlands konklusjon på kommentaren hans til Åp. 3:10:

«Det viktigste for oss kristne er å holde oss til Kristus og samfunnet med andre troende. Hva som enn vil skje med oss, så hører vi Herren til selv om vi må gå gjennom store og vanskelige trengsler.»

Amen. 

 

Preken på Skjæveland Misjonshus 16/11-25 v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe

Tekst: Matt. 24:35-44 (evangeliet til 23. søndag i Treenighetstiden)

Teksten til i dag er en del av Jesu store endetidstale i Matt. kap. 24-25 og er en formaning til Jesu disipler om å være forberedt på Jesu gjenkomst. For bare de som er forberedte vil altså bli «tatt med», mens de som ikke er dét, vil bli «latt tilbake» (v. 40-41). Dette understreker Jesus særskilt ved å fortelle «Lignelsen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruene», som står i Matt. 25:1ff og altså er en del av endetidstalen.

Dessuten må «tatt med/latt tilbake»-versene ses i lyset av at Jesus i den forutgående del av talen (v.30-31) har sagt at «Menneskesønnen [skal] komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet», og at han da «skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen».

For dette viser jo at det er tale om noe som skal skje over hele jorden på én gang, hvilket understrekes av parallellstedet i Luk. 17:34-36, der Jesus nemlig – i tillegg til eksemplene med mennene på marken og kvinnene ved kvernen – også sier: «Den natten skal to være i én seng. Den ene skal bli tatt med, den andre skal bli latt tilbake.» Noen steder på jorden vil det altså være natt og andre steder dag, når han kommer.

Menighetens opprykkelse

Det kan ikke herske noen som helst tvil om at Jesus i dagens tekst profeterer om den begivenheten som bla. blir omtalt som «menighetens opprykkelse», og som apostelen Paulus skriver om i 1. Tess. 4:13-18 (som derfor også er lesetekst på denne 23. søndag i Treenighetstiden). Paulus gjør det imidlertid klart, at «de døde i Kristus» først skal «stå opp» og at de troende som enda lever her på jorden ved Jesu gjenkomst, så «sammen med dem» skal bli rykket «opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren».

Paulus viser til Jesus selv som kilden til det han skriver om opprykkelsen av de troende ved Jesu gjenkomst (1. Tess. 4:15a: «et ord av Herren»); og det er jo samme begivenheten han sikter til i 1. Kor. 15:51-52, der han sier at «vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen» (jfr. 1. Tess. 4:16: «…, med overengels røst og med Guds basun, …»). Så det kan som sagt ikke være tvil om at det også er den samme begivenheten vi hører om i dagens tekst, selv om det ikke her tales om at noen døde skal stå opp i forbindelse med Jesu gjenkomst (OBS! Matt. 24:31: «samle hans utvalgte»).

Den åndelige tilstand på jorden ved Jesu gjenkomst

Vår Herre Jesus profeterer altså her i Matt. 24 om sin egen gjenkomst «på himmelens skyer»; og i denne profetien sammenlikner han den åndelige tilstanden slik den kommer til å være her på jorden ved hans gjenkomst med tilstanden som var rett før Gud sendte Syndfloden eller Vannflommen. Dét som preget «Noahs dager», sier Jesus, var at de fleste ikke skjønte hvor nær enden man var for hele den daværende verden: «… de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle.» (v. 39a).

Noah og hans familie skjønte det jo imidlertid; og ved å bygge den kjempestore arken som Gud hadde befalt Noah å bygge, så advarte de indirekte andre om den forestående dommen som skulle komme over hele den daværende verden. Noah har sikkert også advart direkte, må vi gå ut fra, siden han i 1. Pet. 2:5 blir kalt «rettferdighetens forkynner». Men ingen andre mennesker enn Noahs egen familie hørte på ham, forstår vi.

Jesus spurte jo en gang: «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» (Luk. 18:8b). Dette understreker alvoret i saken, slik som også «Lignelsen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruene» gjør det. Som tidligere nevnt, så fortalte Jesus denne lignelsen til disiplene sine for å understreke budskapet i siste vers (v. 44) av dagens tekst: «Vær derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.»

Antikrist skal tre frem før Jesu gjenkomst

Vil det si at Jesus kan komme i natt, for eksempel? Det er det jo mange som vil hevde. Men Paulus sier i 2. Tess. 2:1ff at det er noe som skal skje forut for «vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham»:

«… først må frafallet komme, og lovløshetens menneske åpenbares, fortapelsens sønn [Antikrist]. Han er den som står imot og opphøyer seg over alt som blir kalt Gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud.»

Antikrist og «den store trengselen» skal altså komme over jorden forut for Jesu gjenkomst.

Dette fremgår også av sammenhengen i Matt. kap. 24, der Jesus for det første i v. 14 gjør det klart, at «enden» – dvs. den avsluttende endetiden rett før hans gjenkomst – ikke vil starte før enn evangeliet har blitt forkynt «over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag». For bare Gud kan jo vite når dette målet har blitt nådd, og endetiden dermed kan begynne!

Videre sier Jesus i v. 15ff noe til disiplene sine som viser, at han – som jo ikke selv kjente til tidspunktet for sin gjenkomst (jfr. v. 36: «bare min Far» og Mark.13:32: «ikke engang Sønnen») – regnet med muligheten av at disiplene ville kunne tenkes være til stede og komme til å oppleve det han profeterer om her:

(v. 15) «Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – forstå det enhver som leser! – (v. 16f) da [skal disiplene gjøre slik og slik] … (v. 21f) For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! … (v. 29) Men straks etter de dagenes trengsel skal … (v. 30) … Menneskesønnen komme på himmelens skyer …».

«Det/den som holder igjen» for Antikrist

Imidlertid er det noe/noen «som holder igjen, slik at han [Antikrist] først skal åpenbares når tiden for dette er inne» (2. Tess. 2:6-7). Noen hevder jo at det er Jesu menighet som «må bli tatt bort», før enn Antikrist kan tre frem. Men Paulus omtaler «det/den som holder igjen» i hhv. intetkjønn og hankjønn, mens menigheten er hunkjønn, så det kan ikke være dén han sikter til – rent bortsett fra at han da også ville motsi seg selv, siden han nettopp har uttalt at Antikrist skal tre frem forut for Jesu gjenkomst og menighetens opprykkelse.

Hva/hvem er det da Paulus sikter til? Ja, Gud selv er jo den eneste som har makt til å «holde igjen» for Antikrist; og Gud har vært til stede her på jorden ved sin Hellige Ånd i alle fall siden Pinsedag. Helligånden er dessuten intetkjønn på gresk, men samtidig omtaler Jesus Helligånden som en person i hankjønn (jfr. Johs. 16:7ff) - hvilket jo samsvarer med at Paulus taler om det (intetkj.) / den (hankj.) som holder igjen!

Men hvis Helligånden "blir tatt bort", så må jo menigheten også bli tatt bort, innvender man gjerne. Men på grunnspråket tales det her egentlig om å bli "dratt ut" eller "trukket tilbake" fra en kampplass. Dvs. at Helligånden blir trukket tilbake fra kampplassen i menneskenes hjerter, der han har arbeidet for å "overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom" (jfr. Johs. 16, 8f); og da kommer den «[n]atten … da ingen kan arbeide», som vår Herre Jesus profeterte om i Johs. 9:4 (jfr. bla. Åp. kap. 13!).

Verden får en frist til å omvende seg før trengselen

I 1. Pet. 3:20 står det bla. at «Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd», og det er under dette bibelverset bla. henvist til 1. Mos. 6:3:

«Da sa Herren: Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød, og deres dager skal være hundre og tjue år.»

Dette må bety, at Gud ga menneskene som levde før Vannflommen en frist til å omvende seg; og noe liknende kommer til å skje før Antikrists fremtreden på historiens scene.

Dette fremgår nemlig indirekte av beskrivelsen i 2. Tess. 2:9f av hvordan Antikrist skal forføre alle dem som ikke før hans fremtreden hadde tatt imot «kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst»:

«Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.» (2. Tess. 2:9-12).

For de sanne kristnes vedkommende skal den antikristelige trengselen ifølge Dan. 12:10a bevirke at «[m]ange skal rense seg og gjøre seg hvite og bli prøvd, men de ugudelige skal fortsette å være ugudelige», jfr. bla. Åp. 9:20-21 og 16:9 + 21, der vi hører at menneskene «omvendte seg ikke», men at de tvert imot «spottet Gud» pga. hans vredesdommer.

De har med andre ord forherdet seg selv i en sådan grad, at Gud til sist gjør dem så forherdet at de ikke kan omvende seg lenger, slik han jo også gjorde med bla. Farao i sin tid (jfr. bla. Rom. 9:17f).

Jesu gjenkomst vil bare komme bak på verden

Akkurat som Vannflommen ikke kom bak på Noah og hans familie, slik vil heller ikke Jesu gjenkomst på himmelens skyer komme bak på Jesu menighet her på jord. For som Paulus skriver til menigheten i Tessalonika i 1. Tess. 5:1ff:

«Men om tider og tidspunkt [for gjenkomsten], brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere. Dere vet jo selv godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv.»

Så selv om ingen av oss vil kunne regne oss frem til tidspunktet for Jesu gjenkomst – jfr. v. 36 i teksten vår (leses på nytt!) – så vil vi likevel skjønne det når vår «forløsning stunder til» (Luk. 21:28) – så sant vi da «ikke [er] i mørket», men lever i lyset med våre liv, slik som Paulus skrev til tessaloniker-menigheten.

Sammenlikningen av Jesu gjenkomst med en tyv som bryter plutselig og overraskende inn i et hus om natten stammer ellers fra Jesus selv, slik det fremgår av teksten vår (les v. 43 på nytt!); og vi finner denne sammenlikningen igjen både i 1. Tess. 5:1-4 (som jeg nettopp leste), samt i 2. Pet. 3:10 og Åp. 16:15. Det sistnevnte stedet er det Jesus selv som sier:

«Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam.»

Dette sier oss jo noe viktig om hva det vil si å «våke», nemlig at det i første rekke innebærer å våke over oss selv, slik at vi til stadighet «bekjenner våre synder» og får dem renset bort i Jesu dyrebare blod (jfr. bla. 1. Johs. 1:5ff).

Det store frafallet fra Guds ord

Men vi må ikke glemme, at tiden rett før Antikrists fremtreden – ifølge både vår Herre Jesus selv og hans apostler– skal være preget av et stort «frafall» fra Guds ord (jfr. Matt. 24:10 og 2. Tess. 2:3b, samt 1. Tim. 4:1f; 2. Tim. 3:1f; 2. Pet. 3:3-4; 1. Joh. 2:18-19; 2. Joh. 7).

Spørsmålet er vel, om ikke vi allerede nå er langt inne i dette frafallet. Derfor gjelder det for oss om å holde oss åndelig våkne, så vi ikke skal dras med i det frafallet fra Guds ord, som vi ser og opplever. «Våk derfor!», sier Jesus til oss i dag.

Dette gjør vi jo først og fremst ved å ta oss tid til å be og la Gud få tale til oss gjennom sitt Ord og ved sin Ånd. I oss selv er vi jo nemlig helt hjelpeløse overfor Satans listige angrep. Vi kan imidlertid merke oss hvordan Satan gikk frem overfor kvinnen i Edens hage, da han ville friste henne til å synde: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke får spise av noe tre i hagen?», spurte han henne først. Han antydet jo dermed at Gud da visst var helt urimelig i sine krav (jfr. 1. Mos. 3:1f).

Det samme gjør han i dag. «Det kan umulig være Guds mening at mennesker ikke skal få lov å leve ut sine lyster og begjær, så lenge de ikke skader andre mennesker med det», sier de falske profetene i dag. «Og dessuten har jo vitenskapen for lengst vist oss, at man ikke kan ta Bibelens virkelighetsbeskrivelse på alvor i våre dager», blir det også påstått.

Fristelsen til å gå på kompromiss

Noen kristne forsøker derfor her å kompromisse seg frem. De bøyer seg således langt på vei for den etablerte naturhistorie-vitenskapens virkelighetsbeskrivelse, men vil samtidig fastholde Bibelens etisk-religiøse budskap. Er dette en farbar vei, mon tro?

Her må vi for det første skjelne mellom naturvitenskap og naturhistorie-vitenskap. Mens naturvitenskap nemlig søker å beskrive de naturlover som finnes og virker i dag, så søker naturhistorie-vitenskapen å danne seg et bilde av hva som har skjedd en gang i fortiden.

Den første formen for vitenskap bygger således på eksperimenter/observasjoner som vil kunne gjentas med det samme resultatet, uavhengig av hvem som utfører dem. Den andre formen for vitenskap kan derimot sammenlignes med et detektiv-arbeid, der man prøver å danne seg et bilde av hva som skjedde på åstedet for en forbrytelse. Tolkning av data blir derfor et nøkkelord i denne sammenheng, for en slik tolkning vil alltid være avhengig av hvilket utgangspunkt man har for tolkningen av de data som til enhver tid måtte foreligge.

Som kristne bør vi selvsagt bøye oss for den eksperimentelle naturvitenskapens resultater; men vi skal ikke bøye oss for en tolkning av naturhistoriske data, der man i utgangspunktet har utelukket at Gud eksisterer og kan ha grepet inn også i naturhistoriens gang – slik som han jo for eksempel gjorde ved å sende Vannflommen.

Konsekvensene av å gå på kompromiss

For hvis Bibelen verken er til å stole på når det gjelder tidspunktet for Vannflommen – «i Noahs dager» – eller mht. det faktum at flommen var verdensomfattende – «vannflommen kom og tok dem alle» – hvordan kan vi da vite om dens etisk-religiøse budskap er sant?

De av dere som følger med i debatten i Dagen – og ikke minst på dagen.no – vil vite, at dette er helt aktuelle problemstillinger. Men dessverre fremstiller noen bekjennende kristne det nærmest som om naturhistorie-vitenskapen er like «solid fundamentert» som naturvitenskapen.

Men har alt dette da så mye å si? Ja, for denne naturhistorie-vitenskapens «resultater» innebærer ikke bare en benektelse av at eksempelvis den verdensomspennende Vannflommen noensinne har funnet sted, men de setter indirekte også spørsmålstegn ved Jesu ord om at «[h]immel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå» (v. 35).

For hvis Jesus tok feil og en slik verdensvid flom med bare åtte overlevende mennesker aldri fant sted på det tidspunktet han sier den gjorde, så må man jo virkelig spørre seg om han også tok feil når det gjelder hans profetiske ord om Menneskesønnens gjenkomst på himmelens skyer (med mer).

Den åndelige virkeligheten er den avgjørende!

Men Jesus tok ikke feil, verken når det gjelder flommen eller gjenkomsten! Virkeligheten er nemlig dypest sett ikke naturalistisk/materialistisk bestemt, men åndelig bestemt, slik det indirekte fremgår av det første verset i teksten til i dag (v. 35 – leses på nytt!).

For dermed sier vår Herre Jesus jo, at dét som vil bestå til evig tid er ikke den synlige, skapte verden, men dét Guds ord hvorved den ble til. Derfor viste Jesus seg jo heller ikke bare som Herre over sykdom og død, da han vandret her på jord, men også som Herre over naturkreftene ved sitt ord!

Det er altså ikke tilfeldigheter og naturlover som bestemmer hva som skal skje med himmel og jord en gang i fremtiden. Vi har en allmektig Gud, som skapte himmel og jord, og som har sendt sin enbårne Sønn til frelse for verden!

Slik det var han som selv lukket døren på arken, da Noah og hans familie og alle dyrene var på plass i den (1. Mos. 7:16b: «Og Herren lukket etter ham»), slik vil Gud også selv på et tidspunkt lukke den nådedøren som nå i dag fortsatt står åpen for alle som vil omvende seg og tro på evangeliet!

Og da vil han skape «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor», sier Skriften (2. Pet. 3:13). «Tenk hvilken dag, hvilken dag!» (Sangboken nr. 329, v. 4).

Amen.

Nedenstående innlegg sendte jeg til Dagen i går og fikk det i retur i dag morges (men senere på dagen fikk jeg beskjed om at et annet innlegg, som jeg sendte dem 24/8, vil bli publisert om få dager):

Fra: Axel Saxe 

Date: man. 26. aug. 2024 kl. 15:44 

Subject: Hva er "det hellige sted" som "ødeleggelsens styggedom" skal stå på? 

To: <debatt@dagen.no>

I to innbyrdes ganske forskjellige innlegg om endetiden ("Om å forstå Matteus 24 rett" av Jarle Rosvold og "Forvirring rundt bibelske kjernebegreper" av Sindre Hovdhaugen) på dagen.no 25/8 blir det hevdet, at jødene skal komme til å gjenreise tempelet i Jerusalem, som jo ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr.

Men av profetien om de 70 årukene i Dan. 9:24-27 fremgår det jo klart, at det etter Jerusalems og tempelets ødeleggelse "inntil enden [skal være] krig, ødeleggelse er fast besluttet" (v. 26). En gjenoppbygging av templet synes allerede av den grunn å være utelukket. 

Dessuten stemmer dette jo overens med Jesu profeti om at Jerusalem etter sin ødeleggelse "skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende" (Luk. 21:20ff). For hedningefolkenes tider vil selvsagt ikke ta slutt før enn Antikrist og hans hærer har blitt beseiret ved Jesu gjenkomst "på himmelens skyer med kraft og stor herlighet" (Matt. 24:30; jfr. Åp. 1:7 og 19:11ff)! 

Endelig er den kristne menigheten jo ifølge Skriften Guds tempel (1. Kor. 3:16; 2. Kor. 6:16), så når det i 2. Tess. 2:4 står at "lovløshetens menneske" (Antikrist) skal sette "seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud" (jfr. Matt. 24:15), så må det bety at Antikrist vil prøve å innta Guds plass i den kristne menigheten (jfr. at antikrist også kan bety "istedenfor Kristus"!). 

Luther kalte paven for Antikrist, siden han satte seg over Guds ord og dermed over Gud selv. Men selv om Luther tok feil i å identifisere paven med Antikrist, så hadde han antakelig rett i at Antikrist vil utgå fra den kristne menighetens midte, da dette jo indirekte synes å fremgå av 1. Johs. 2:18-19. 

Vi ser jo tendenser til noe slikt her i Norge allerede, idet Den norske kirke, Metodistkirken og Menighetsfakultetet m.fl. har satt seg ut over Guds ord i homofilispørsmålet (jfr. bla. Bernt Oftestads og Jon Kvalbeins kronikker om MFs forfall i Dagen nylig). 

Det er således ikke uten grunn vår Herre Jesus i Matt. 24:15 advarer oss om, at vi må forstå ordene om "ødeleggelsens styggedom" (Antikrist) hos profeten Daniel på rett måte, det vil si at "det hellige sted", der Antikrist skal "stå", uten tvil skal forstås i overført betydning. 

I Bibelverket-kommentaren til 2. Tess. 2:4 uttrykte Bjarne O. Weider det i sin tid slik (Oslo 1974, s. 119): 

"Lovløshetens menneske gjør stormangrep på selve sentrum for Guds nærvær, i himmelen og i menneskehjertene. Det faller naturlig i denne sammenheng å sitere fra Es. 57,15: "For så sier den Høye, den Opphøyede, han som troner evindelig og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden ...". Der krever lovløshetens menneske plass og herredømme, i himmelen og menneskenes hjerter." 

Skildringen av "Dyret fra havet" (Antikrist) i Åp. kap. 13 understøtter jo denne forståelsen, i og med at noen vil bli stilt overfor valget om å tilbe Antikrist eller miste livet (se Åp. 13:15). 

Axel Lundholm Saxe 

cand.teol. & ord. misjonsprest

Slik det fremgår her: https://www.dagen.no/meninger/ingen-av-stettes-innvendinger-er-gyldige/, så debatterte jeg litt med Harald Peter Stette i juni-juli om hvorvidt hele Bibelen kan kalles Guds ord. Begge innleggene mine måtte imidlertid forkortes vesentlig, hvis jeg skulle få dem publisert i Dagen. 

Herunder derfor en kopi av de opprinnelige innleggene som jeg sendte til Dagen, der jeg på slutten av det første innlegget viser at jødenes tilbakevenden til Israels land i vår tid er profetert i Bibelen, og på slutten av det andre innlegget viser at dette har med Jesu nært forestående gjenkomst å gjøre:

Fra: Axel Saxe <saxeaxel@gmail.com>
Date: fre. 19. juli 2024 kl. 10:05
Subject: Ingen av Stettes innvendinger holder mål!
To: <debatt@dagen.no>

Harald Peter Stette "er ikke overbevist", skriver han på dagen.no 18/7 ("Uriktig og uheldig å regne hele Bibelen som Guds ord"). Dette som svar på innlegget mitt i Dagen 9/7, der jeg påviste hvordan Jesus og Paulus faktisk omtaler Det gamle testamentet (GT) som Guds ord. 

Stettes første innvending gjelder det faktum at den jødiske kanon formelt først ble fastslått på slutten av det 1. århundre e. Kr. Men dette var jo først og fremst en avgrensning av hvilke skrifter som skulle regnes for hellige innen jødedommen.

Vi trenger således ikke å dra de såkalte apokryfe skriftene inn i denne diskusjonen, for i evangelisk-luthersk sammenheng regnes disse skrifter jo - slik som i jødedommen - IKKE som en del av Guds ord. 

Så når Paulus viste til Skriften, så innbefattet denne betegnelsen derfor uten tvil både Mosebøkene, Profetene, Salmene og "Skriftene", det vil si: hele vårt GT. 

Videre mener Stette, at når Paulus siterer fra Moses' og Jesajas skrifter, uten direkte å nevne at disse er Guds ord, så viser dette at han ikke betraktet skriftene deres som Guds ord. Men saken er jo, at det var en så selvfølgelig sak at Moses' og Jesajas skrifter var en del av Guds ord, at det var helt overflødig å nevne det!

Den tredje innvendingen til Stette er enda rarere: Han viser til at Paulus bruker andre ord som "evangelium", "sannhetens ord' og "[forsoningens ord]" for å betegne dét som er Guds ord. Dette skal ifølge Stette vise "at Paulus ikke har en formell forståelse av Guds ord (at Guds ord er det som er skrevet i en bestemt bok), men at han har en mer innholdsmessig forståelse.av Guds ord".

Men slike betegnelser tjener jo bare til å få frem hva som er det sentrale i Guds ord i Den nye pakten ved Jesus Kristus, på samme måten som Paulus med flere kan bruke "loven" eller "loven og profetene" som betegnelse for det sentrale i Den gamle pakten ved Moses!

Endelig påstår Stette at vi kan se "en distinksjon mellom Guds ord og forkynnelsen" i Titus 1:3. Men saken er jo tvert imot dén, at "[g]jennom apostelens forkynnelse er det altså Guds eget ord som høres", slik det står i Bibelverkets kommentar til Titus-brevet (Oslo 1979, s. 169). 

Ingen av Settes innvendinger er således gyldige; og det henger kanskje sammen med at Stette mener, at det er "en historisk forståelse av bibelordet, som er det primære". 

For slik talte ikke vår Herre Jesus om GT. Det primære var ifølge ham alt det i Skriften som profetisk viste frem mot hans komme som den av Gud lovede Messias for Israels folk, slik det fremgår av især Luk. 24:25ff.

For dét som først og fremst kjennetegner GT, er at det er "det profetiske ord" (jevnfør 2. Pet. 1:19-21). 

Men ikke bare inneholder GT klare profetier om Jesu første komme for å frelse oss fra synden, døden og djevelens makt, men også i alle fall minst én klar profeti om hvordan en rest av Israel skal omvende seg ved Jesu gjenkomst, nemlig Sak. 12:10 (jevnfør Åp. 1:7 og Rom. 11:25ff):

"Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte."

Denne profetien står i en sammenheng i Sak. kap. 12, der det blant annet tales om hvordan Gud "vil ... søke å ødelegge alle de hedningefolkene som drar opp mot Jerusalem." (v. 9). 

Denne verdensomspennende krigen mot jødene i Israels land er det vi nå ser forspillet til. Og under Antikrist vil dette spisse seg endelig til, jevnfør Matt. 24:15ff og 2. Tess. 2:3ff.

Det kan dessverre ikke nektes at det hersker stor uenighet blant (især) protestantiske kristne om mange enkeltheter vedrørende endetidens forløp, og at det derfor til dels er stor forvirring på dette område, slik Stette er inne på.

Men verken Stette eller andre kan bortforklare, at jødene ifølge apostelen Paulus fortsatt er "elsket [av Gud] for fedrenes skyld" (Rom. 11:28b), og at 'Israels rest' (jevnfør Rom. 9:27) til sist - ved Jesu gjenkomst "på himmelens skyer med stor kraft og herlighet" (Matt. 24:30c) - "skal ... få miskunn" og "bli frelst" (Rom. 11:31b + 26a)!

Axel Lundholm Saxe 

cand.teol. & ord. misjonsprest

Fra: Axel Saxe <saxeaxel@gmail.com>
Date: tir. 11. juni 2024 kl. 11:27
Subject: Jesus og Paulus omtaler "Skriften" (GT) som Guds ord!
To: <debatt@dagen.no>

I et innlegg på dagen.no 10/6 ("Legitimering av Israel er misbruk av Bibelen") avviser Harald Petter Stette at visse bibelhenvisninger skulle kunne gi begrunnelse for å betrakte hele Bibelen som Guds ord:

"Bibelhenvisningene sier bare at det finnes et fenomen som kan karakteriseres som Guds ord, men presenterer ikke dette fenomenet for oss", skriver han blant annet. 

Men apostelen Paulus skriver jo i Rom. 3:1-2: "Hva fortrinn har da jøden? ... Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem." 

Dette "Guds ord" som jødene fikk betrodd betegner jo uten tvil det samme som dét Paulus litt senere i det samme kapittel av Romerbrevet omtaler som "loven og profetene" (eller bare "loven" - se Rom. 3:21), og som han i begynnelsen av det etterfølgende kapittelet kaller for "Skriften" (Rom. 4:3), det vil si Det gamle testamentet (GT).

Også vår Herre Jesus selv kunne bruke disse betegnelsene om hverandre, slik det fremgår av Johs. 10:35, der han sier: "Når loven har kalt dem som Guds ord kom til, for guder - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig -". 

I Gal. 3:8 taler Paulus dessuten om Skriften som om det var tale om en person, idet han sier at "Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene". Denne personifiseringen av Skriften viser jo at han betraktet hele Skriften eller GT som Guds ord (jfr. også 2. Tim. 3:15-16)! 

Men alt i GT skal selvsagt leses i sin kontekst, til hvilken den kristne menigheten jo også regner Det nye testamentet (NT). Et skriftsted som dét Stette nevner - [1]. Sam. 15:3 - kan derfor ikke brukes til rettferdiggjøring av folkemord på Gazas befolkning (men det har Netanyahu for øvrig heller aldri gjort, selv om Stette insinuerte dette i et innlegg i Dagen 9/4!).

Som ett av flere kriterier for å kunne kalle noe i Bibelen for "Guds ord", foreslår Stette de "tekstene som blir brukt i gudstjenestene". Det er imidlertid vanskelig å ta et slikt forslag alvorlig. For i prinsippet er det vel ikke aå stor forskjell på Stettes forslag og kætteren Markions forslag i sin tid i oldkirken om å stryke hele GT + store deler av NT som hellig skrift for den kristne menigheten(?).

Men dertil kommer, at til disse tekstene - som Stette altså foreslår som et kriterium for å kunne kalle noe i Bibelen for "Guds ord" - så hører det også en tekst som for eksempel Jer. 31:1-6 (lesetekst til 2. søndag i påsketiden).

Stette vil få store problemer med å bortforklare, at denne teksten står i en sammenheng der det profeteres om en tilbakeføring "[i] de siste dager" (Jer. 30:24b) av Israels folk "fra landet i nord og ... fra jordens ytterste ende" (Jer. 31:8a) til "landet [Gud] ga til deres fedre" (Jer. 30:3b: jfr. Jer. 30:10-11 og 31:8-10).

For også Jer. 31:1-6 må jo selvsagt leses i lyset av sin kontekst, som er Jeremia-bokens såkalte "trøstebok" (Jer. kap. 30-31); og av denne "trøsteboken" fremgår det klart, at det i alle fall ikke kan være hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon på 500-tallet f. Kr. som det er profetert om i disse to kapitlene av Jeremia-boken.

Men kan Stette kanskje fortelle oss hvilken annen hjemkomst av jødene til Israels land det da er profetert om i "trøsteboken" - siden han altså nå har kommet med et forslag som vil innebære en inkludering av Jer. 31:1-6 i den del av Bibelen som skal kunne betegnes som "Guds ord"?

I "trøsteboken" gir Gud for øvrig en forsikring om at først når lovene som han har fastsatt for solens, månens og stjernenes gang, samt for havet og dets bølgers brusen - først når "disse lovene ikke lenger står ved makt, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager" (Jer. 31:35-36). 

Axel Lundholm Saxe

ord. misjonsprest

I forlengelse av innlegget jeg publiserte her på bloggen min i går - samt i tilkntning til et innlegg på dagen.no 25/6 av Ottar Endresen: "Rock og offerkjøtt i den kristne forsamlingen" - vil jeg gjøre oppmerksom på nedenstående siste delen av et innlegg som jeg sendte Dagen 18/5, men fikk i retur fra dem 21/5 med anmodning om å forkorte det til under halvparten av opprinnelig størrelse.

Ottar Endresen skriver i innlegget sitt at han har savnet dette perspektivet i debatten. Men det skyldes altså ikke undertegnede, men Dagens leserbrevsredaksjons anmodninger til meg om å forkorte innlegg (det forkortede innlegget sto på trykk i Dagen 5/6 under overskriften "Den kristne musikk-friheten er en frihet under ansvar for gud").

Men så sant "Bibelen ikke gir oss klare ord når det gjelder valg av musikkformer" - slik Bygstad nå har innrømmet - så må noen av Paulus' formaninger i Rom. 14:1ff vedrørende de kristnes forhold til visse adiafora-spørsmål kunne overføres på spørsmålet om bruk av musikkformer i kristen formidling. 

 

Når det gjelder adiafora-spørsmål, så skylder vi ifølge Rom. 14:1 ff først og fremst å vise kjærlighet overfor våre søsken i troen (jevnfør også 1. Kor. 8:1ff og 10:23ff). 

 

Dette gjelder imidlertid både den som "har tro til å ete alt" og den som "er svak [i troen, og som derfor] eter bare grønnsaker. Den som eter [alt], må ikke forakte den som ikke eter [alt]. Og den som ikke eter [alt], må ikke dømme den som eter [alt]" (Rom. 14:2-3). 

 

Men hva da med ordene i Rom. 14:15a: "Og dersom du med din mat [les: bruk av musikkform i kristen formidling] volder din bror sorg, da vandrer du ikke i kjærlighet"? 

 

Ja, slik det fremgår av det neste halv-verset, så sikter ordet "sorg" her til dette at "[d]u må ikke med din mat [les: bruk av musikkform i kristen formidling] føre den i fortapelse som Kristus er død for!" (Rom. 14:15b). 

 

Derfor handler Rom.14:15f "bare [om slike] tilfeller der man [ved å spise en bestemt form for mat - les: bruke en bestemt form for musikk i kristen formidling] vil kunne forårsake at en [trosmessig] svakere bror faktisk faller i synd; i motsatt fall ville dette innebære at hele standarden for [mat - les: musikkformer] i slike tilfeller ville blitt bestemt av de svakeste kristnes rigorøse holdninger" (George Eldon Ladd: "A Theology of the New Testament", Grand Rapids 1974, s. 523 - min oversettelse).

 

Axel Lundholm Saxe

ord. misjonsprest

Fikk beskjed fra Dagens leserbrevsredaktør forleden om at jeg måtte regne med å få flere innlegg i retur i fremtiden, hvis jeg fortsatte med å sende dem så mange innlegg (25 publiserte innlegg det siste året, herav 11 i løpet av de siste 17 uker). Samtidig returnerte Dagen nedenstående respons på Jan Bygstads avsluttende innlegg i musikkdebatten (som står på trykk i Dagen for i dag).

Med innlegget "Musikkdebatten: Ti spørsmål - og litt til" (dagen.no 23/6) ønsker Jan Bygstad for sin del "å sette punktum for debatten rundt musikkspørsmålet". 

I innlegget sitt gjentar han imidlertid noen beskyldninger mot sin motpart i debatten, som jeg hermed må be om spalteplass for å imøtegå pånytt.

Bygstad hevder således at hans motstandere - "uten forsøk på dypere grunngjeving" - i debatten har fremført "påstander om at "musikk er nøytral" og at "musikkspørsmålet er et adiaforon"". 

Dette stemmer jo ikke, for undertegnede har for det første flere ganger vist til at det ifølge avdøde prof. Aksel Valen-Sendstads "Innføring i KRISTEN ETIKK" (Oslo 1984) bare finnes to kategorier av etiske spørsmål innen kristen etikk: spørsmål som er avgjort på forhånd i Bibelen, og så adiafora-spørsmålene. 

Og i og med at Bygstad selv har innrømmet at "Bibelen ikke gir oss klare ord når det gjelder valg av musikkformer" (Dagen 23/5), så må altså musikkspørsmålet høre under adiafora-spørsmålene i den kristne etikken. 

For det andre, så har jeg også flere ganger - igjen med referanse til Valen-Sendstad -fremholdt at adiafora-spørsmål i kristen forstand ikke er "kristelig-nøytrale spørsmål", selv om de hører under fornuftens avgjørelse.

Dette har ifølge Valen-Sendstad som konsekvens, at "[i]ngen ... i slike saker [har] grunnlag for eller rett til å sette seg til doms over andres samvittighet, tro og moralske holdning" (s. 194). 

De kriterier som derfor kan komme på tale her, er således bare dem som ifølge Skriften gjelder for adiafora-spørsmål generelt og som vi finner i Rom. 14:1ff, samt 1. Kor. 8:1ff og 10:23ff. 

Flere av de spørsmålene som Bygstad stiller i sitt innlegg er således enten allerede besvarte eller overflødige, siden de forutsetter at musikk-spørsmålet ikke er et adiaforon i kristen forstand (gjelder spørsmålene 1 - 3 og 5 - 6). 

Hva angår spørmål 4 og 7, så har de begge å gjøre med den konteksten som de enkelte musikkformer skal brukes i, og der er vi jo enige om at denne konteksten har stor betydning. 

De tre siste spørsmålene til Bygstad (8 - 10) går vel alle på dette med den kristne menighetens kall til å være hellige, i motsetning til å la seg påvirke og prege av tidsånden etc.

Også dette har jo på et vis med kontekst å gjøre. Men slik Mesteren selv omga seg med "tollere og syndere", uten at dette betød at han lot seg påvirke i syndig retning, slik må vi som kristen menighet jo være "i verden", selv om vi ikke er "av verden".

Det forekommer meg at Bygstad her opererer med et GT-lig, ytre hellighets-ideal, når det gjelder menighetens gudstjeneste. Men det NT-lige gudstjeneste-idealet er jo dét som står beskrevet av apostelen Paulus i 1. Kor. 14:26ff!

Endelig nevner Bygstad avslutningsvis igjen dette med risikoen for å "søke åndelige mål ved hjelp av kjødelige midler". Men "kjødet" kan jo ytre seg på mange forskjellige måter, og felles for dem er vel at oppmerksomheten dras vekk fra det budskapet som skal formidles i en kristen sammenheng.

Når man for eksempel i mange århundrer brukte latin som gudstjeneste-språk i den romersk-katolske kirke, så var jo dette en tradisjon som reformatorerne fant å måtte bryte med, fordi den representerte en slik kjødelig hindring for evangeliets frie løp.

På samme måten kan stive, arkaiserende musikkformer i dag være en kjødelig hindring for evangeliet, mens det å bruke mer moderne musikkformer kan være det motsatte. Men at det her finnes kjødelige "grøfter på begge sider av veien", skal ikke benektes!

Axel Lundholm Saxe

ord. misjonsprest