Preken på Skjæveland Misjonshus 16/11-25 v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe

Tekst: Matt. 24:35-44 (evangeliet til 23. søndag i Treenighetstiden)

Teksten til i dag er en del av Jesu store endetidstale i Matt. kap. 24-25 og er en formaning til Jesu disipler om å være forberedt på Jesu gjenkomst. For bare de som er forberedte vil altså bli «tatt med», mens de som ikke er dét, vil bli «latt tilbake» (v. 40-41). Dette understreker Jesus særskilt ved å fortelle «Lignelsen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruene», som står i Matt. 25:1ff og altså er en del av endetidstalen.

Dessuten må «tatt med/latt tilbake»-versene ses i lyset av at Jesus i den forutgående del av talen (v.30-31) har sagt at «Menneskesønnen [skal] komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet», og at han da «skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen».

For dette viser jo at det er tale om noe som skal skje over hele jorden på én gang, hvilket understrekes av parallellstedet i Luk. 17:34-36, der Jesus nemlig – i tillegg til eksemplene med mennene på marken og kvinnene ved kvernen – også sier: «Den natten skal to være i én seng. Den ene skal bli tatt med, den andre skal bli latt tilbake.» Noen steder på jorden vil det altså være natt og andre steder dag, når han kommer.

Menighetens opprykkelse

Det kan ikke herske noen som helst tvil om at Jesus i dagens tekst profeterer om den begivenheten som bla. blir omtalt som «menighetens opprykkelse», og som apostelen Paulus skriver om i 1. Tess. 4:13-18 (som derfor også er lesetekst på denne 23. søndag i Treenighetstiden). Paulus gjør det imidlertid klart, at «de døde i Kristus» først skal «stå opp» og at de troende som enda lever her på jorden ved Jesu gjenkomst, så «sammen med dem» skal bli rykket «opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren».

Paulus viser til Jesus selv som kilden til det han skriver om opprykkelsen av de troende ved Jesu gjenkomst (1. Tess. 4:15a: «et ord av Herren»); og det er jo samme begivenheten han sikter til i 1. Kor. 15:51-52, der han sier at «vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen» (jfr. 1. Tess. 4:16: «…, med overengels røst og med Guds basun, …»). Så det kan som sagt ikke være tvil om at det også er den samme begivenheten vi hører om i dagens tekst, selv om det ikke her tales om at noen døde skal stå opp i forbindelse med Jesu gjenkomst (OBS! Matt. 24:31: «samle hans utvalgte»).

Den åndelige tilstand på jorden ved Jesu gjenkomst

Vår Herre Jesus profeterer altså her i Matt. 24 om sin egen gjenkomst «på himmelens skyer»; og i denne profetien sammenlikner han den åndelige tilstanden slik den kommer til å være her på jorden ved hans gjenkomst med tilstanden som var rett før Gud sendte Syndfloden eller Vannflommen. Dét som preget «Noahs dager», sier Jesus, var at de fleste ikke skjønte hvor nær enden man var for hele den daværende verden: «… de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle.» (v. 39a).

Noah og hans familie skjønte det jo imidlertid; og ved å bygge den kjempestore arken som Gud hadde befalt Noah å bygge, så advarte de indirekte andre om den forestående dommen som skulle komme over hele den daværende verden. Noah har sikkert også advart direkte, må vi gå ut fra, siden han i 1. Pet. 2:5 blir kalt «rettferdighetens forkynner». Men ingen andre mennesker enn Noahs egen familie hørte på ham, forstår vi.

Jesus spurte jo en gang: «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» (Luk. 18:8b). Dette understreker alvoret i saken, slik som også «Lignelsen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruene» gjør det. Som tidligere nevnt, så fortalte Jesus denne lignelsen til disiplene sine for å understreke budskapet i siste vers (v. 44) av dagens tekst: «Vær derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.»

Antikrist skal tre frem før Jesu gjenkomst

Vil det si at Jesus kan komme i natt, for eksempel? Det er det jo mange som vil hevde. Men Paulus sier i 2. Tess. 2:1ff at det er noe som skal skje forut for «vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham»:

«… først må frafallet komme, og lovløshetens menneske åpenbares, fortapelsens sønn [Antikrist]. Han er den som står imot og opphøyer seg over alt som blir kalt Gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud.»

Antikrist og «den store trengselen» skal altså komme over jorden forut for Jesu gjenkomst.

Dette fremgår også av sammenhengen i Matt. kap. 24, der Jesus for det første i v. 14 gjør det klart, at «enden» – dvs. den avsluttende endetiden rett før hans gjenkomst – ikke vil starte før enn evangeliet har blitt forkynt «over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag». For bare Gud kan jo vite når dette målet har blitt nådd, og endetiden dermed kan begynne!

Videre sier Jesus i v. 15ff noe til disiplene sine som viser, at han – som jo ikke selv kjente til tidspunktet for sin gjenkomst (jfr. v. 36: «bare min Far» og Mark.13:32: «ikke engang Sønnen») – regnet med muligheten av at disiplene ville kunne tenkes være til stede og komme til å oppleve det han profeterer om her:

(v. 15) «Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted – forstå det enhver som leser! – (v. 16f) da [skal disiplene gjøre slik og slik] … (v. 21f) For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! … (v. 29) Men straks etter de dagenes trengsel skal … (v. 30) … Menneskesønnen komme på himmelens skyer …».

«Det/den som holder igjen» for Antikrist

Imidlertid er det noe/noen «som holder igjen, slik at han [Antikrist] først skal åpenbares når tiden for dette er inne» (2. Tess. 2:6-7). Noen hevder jo at det er Jesu menighet som «må bli tatt bort», før enn Antikrist kan tre frem. Men Paulus omtaler «det/den som holder igjen» i hhv. intetkjønn og hankjønn, mens menigheten er hunkjønn, så det kan ikke være dén han sikter til – rent bortsett fra at han da også ville motsi seg selv, siden han nettopp har uttalt at Antikrist skal tre frem forut for Jesu gjenkomst og menighetens opprykkelse.

Hva/hvem er det da Paulus sikter til? Ja, Gud selv er jo den eneste som har makt til å «holde igjen» for Antikrist; og Gud har vært til stede her på jorden ved sin Hellige Ånd i alle fall siden Pinsedag. Helligånden er dessuten intetkjønn på gresk, men samtidig omtaler Jesus Helligånden som en person i hankjønn (jfr. Johs. 16:7ff) - hvilket jo samsvarer med at Paulus taler om det (intetkj.) / den (hankj.) som holder igjen!

Men hvis Helligånden "blir tatt bort", så må jo menigheten også bli tatt bort, innvender man gjerne. Men på grunnspråket tales det her egentlig om å bli "dratt ut" eller "trukket tilbake" fra en kampplass. Dvs. at Helligånden blir trukket tilbake fra kampplassen i menneskenes hjerter, der han har arbeidet for å "overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom" (jfr. Johs. 16, 8f); og da kommer den «[n]atten … da ingen kan arbeide», som vår Herre Jesus profeterte om i Johs. 9:4 (jfr. bla. Åp. kap. 13!).

Verden får en frist til å omvende seg før trengselen

I 1. Pet. 3:20 står det bla. at «Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd», og det er under dette bibelverset bla. henvist til 1. Mos. 6:3:

«Da sa Herren: Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød, og deres dager skal være hundre og tjue år.»

Dette må bety, at Gud ga menneskene som levde før Vannflommen en frist til å omvende seg; og noe liknende kommer til å skje før Antikrists fremtreden på historiens scene.

Dette fremgår nemlig indirekte av beskrivelsen i 2. Tess. 2:9f av hvordan Antikrist skal forføre alle dem som ikke før hans fremtreden hadde tatt imot «kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst»:

«Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.» (2. Tess. 2:9-12).

For de sanne kristnes vedkommende skal den antikristelige trengselen ifølge Dan. 12:10a bevirke at «[m]ange skal rense seg og gjøre seg hvite og bli prøvd, men de ugudelige skal fortsette å være ugudelige», jfr. bla. Åp. 9:20-21 og 16:9 + 21, der vi hører at menneskene «omvendte seg ikke», men at de tvert imot «spottet Gud» pga. hans vredesdommer.

De har med andre ord forherdet seg selv i en sådan grad, at Gud til sist gjør dem så forherdet at de ikke kan omvende seg lenger, slik han jo også gjorde med bla. Farao i sin tid (jfr. bla. Rom. 9:17f).

Jesu gjenkomst vil bare komme bak på verden

Akkurat som Vannflommen ikke kom bak på Noah og hans familie, slik vil heller ikke Jesu gjenkomst på himmelens skyer komme bak på Jesu menighet her på jord. For som Paulus skriver til menigheten i Tessalonika i 1. Tess. 5:1ff:

«Men om tider og tidspunkt [for gjenkomsten], brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere. Dere vet jo selv godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv.»

Så selv om ingen av oss vil kunne regne oss frem til tidspunktet for Jesu gjenkomst – jfr. v. 36 i teksten vår (leses på nytt!) – så vil vi likevel skjønne det når vår «forløsning stunder til» (Luk. 21:28) – så sant vi da «ikke [er] i mørket», men lever i lyset med våre liv, slik som Paulus skrev til tessaloniker-menigheten.

Sammenlikningen av Jesu gjenkomst med en tyv som bryter plutselig og overraskende inn i et hus om natten stammer ellers fra Jesus selv, slik det fremgår av teksten vår (les v. 43 på nytt!); og vi finner denne sammenlikningen igjen både i 1. Tess. 5:1-4 (som jeg nettopp leste), samt i 2. Pet. 3:10 og Åp. 16:15. Det sistnevnte stedet er det Jesus selv som sier:

«Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam.»

Dette sier oss jo noe viktig om hva det vil si å «våke», nemlig at det i første rekke innebærer å våke over oss selv, slik at vi til stadighet «bekjenner våre synder» og får dem renset bort i Jesu dyrebare blod (jfr. bla. 1. Johs. 1:5ff).

Det store frafallet fra Guds ord

Men vi må ikke glemme, at tiden rett før Antikrists fremtreden – ifølge både vår Herre Jesus selv og hans apostler– skal være preget av et stort «frafall» fra Guds ord (jfr. Matt. 24:10 og 2. Tess. 2:3b, samt 1. Tim. 4:1f; 2. Tim. 3:1f; 2. Pet. 3:3-4; 1. Joh. 2:18-19; 2. Joh. 7).

Spørsmålet er vel, om ikke vi allerede nå er langt inne i dette frafallet. Derfor gjelder det for oss om å holde oss åndelig våkne, så vi ikke skal dras med i det frafallet fra Guds ord, som vi ser og opplever. «Våk derfor!», sier Jesus til oss i dag.

Dette gjør vi jo først og fremst ved å ta oss tid til å be og la Gud få tale til oss gjennom sitt Ord og ved sin Ånd. I oss selv er vi jo nemlig helt hjelpeløse overfor Satans listige angrep. Vi kan imidlertid merke oss hvordan Satan gikk frem overfor kvinnen i Edens hage, da han ville friste henne til å synde: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke får spise av noe tre i hagen?», spurte han henne først. Han antydet jo dermed at Gud da visst var helt urimelig i sine krav (jfr. 1. Mos. 3:1f).

Det samme gjør han i dag. «Det kan umulig være Guds mening at mennesker ikke skal få lov å leve ut sine lyster og begjær, så lenge de ikke skader andre mennesker med det», sier de falske profetene i dag. «Og dessuten har jo vitenskapen for lengst vist oss, at man ikke kan ta Bibelens virkelighetsbeskrivelse på alvor i våre dager», blir det også påstått.

Fristelsen til å gå på kompromiss

Noen kristne forsøker derfor her å kompromisse seg frem. De bøyer seg således langt på vei for den etablerte naturhistorie-vitenskapens virkelighetsbeskrivelse, men vil samtidig fastholde Bibelens etisk-religiøse budskap. Er dette en farbar vei, mon tro?

Her må vi for det første skjelne mellom naturvitenskap og naturhistorie-vitenskap. Mens naturvitenskap nemlig søker å beskrive de naturlover som finnes og virker i dag, så søker naturhistorie-vitenskapen å danne seg et bilde av hva som har skjedd en gang i fortiden.

Den første formen for vitenskap bygger således på eksperimenter/observasjoner som vil kunne gjentas med det samme resultatet, uavhengig av hvem som utfører dem. Den andre formen for vitenskap kan derimot sammenlignes med et detektiv-arbeid, der man prøver å danne seg et bilde av hva som skjedde på åstedet for en forbrytelse. Tolkning av data blir derfor et nøkkelord i denne sammenheng, for en slik tolkning vil alltid være avhengig av hvilket utgangspunkt man har for tolkningen av de data som til enhver tid måtte foreligge.

Som kristne bør vi selvsagt bøye oss for den eksperimentelle naturvitenskapens resultater; men vi skal ikke bøye oss for en tolkning av naturhistoriske data, der man i utgangspunktet har utelukket at Gud eksisterer og kan ha grepet inn også i naturhistoriens gang – slik som han jo for eksempel gjorde ved å sende Vannflommen.

Konsekvensene av å gå på kompromiss

For hvis Bibelen verken er til å stole på når det gjelder tidspunktet for Vannflommen – «i Noahs dager» – eller mht. det faktum at flommen var verdensomfattende – «vannflommen kom og tok dem alle» – hvordan kan vi da vite om dens etisk-religiøse budskap er sant?

De av dere som følger med i debatten i Dagen – og ikke minst på dagen.no – vil vite, at dette er helt aktuelle problemstillinger. Men dessverre fremstiller noen bekjennende kristne det nærmest som om naturhistorie-vitenskapen er like «solid fundamentert» som naturvitenskapen.

Men har alt dette da så mye å si? Ja, for denne naturhistorie-vitenskapens «resultater» innebærer ikke bare en benektelse av at eksempelvis den verdensomspennende Vannflommen noensinne har funnet sted, men de setter indirekte også spørsmålstegn ved Jesu ord om at «[h]immel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå» (v. 35).

For hvis Jesus tok feil og en slik verdensvid flom med bare åtte overlevende mennesker aldri fant sted på det tidspunktet han sier den gjorde, så må man jo virkelig spørre seg om han også tok feil når det gjelder hans profetiske ord om Menneskesønnens gjenkomst på himmelens skyer (med mer).

Den åndelige virkeligheten er den avgjørende!

Men Jesus tok ikke feil, verken når det gjelder flommen eller gjenkomsten! Virkeligheten er nemlig dypest sett ikke naturalistisk/materialistisk bestemt, men åndelig bestemt, slik det indirekte fremgår av det første verset i teksten til i dag (v. 35 – leses på nytt!).

For dermed sier vår Herre Jesus jo, at dét som vil bestå til evig tid er ikke den synlige, skapte verden, men dét Guds ord hvorved den ble til. Derfor viste Jesus seg jo heller ikke bare som Herre over sykdom og død, da han vandret her på jord, men også som Herre over naturkreftene ved sitt ord!

Det er altså ikke tilfeldigheter og naturlover som bestemmer hva som skal skje med himmel og jord en gang i fremtiden. Vi har en allmektig Gud, som skapte himmel og jord, og som har sendt sin enbårne Sønn til frelse for verden!

Slik det var han som selv lukket døren på arken, da Noah og hans familie og alle dyrene var på plass i den (1. Mos. 7:16b: «Og Herren lukket etter ham»), slik vil Gud også selv på et tidspunkt lukke den nådedøren som nå i dag fortsatt står åpen for alle som vil omvende seg og tro på evangeliet!

Og da vil han skape «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor», sier Skriften (2. Pet. 3:13). «Tenk hvilken dag, hvilken dag!» (Sangboken nr. 329, v. 4).

Amen.

Nedenstående innlegg sendte jeg til Dagen i går og fikk det i retur i dag morges (men senere på dagen fikk jeg beskjed om at et annet innlegg, som jeg sendte dem 24/8, vil bli publisert om få dager):

Fra: Axel Saxe 

Date: man. 26. aug. 2024 kl. 15:44 

Subject: Hva er "det hellige sted" som "ødeleggelsens styggedom" skal stå på? 

To: <debatt@dagen.no>

I to innbyrdes ganske forskjellige innlegg om endetiden ("Om å forstå Matteus 24 rett" av Jarle Rosvold og "Forvirring rundt bibelske kjernebegreper" av Sindre Hovdhaugen) på dagen.no 25/8 blir det hevdet, at jødene skal komme til å gjenreise tempelet i Jerusalem, som jo ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr.

Men av profetien om de 70 årukene i Dan. 9:24-27 fremgår det jo klart, at det etter Jerusalems og tempelets ødeleggelse "inntil enden [skal være] krig, ødeleggelse er fast besluttet" (v. 26). En gjenoppbygging av templet synes allerede av den grunn å være utelukket. 

Dessuten stemmer dette jo overens med Jesu profeti om at Jerusalem etter sin ødeleggelse "skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende" (Luk. 21:20ff). For hedningefolkenes tider vil selvsagt ikke ta slutt før enn Antikrist og hans hærer har blitt beseiret ved Jesu gjenkomst "på himmelens skyer med kraft og stor herlighet" (Matt. 24:30; jfr. Åp. 1:7 og 19:11ff)! 

Endelig er den kristne menigheten jo ifølge Skriften Guds tempel (1. Kor. 3:16; 2. Kor. 6:16), så når det i 2. Tess. 2:4 står at "lovløshetens menneske" (Antikrist) skal sette "seg i Guds tempel og gir seg ut for å være Gud" (jfr. Matt. 24:15), så må det bety at Antikrist vil prøve å innta Guds plass i den kristne menigheten (jfr. at antikrist også kan bety "istedenfor Kristus"!). 

Luther kalte paven for Antikrist, siden han satte seg over Guds ord og dermed over Gud selv. Men selv om Luther tok feil i å identifisere paven med Antikrist, så hadde han antakelig rett i at Antikrist vil utgå fra den kristne menighetens midte, da dette jo indirekte synes å fremgå av 1. Johs. 2:18-19. 

Vi ser jo tendenser til noe slikt her i Norge allerede, idet Den norske kirke, Metodistkirken og Menighetsfakultetet m.fl. har satt seg ut over Guds ord i homofilispørsmålet (jfr. bla. Bernt Oftestads og Jon Kvalbeins kronikker om MFs forfall i Dagen nylig). 

Det er således ikke uten grunn vår Herre Jesus i Matt. 24:15 advarer oss om, at vi må forstå ordene om "ødeleggelsens styggedom" (Antikrist) hos profeten Daniel på rett måte, det vil si at "det hellige sted", der Antikrist skal "stå", uten tvil skal forstås i overført betydning. 

I Bibelverket-kommentaren til 2. Tess. 2:4 uttrykte Bjarne O. Weider det i sin tid slik (Oslo 1974, s. 119): 

"Lovløshetens menneske gjør stormangrep på selve sentrum for Guds nærvær, i himmelen og i menneskehjertene. Det faller naturlig i denne sammenheng å sitere fra Es. 57,15: "For så sier den Høye, den Opphøyede, han som troner evindelig og hvis navn er hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden ...". Der krever lovløshetens menneske plass og herredømme, i himmelen og menneskenes hjerter." 

Skildringen av "Dyret fra havet" (Antikrist) i Åp. kap. 13 understøtter jo denne forståelsen, i og med at noen vil bli stilt overfor valget om å tilbe Antikrist eller miste livet (se Åp. 13:15). 

Axel Lundholm Saxe 

cand.teol. & ord. misjonsprest

Slik det fremgår her: https://www.dagen.no/meninger/ingen-av-stettes-innvendinger-er-gyldige/, så debatterte jeg litt med Harald Peter Stette i juni-juli om hvorvidt hele Bibelen kan kalles Guds ord. Begge innleggene mine måtte imidlertid forkortes vesentlig, hvis jeg skulle få dem publisert i Dagen. 

Herunder derfor en kopi av de opprinnelige innleggene som jeg sendte til Dagen, der jeg på slutten av det første innlegget viser at jødenes tilbakevenden til Israels land i vår tid er profetert i Bibelen, og på slutten av det andre innlegget viser at dette har med Jesu nært forestående gjenkomst å gjøre:

Fra: Axel Saxe <saxeaxel@gmail.com>
Date: fre. 19. juli 2024 kl. 10:05
Subject: Ingen av Stettes innvendinger holder mål!
To: <debatt@dagen.no>

Harald Peter Stette "er ikke overbevist", skriver han på dagen.no 18/7 ("Uriktig og uheldig å regne hele Bibelen som Guds ord"). Dette som svar på innlegget mitt i Dagen 9/7, der jeg påviste hvordan Jesus og Paulus faktisk omtaler Det gamle testamentet (GT) som Guds ord. 

Stettes første innvending gjelder det faktum at den jødiske kanon formelt først ble fastslått på slutten av det 1. århundre e. Kr. Men dette var jo først og fremst en avgrensning av hvilke skrifter som skulle regnes for hellige innen jødedommen.

Vi trenger således ikke å dra de såkalte apokryfe skriftene inn i denne diskusjonen, for i evangelisk-luthersk sammenheng regnes disse skrifter jo - slik som i jødedommen - IKKE som en del av Guds ord. 

Så når Paulus viste til Skriften, så innbefattet denne betegnelsen derfor uten tvil både Mosebøkene, Profetene, Salmene og "Skriftene", det vil si: hele vårt GT. 

Videre mener Stette, at når Paulus siterer fra Moses' og Jesajas skrifter, uten direkte å nevne at disse er Guds ord, så viser dette at han ikke betraktet skriftene deres som Guds ord. Men saken er jo, at det var en så selvfølgelig sak at Moses' og Jesajas skrifter var en del av Guds ord, at det var helt overflødig å nevne det!

Den tredje innvendingen til Stette er enda rarere: Han viser til at Paulus bruker andre ord som "evangelium", "sannhetens ord' og "[forsoningens ord]" for å betegne dét som er Guds ord. Dette skal ifølge Stette vise "at Paulus ikke har en formell forståelse av Guds ord (at Guds ord er det som er skrevet i en bestemt bok), men at han har en mer innholdsmessig forståelse.av Guds ord".

Men slike betegnelser tjener jo bare til å få frem hva som er det sentrale i Guds ord i Den nye pakten ved Jesus Kristus, på samme måten som Paulus med flere kan bruke "loven" eller "loven og profetene" som betegnelse for det sentrale i Den gamle pakten ved Moses!

Endelig påstår Stette at vi kan se "en distinksjon mellom Guds ord og forkynnelsen" i Titus 1:3. Men saken er jo tvert imot dén, at "[g]jennom apostelens forkynnelse er det altså Guds eget ord som høres", slik det står i Bibelverkets kommentar til Titus-brevet (Oslo 1979, s. 169). 

Ingen av Settes innvendinger er således gyldige; og det henger kanskje sammen med at Stette mener, at det er "en historisk forståelse av bibelordet, som er det primære". 

For slik talte ikke vår Herre Jesus om GT. Det primære var ifølge ham alt det i Skriften som profetisk viste frem mot hans komme som den av Gud lovede Messias for Israels folk, slik det fremgår av især Luk. 24:25ff.

For dét som først og fremst kjennetegner GT, er at det er "det profetiske ord" (jevnfør 2. Pet. 1:19-21). 

Men ikke bare inneholder GT klare profetier om Jesu første komme for å frelse oss fra synden, døden og djevelens makt, men også i alle fall minst én klar profeti om hvordan en rest av Israel skal omvende seg ved Jesu gjenkomst, nemlig Sak. 12:10 (jevnfør Åp. 1:7 og Rom. 11:25ff):

"Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte."

Denne profetien står i en sammenheng i Sak. kap. 12, der det blant annet tales om hvordan Gud "vil ... søke å ødelegge alle de hedningefolkene som drar opp mot Jerusalem." (v. 9). 

Denne verdensomspennende krigen mot jødene i Israels land er det vi nå ser forspillet til. Og under Antikrist vil dette spisse seg endelig til, jevnfør Matt. 24:15ff og 2. Tess. 2:3ff.

Det kan dessverre ikke nektes at det hersker stor uenighet blant (især) protestantiske kristne om mange enkeltheter vedrørende endetidens forløp, og at det derfor til dels er stor forvirring på dette område, slik Stette er inne på.

Men verken Stette eller andre kan bortforklare, at jødene ifølge apostelen Paulus fortsatt er "elsket [av Gud] for fedrenes skyld" (Rom. 11:28b), og at 'Israels rest' (jevnfør Rom. 9:27) til sist - ved Jesu gjenkomst "på himmelens skyer med stor kraft og herlighet" (Matt. 24:30c) - "skal ... få miskunn" og "bli frelst" (Rom. 11:31b + 26a)!

Axel Lundholm Saxe 

cand.teol. & ord. misjonsprest

Fra: Axel Saxe <saxeaxel@gmail.com>
Date: tir. 11. juni 2024 kl. 11:27
Subject: Jesus og Paulus omtaler "Skriften" (GT) som Guds ord!
To: <debatt@dagen.no>

I et innlegg på dagen.no 10/6 ("Legitimering av Israel er misbruk av Bibelen") avviser Harald Petter Stette at visse bibelhenvisninger skulle kunne gi begrunnelse for å betrakte hele Bibelen som Guds ord:

"Bibelhenvisningene sier bare at det finnes et fenomen som kan karakteriseres som Guds ord, men presenterer ikke dette fenomenet for oss", skriver han blant annet. 

Men apostelen Paulus skriver jo i Rom. 3:1-2: "Hva fortrinn har da jøden? ... Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem." 

Dette "Guds ord" som jødene fikk betrodd betegner jo uten tvil det samme som dét Paulus litt senere i det samme kapittel av Romerbrevet omtaler som "loven og profetene" (eller bare "loven" - se Rom. 3:21), og som han i begynnelsen av det etterfølgende kapittelet kaller for "Skriften" (Rom. 4:3), det vil si Det gamle testamentet (GT).

Også vår Herre Jesus selv kunne bruke disse betegnelsene om hverandre, slik det fremgår av Johs. 10:35, der han sier: "Når loven har kalt dem som Guds ord kom til, for guder - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig -". 

I Gal. 3:8 taler Paulus dessuten om Skriften som om det var tale om en person, idet han sier at "Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene". Denne personifiseringen av Skriften viser jo at han betraktet hele Skriften eller GT som Guds ord (jfr. også 2. Tim. 3:15-16)! 

Men alt i GT skal selvsagt leses i sin kontekst, til hvilken den kristne menigheten jo også regner Det nye testamentet (NT). Et skriftsted som dét Stette nevner - [1]. Sam. 15:3 - kan derfor ikke brukes til rettferdiggjøring av folkemord på Gazas befolkning (men det har Netanyahu for øvrig heller aldri gjort, selv om Stette insinuerte dette i et innlegg i Dagen 9/4!).

Som ett av flere kriterier for å kunne kalle noe i Bibelen for "Guds ord", foreslår Stette de "tekstene som blir brukt i gudstjenestene". Det er imidlertid vanskelig å ta et slikt forslag alvorlig. For i prinsippet er det vel ikke aå stor forskjell på Stettes forslag og kætteren Markions forslag i sin tid i oldkirken om å stryke hele GT + store deler av NT som hellig skrift for den kristne menigheten(?).

Men dertil kommer, at til disse tekstene - som Stette altså foreslår som et kriterium for å kunne kalle noe i Bibelen for "Guds ord" - så hører det også en tekst som for eksempel Jer. 31:1-6 (lesetekst til 2. søndag i påsketiden).

Stette vil få store problemer med å bortforklare, at denne teksten står i en sammenheng der det profeteres om en tilbakeføring "[i] de siste dager" (Jer. 30:24b) av Israels folk "fra landet i nord og ... fra jordens ytterste ende" (Jer. 31:8a) til "landet [Gud] ga til deres fedre" (Jer. 30:3b: jfr. Jer. 30:10-11 og 31:8-10).

For også Jer. 31:1-6 må jo selvsagt leses i lyset av sin kontekst, som er Jeremia-bokens såkalte "trøstebok" (Jer. kap. 30-31); og av denne "trøsteboken" fremgår det klart, at det i alle fall ikke kan være hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon på 500-tallet f. Kr. som det er profetert om i disse to kapitlene av Jeremia-boken.

Men kan Stette kanskje fortelle oss hvilken annen hjemkomst av jødene til Israels land det da er profetert om i "trøsteboken" - siden han altså nå har kommet med et forslag som vil innebære en inkludering av Jer. 31:1-6 i den del av Bibelen som skal kunne betegnes som "Guds ord"?

I "trøsteboken" gir Gud for øvrig en forsikring om at først når lovene som han har fastsatt for solens, månens og stjernenes gang, samt for havet og dets bølgers brusen - først når "disse lovene ikke lenger står ved makt, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager" (Jer. 31:35-36). 

Axel Lundholm Saxe

ord. misjonsprest

I forlengelse av innlegget jeg publiserte her på bloggen min i går - samt i tilkntning til et innlegg på dagen.no 25/6 av Ottar Endresen: "Rock og offerkjøtt i den kristne forsamlingen" - vil jeg gjøre oppmerksom på nedenstående siste delen av et innlegg som jeg sendte Dagen 18/5, men fikk i retur fra dem 21/5 med anmodning om å forkorte det til under halvparten av opprinnelig størrelse.

Ottar Endresen skriver i innlegget sitt at han har savnet dette perspektivet i debatten. Men det skyldes altså ikke undertegnede, men Dagens leserbrevsredaksjons anmodninger til meg om å forkorte innlegg (det forkortede innlegget sto på trykk i Dagen 5/6 under overskriften "Den kristne musikk-friheten er en frihet under ansvar for gud").

Men så sant "Bibelen ikke gir oss klare ord når det gjelder valg av musikkformer" - slik Bygstad nå har innrømmet - så må noen av Paulus' formaninger i Rom. 14:1ff vedrørende de kristnes forhold til visse adiafora-spørsmål kunne overføres på spørsmålet om bruk av musikkformer i kristen formidling. 

 

Når det gjelder adiafora-spørsmål, så skylder vi ifølge Rom. 14:1 ff først og fremst å vise kjærlighet overfor våre søsken i troen (jevnfør også 1. Kor. 8:1ff og 10:23ff). 

 

Dette gjelder imidlertid både den som "har tro til å ete alt" og den som "er svak [i troen, og som derfor] eter bare grønnsaker. Den som eter [alt], må ikke forakte den som ikke eter [alt]. Og den som ikke eter [alt], må ikke dømme den som eter [alt]" (Rom. 14:2-3). 

 

Men hva da med ordene i Rom. 14:15a: "Og dersom du med din mat [les: bruk av musikkform i kristen formidling] volder din bror sorg, da vandrer du ikke i kjærlighet"? 

 

Ja, slik det fremgår av det neste halv-verset, så sikter ordet "sorg" her til dette at "[d]u må ikke med din mat [les: bruk av musikkform i kristen formidling] føre den i fortapelse som Kristus er død for!" (Rom. 14:15b). 

 

Derfor handler Rom.14:15f "bare [om slike] tilfeller der man [ved å spise en bestemt form for mat - les: bruke en bestemt form for musikk i kristen formidling] vil kunne forårsake at en [trosmessig] svakere bror faktisk faller i synd; i motsatt fall ville dette innebære at hele standarden for [mat - les: musikkformer] i slike tilfeller ville blitt bestemt av de svakeste kristnes rigorøse holdninger" (George Eldon Ladd: "A Theology of the New Testament", Grand Rapids 1974, s. 523 - min oversettelse).

 

Axel Lundholm Saxe

ord. misjonsprest

Fikk beskjed fra Dagens leserbrevsredaktør forleden om at jeg måtte regne med å få flere innlegg i retur i fremtiden, hvis jeg fortsatte med å sende dem så mange innlegg (25 publiserte innlegg det siste året, herav 11 i løpet av de siste 17 uker). Samtidig returnerte Dagen nedenstående respons på Jan Bygstads avsluttende innlegg i musikkdebatten (som står på trykk i Dagen for i dag).

Med innlegget "Musikkdebatten: Ti spørsmål - og litt til" (dagen.no 23/6) ønsker Jan Bygstad for sin del "å sette punktum for debatten rundt musikkspørsmålet". 

I innlegget sitt gjentar han imidlertid noen beskyldninger mot sin motpart i debatten, som jeg hermed må be om spalteplass for å imøtegå pånytt.

Bygstad hevder således at hans motstandere - "uten forsøk på dypere grunngjeving" - i debatten har fremført "påstander om at "musikk er nøytral" og at "musikkspørsmålet er et adiaforon"". 

Dette stemmer jo ikke, for undertegnede har for det første flere ganger vist til at det ifølge avdøde prof. Aksel Valen-Sendstads "Innføring i KRISTEN ETIKK" (Oslo 1984) bare finnes to kategorier av etiske spørsmål innen kristen etikk: spørsmål som er avgjort på forhånd i Bibelen, og så adiafora-spørsmålene. 

Og i og med at Bygstad selv har innrømmet at "Bibelen ikke gir oss klare ord når det gjelder valg av musikkformer" (Dagen 23/5), så må altså musikkspørsmålet høre under adiafora-spørsmålene i den kristne etikken. 

For det andre, så har jeg også flere ganger - igjen med referanse til Valen-Sendstad -fremholdt at adiafora-spørsmål i kristen forstand ikke er "kristelig-nøytrale spørsmål", selv om de hører under fornuftens avgjørelse.

Dette har ifølge Valen-Sendstad som konsekvens, at "[i]ngen ... i slike saker [har] grunnlag for eller rett til å sette seg til doms over andres samvittighet, tro og moralske holdning" (s. 194). 

De kriterier som derfor kan komme på tale her, er således bare dem som ifølge Skriften gjelder for adiafora-spørsmål generelt og som vi finner i Rom. 14:1ff, samt 1. Kor. 8:1ff og 10:23ff. 

Flere av de spørsmålene som Bygstad stiller i sitt innlegg er således enten allerede besvarte eller overflødige, siden de forutsetter at musikk-spørsmålet ikke er et adiaforon i kristen forstand (gjelder spørsmålene 1 - 3 og 5 - 6). 

Hva angår spørmål 4 og 7, så har de begge å gjøre med den konteksten som de enkelte musikkformer skal brukes i, og der er vi jo enige om at denne konteksten har stor betydning. 

De tre siste spørsmålene til Bygstad (8 - 10) går vel alle på dette med den kristne menighetens kall til å være hellige, i motsetning til å la seg påvirke og prege av tidsånden etc.

Også dette har jo på et vis med kontekst å gjøre. Men slik Mesteren selv omga seg med "tollere og syndere", uten at dette betød at han lot seg påvirke i syndig retning, slik må vi som kristen menighet jo være "i verden", selv om vi ikke er "av verden".

Det forekommer meg at Bygstad her opererer med et GT-lig, ytre hellighets-ideal, når det gjelder menighetens gudstjeneste. Men det NT-lige gudstjeneste-idealet er jo dét som står beskrevet av apostelen Paulus i 1. Kor. 14:26ff!

Endelig nevner Bygstad avslutningsvis igjen dette med risikoen for å "søke åndelige mål ved hjelp av kjødelige midler". Men "kjødet" kan jo ytre seg på mange forskjellige måter, og felles for dem er vel at oppmerksomheten dras vekk fra det budskapet som skal formidles i en kristen sammenheng.

Når man for eksempel i mange århundrer brukte latin som gudstjeneste-språk i den romersk-katolske kirke, så var jo dette en tradisjon som reformatorerne fant å måtte bryte med, fordi den representerte en slik kjødelig hindring for evangeliets frie løp.

På samme måten kan stive, arkaiserende musikkformer i dag være en kjødelig hindring for evangeliet, mens det å bruke mer moderne musikkformer kan være det motsatte. Men at det her finnes kjødelige "grøfter på begge sider av veien", skal ikke benektes!

Axel Lundholm Saxe

ord. misjonsprest

Preken på Skjæveland Misjonshus 2. søndag i påsketiden 7. april 2024 v/Axel Lundholm Saxe

Siden jeg i dag har valgt å tale over den gammeltestamentlige leseteksten som er satt opp på denne 2. søndag i påsketiden, så finner jeg det på sin plass med noen innledende ord om Det gamle testamente (GT). 

Samme dag som Jesu oppstandelse hadde funnet sted tidlig om morgenen, fikk jo to av hans disipler som var på vei til Emmaus, møte og samtale med den oppstandne inkognito. Og som vi husker står det, at Jesus under denne samtalen «begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (Luk. 24:27). 

Det er altså vår Herre Jesus selv som har lært oss å lese GT som en profetisk forkynnelse om den frelse som Gud lovet menneskene allerede på syndefallets dag (jfr. 1. Mos. 3:15). 

Og helt i tråd med denne måten å lese og forstå GT på, omtaler apostelen Peter i sitt 2. brev GT som «det profetiske ord», og sier at vi «gjør ... vel i å akte på [det]», fordi «[d]et er som en lampe på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter» (2. Pet. 1:19). 

Apostelen Paulus minner oss jo imidlertid om at «vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis» (1. Kor. 13:3). Dette gjelder også for «det profetiske ord» / GT. Selv om vi i likhet med de to disiplene på veien til Emmaus kan oppleve at hjertene våre blir satt i brann, når GT blir utlagt for oss i Herrens Ånd (jfr. Luk. 24:32), så forstår vi det likevel bare «stykkevis» eller glimtvis, og mange detaljer forblir litt i det dunkle. 

Derfor er det viktig å huske på dét som apostelen Peter sier i umiddelbar forlengelse av det før siterte verset, nemlig «at ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning», fordi ethvert «profetord» i GT dypest sett kommer fra Den Hellige Ånd, og derfor må tolkes i lys av andre «profetord» i GT og i lys av GTs samlede budskap (jfr. 2. Pet. 1:20-21). 

Men det er også viktig å huske på, at profetiene i GT ikke bare handler om dét som skjedde med Jesus i påsken for snart 2000 år siden, men også om det som skal skje ved Jesu gjenkomst «på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt. 24:30c), og i tiden etterpå gjenkomsten. 

Også her kan vi sitere noe som apostelen Peter har sagt, nemlig i talen hans til folket i Jerusalem etter helbredelsen av den lamme mannen, som vi hører om i Apg. kap. 3: 

«Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av» (Apg. 3:19-21). 

Profetteksten fra GT som vi nu skal lese, taler nettopp om de av Peter her omtalte gjenopprettelses-tider som skal komme etter Jesu gjenkomst: 

Jer. 31:1-11 leses (OBS! Leseteksten til denne søndagen går bare tom. vers 6, men for sammenhengens skyld syntes jeg det var nødvendig å ta med litt flere vers) 

Teksten jeg nettopp leste, står i et avsnitt av profeten Jeremias’ bok (kap. 30 – 31) som har blitt kalt for «trøsteboken», fordi det i hovedsak består av trøstende profetier for Guds folk. Hos profeten Jesaja utgjør den siste del av boken (kap. 40 – 66) et liknende avsnitt, som derfor også kalles for «trøsteboken». 

Innholdet av det profetkallet som Jeremia hadde fått fra Gud står beskrevet i Jer. 1:9-10: «Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.» (jfr. Jer. 31:28). 

I overensstemmelse med dette «programmet», så var største delen av profetiene til Jeremia derfor domsprofetier vedrørende både Juda rike og noen av de omkringboende folkeslag (dvs. profetier om at Gud ville ‘rykke opp, rive ned, ødelegge, bryte ned’). Men i «trøsteboken» profeterer Jeremia i hovedsak om gjenreisingen «i de siste dager» av det som Jesu disipler i Apg. 1:6 kaller «riket for Israel» (dvs. profetier om at Gud ville ‘bygge, plante’). 

Uttrykket «i de siste dager» er brukt i den siste setningen i det verset som går rett forut for vår tekst (Jer. 30:24b). Der står det: «I de siste dager skal dere forstå det»; og «det» viser her selvsagt tilbake til noe som står i det foregående, og som man først «i de siste dager» vil være istand til å forstå. Men samtidig peker uttrykket «i de siste dager» fremover mot den neste setningen i «trøsteboken», altså dén setningen som innleder vår tekst: 

«På den tiden, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk.» (m.u.) 

Helt på slutten av 1800-tallet hadde jødene jo bare så smått begynt å vende tilkake til sitt gamle land. Men allerede dá skrev C. Asschenfeldt-Hansen flg. i Bibel-kommentaren «Fra Guldgruben» om betydningen av uttrykket «i de siste dager» i Jer. 30:24b: 

«Med de siste dager er det selvfølgelig ikke tenkt på den første hjemkomsten fra Babylonia, men på de tider som vil opprinne for Israel etter den nåværende lange landflygtighetstid» (5. bind, København 1899, s. 101 (her «fornorsket»)). 

Hvorfor skrev Asschenfeldt-Hansen at det med «de siste dager ... selvfølgelig ikke [er] tenkt på den første hjemkomsten fra Babylonia» (min utheving) ? Det gjorde han, fordi det står at Herren «på den tiden» – altså i de «siste dager» – «vil være alle Israels ætters Gud» (m.u.). 

For når det gjelder hjemkomsten fra det 70-årige fangenskapet i Babylonia på 500-tallet f.Kr., så var det jo ikke «alle Israels ætter» som opplevde denne hjemkomsten, men bare de to stammene som hadde blitt tilbake i det sørlige Juda rike, etter at de øvrige ti stammene i Nordriket – som i GT blir omtalt som Israels rike – hadde blitt deportert til Assyria i 722 f.Kr. 

Dertil kommer, at innholdet av «trøsteboken» i Jer. kap. 30-31 allerede i innledningen til «trøsteboken» blir sammenfattet på en måte som tydelig viser, at den hjemkomsten det hér er tale om, gjelder både Israels rike og Juda rike: 

«For se, dager kommer, sier Herren, da jeg gjør ende på mitt folks, Israels og Judas fangenskap, sier Herren, og fører dem tilbake til det landet jeg ga deres fedre, så de kan ta det i eie» (Jer. 30:3). 

Videre fremgår det jo også av både dette verset og av v. 8a i teksten jeg leste, at Gud «på den tiden» det er tale om her, «fører» folket sitt ut «fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende» (sml. 30:11b: «... alle de folkene som jeg har spredt deg iblant»). 

Det samme sier v. 10 i teksten vår indirekte, i og med at det dér tales om at denne hjemkomsten av Israels folk skal forkynnes til «alle folk» og «fjerne kyster», siden det ikke bare er tale om en hjemkomst fra «landet i nord» – som på Jeremias’ tid vel ble forstått som Babylonia – men om en hjemkomst av folket fra allverdens land og folk, som de hadde vært adspredt i! 

Den i «trøsteboken» profeterte hjemkomsten «fra jordens ytterste ende» er således helt klart den samme samlingen av «Israels barn» til «landet sitt», som dén det tales om allerede i Jer. 23:7-8 : 

«Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si: så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! – men: Så sant Herren lever, som førte Israels hus og ætt og lot dem komme fra et land i nord og fra alle de landene jeg hadde drevet dem bort til! Og de skal bo i landet sitt» (jfr. Esek. 28:25-26, samt 36:16ff). 

På den tiden da Asschenfeldt-Hansen skrev sin Bibel-kommentar (dvs. omkr. 1900), var denne profeterte samlingen av jødene til «landet sitt» jo allerede i emning; og vi er jo nå enda nærmere den fullstendige oppfyllelse av denne profetien! For etter ødeleggelsen av Jerusalem – som vår Herre Jesus jo profeterte om og som også skjedde i år 70 e.Kr. – så skulle byen jo «ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende» (Luk. 21:24b). 

At Jerusalem nå igjen – etter nesten 2000 års landflygtighet for jødene – har blitt hovedstad i det jødiske landet Israel, sammenfaller jo med at evangeliet nå sikkert ganske snart vil ha blitt «forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag», slik Jesus taler om i Matt. 24:14. Og da skal jo «enden komme», sier han! 

Men jødene som folk betraktet avviser jo fortsatt at Jesus er den Messias Gud hadde lovet å sende dem. Og av «trøsteboken» hos Jeremias fremgår det klart, at løftet om at Gud vil samle jødene i «landet sitt» pånytt er uløselig forbundet med opprettelsen av en ny pakt, grunnet på syndenes forlatelse og nyskapelsen av folkets sinn og hjerte: 

«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. ... Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. ... For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger minnes deres synd.» (Jer. 31:31-34; jfr. Esek. 36:25-27 + 33 og Hebr. 8:7ff, som siterer fra Jer. 31:31f). 

I Jesajas «trøstebok» fremgår dette også klart, i og med at den «Herrens tjener» som iflg. bla. Jes. 49:6 skulle «gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake», er den samme som den personen det tales om i Jes. kap. 53! 

Apostelen Paulus sier jo imidlertid som kjent i Rom. 11:25-27, at «forherdelse har for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn», men at «hele Israel skal bli frelst» ved at befrieren – slik det står skrevet i GT – skal komme fra Sion og rydde bort ugudelighet hos Israels folk og opprette en syndsforlatelses-pakt med dem (i NB2007 er det på dette stedet i Rom. kap. 11 bla. henvist til Jer. 31:33, som jeg nettopp siterte fra). 

Paulus må jo her sikte til noe som skal skje ved Jesu gjenkomst, i og med at det er tale om en befrier som skal komme «fra Sion». For i den profetiske Salme 2 sier Gud jo i v. 6 at han har «innsatt [s]in konge [Jesus] på Sion». Dét som iflg. Rom. 11:25-27 skal skje, er derfor uten tvil dét, som er profetert i Sak. 12:10: 

«Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.» 

 Det er i dette lyset vi må lese v. 9a i teksten vår: «Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, ...», og ikke minst profetien i Hos. 3:4-5: 

«For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, ... Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David, sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager.» 

Ut fra konteksten i Sak. kap. 12 forstår man videre, at Jesu gjenkomst og Israels omvendelse skal skje i forb. m. at «hedningefolkene ... drar opp mot Jerusalem» (v. 9) og beleirer byen (v. 2b). Ja, det står likefram at «alle jordens hedningefolk skal samle seg mot [Jerusalem]» (v. 3c)! 

Både i v. 2 og v. 11 i teksten vår er det hentydet til / profetert om dette, samt i Jer. 30:7: «Ve! Stor er den dagen, det er ingen som den. En trengselstid er det for Jakob. Men han skal bli frelst fra den.» 

Vi merker jo i dag tydelig at en slik oppmarsj mot Israel og Jerusalem er under oppseiling. Det fremgår bla. av den ensidig anti-israelske nyhetsdekningen på NRK, som bla. tidligere Dagen-redaktør Odd Sverre Hove har påvist (han har ukentlige nyhetsoppdateringer på P7 Kristen Riksradio vedr. Gaza-krigen). 

Som kristne må vi imidlertid passe på at vi ikke lar oss skremme, slik at vi lar oss rive med av kristne som serverer oss deres egne spesielle tydninger av «det profetiske ord» (jfr. noe av det jeg sa innledningsvis). 

I filmen «Praying for Armageddon» – som nylig ble vist på NRK – fikk man nærmest inntrykket av at flertallet av de evangelikale kristne i USA nå arbeider for og ber til Gud om at Harmageddon-krigen (jfr. Åp. 16:14 + 16; 19:19f) snart må komme. Både på dette punktet og hva angår fremstillingen av konflikten mellom Israel og palestina-araberne, var filmen «Praying for Armageddon» imidlertid helt klart sterkt tendensiøs. 

I den etterflg. «Trygdekontoret»-debatten – som ble ledet av Thomas Seltzser – klarte Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk langt på vei å få visket ut det falske inntrykket som filmen ga vedr. flertallet av evangeliske kristne i USA; men uansett var det skremmende å se hvordan noen militante kristen-grupperinger i USA misbruker og forvrenger «det profetiske ord» i både GT og NT! 

Bla. så man en plakat, der Jesus var fremstillet med en MK-47-riffel i hånden – mens han jo iflg. Skriften skal tilintetgjøre Antikrist bare ved «sin munns ånde» (2. Tess. 2:8). 

Tilbake til teksten vår fra Jeremias’ bok: Jeg mener nå å ha dokumentert, at den er en (del av en) lengre profeti («trøsteboken») om «den tiden» som inntrer idet Jesus kommer tilbake på himmelens skyer, slik det står om i bla. Åp. 1:7 (jfr. Sak. 12:10!): 

«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.» 

Ifølge kronologien i Åp. kap. 19 – 20, så er det jo det såkalte tusenårsriket som følger etter Jesu gjenkomst og oppgjøret med Antikrist. Uttrykket «På den tid» her i vår tekst sikter altså til innledningen på tusenårsrikets tid, der djevelen vil være bundet (Åp. 20:1-3). 

Det er imidlertid ikke alltid like lett å skjønne hvilke deler av en profeti i GT som går på tusenårsriket og hvilke deler som gjelder forholdene på den nye himmel og den nye jord, som Gud jo først skal skape etter tusenårsriket og den etterflg. Dommedagen. 

For GTs profeter «sammenskuet» jo ofte begivenheter som tilhører forskjellige tidsepoker – slik man på avstand kan oppfatte to fjelltopper som liggende nær hverandre, mens det i virkeligheten kan ligge en stor dal imellom dem, som man ikke ser. 

Men profetiene taler i alle fall klart om at tusenårsriket vil bli en stor misjonstid med utgangspunkt i Israel, noe som også er antydet av apostelen Paulus i Rom. 11:15 (sett i sammenheng med v. 23 i samme kap.): 

«For er verden blitt forlikt med Gud ved deres [jødenes vantro folkeflertalls] forkastelse, hva annet vil da deres antakelse [«hvis de ikke holder fast ved sin vantro» (Rom. 11:23b)] bli enn liv av døde?». 

Misjonen i tusenårsriket skal fortsatt ha Jerusalem som sitt utgangspunkt; men istedenfor «sentrifugal», vil misjonen nå i høyere grad bli «sentripetal», slik det fremgår av profetien i Jes. 2:2-4 (som også står i Mika 4:1-3): 

«Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det [= «sentripetal» misjon]. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem [= «sentrifugal» misjon]. Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig.» 

I Sak. 8:20-23 profeteres det tydeligvis om noe av det samme, men her er tilbedelsen av Gud mer i sentrum: 

«Så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang skal det skje at hele folkeslag, og mange byers innbyggere skal komme hit. Innbyggere i den ene byen skal gå til den andre og si: La oss gå av sted for å bønfalle Herren og for å søke ham, Herren, hærskarenes Gud! – Jeg vil gå! Jeg óg!. Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem, og bønfalle Herren. Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!» 

Tusenårsriket henger altså sammen med GTs løfter om gjenreising av «riket for Israel». I bunn ligger Guds dype kjærlighet til Israels folk, slik det er uttrykt så smukt og så sterkt i vers 3 i teksten vår: 

«Fra det fjerne [dvs. fra et punkt langt frem i tiden] har Herren åpenbart seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» 

For som Paulus sier i Rom 11:28b-29, så er de «elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall». Men samtidig bekrefter v. 2 og v. 7 b i teksten vår, at det bare er «dem som er igjen av Israel» (v. 7b) etter den fryktelige trengselstiden under Antikrist (jfr. Jer. 30:4-7), som til slutt vil få «nåde i ørkenen [landflygtighetstidens lange ørkenvandring]» og bli ført «til ro» av Herren i tusenårsriket (vers 2). Dette fremgår jo også av Jes. 10:21-22a: 

«En rest skal omvende seg, en rest av Jakob, til den veldige Gud. For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en rest av det omvende seg.» 

Og når Paulus i Rom. 11:25f ut fra Skriften skal begrunne den hemmeligheten vedr. Israels frelse som han dér taler om – og som jeg var inne på tidligere – så viser han bla. til Jes. kap. 59, der det i v. 20b står, at den gjenløseren eller befrieren som skal komme, er «for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob». 

Når Paulus derfor i Rom. 11:26 sier at «hele Israel» skal bli frelst, så må meningen altså være: hele dét Israel som er tilbake på jorden etter at Jesus har kommet «ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun» (1. Tess. 4:16a; jfr. 1. Tess. 4:15f og 1. Kor. 15:51-52 – ‘bortrykkelsen’). 

På dette tidspunktet vil jo Jesu brud nettopp ha blitt bortrykket fra jorden - inkludert alle messiastroende jøder «som lever og blir tilbake inntil Herren kommer» (1. Tess. 4:15b) – og bruden vil således antakelig ledsage Herren Jesus når han kommer igjen på Himmelens skyer, synlig for alle på jorden (jfr. 2. Tess. 1:6-10; 1. Tess. 4:17 – sml. Apg. 28:15; Matt. 25:6). 

Dá skal dét underet skje med «dem som er igjen av Israel» her på jorden som det er profetert om i Sak. 12:10, og som Paulus holder frem som en klar mulighet for Gud i Rom. 11:23-24: «Men også de andre [jødenes vantro folkeflertall] skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro ... i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører.» 

Som avdøde biskop Erling Utnem skrev i boken «Jesu gjenkomst – verdens håp», under overskriften «Israels omvendelse skal skje raskt» (Oslo 1992, s. 86 og 87): 

«Når det gjelder denne plutselige vending [Israels omvendelse], så tror vi at Jesu gjenkomst til sin universelle kirkes bortrykkelse og Israels redning (fra «folkestormen mot Jerusalem») blir en vesentlig årsak til denne. ... Vi tror at bortrykkelsen av Israels førstegrøde [de messiastroende jøder] i folkets midte når Jesus kommer, ikke minst vil gjøre et mektig inntrykk i Israel. Bortrykkelsen vil bli en sterk rettferdiggjørelse av de messiastroende jøder, som nå regnes for forrædere mot sitt folk.» 

Da skal «dem som er igjen av Israel» (v. 7b) utbryte: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Matt. 23:39) og gi all ære og pris til Ham som i åndelig betydning – ved sitt offer på Golgatas kors – allerede «har forløst Jakob og gjenløst ham av hans hånd som er sterkere enn ham selv» (slik det står i det siste verset av teksten vår). 

Amen.

Fikk nedenstående innlegg i retur fra Dagen forleden: 

"Den som ikke tror [på evangeliet], skal bli fordømt", sier Jesus 

"Er det bare kristne som kan få evig liv hos Gud?", spør forfatter og pensjonert lektor Ole Jørgen Anfindsen (Dagen 6/2). 

Han mener det er "behov for nyanseringer" i forhold til Dagens kritikk av den kvinnelige presten som nylig har uttalt, at Gud etter hennes mening burde ha en "[frelses]plan B" for de som ikke tror på Jesus (se lederartikkel i Dagen 1/2: "Det finnes bare en frelsesplan, Sunniva Gylver. Og den er helt fantastisk"). 

Men som Dagen fremholder, så var det i en utlegning av Johs. 3:16 - "et av de bibelversene i hele Skriften som klarest peker på at det bare er en vei til frelse" - at Sunniva Gylver talte om den nevnte "plan B". Indirekte satte hun jo på denne måten et spørsmålstegn ved selve sentrum i evangeliet! 

For Jesus sier altså uttrykkelig - slik som Dagen påpeker - at "den som ikke tror [på evangeliet], skal bli fordømt" (Mark 16:16b). Og Dagen spør med rette: "[H]va skal vi med misjonsbefalingen dersom alle blir frelst til slutt likevel?". 

Anfindsens "behov for nyanseringer" av Dagens kritikk utspringer jo tydeligvis av at han for sin del setter spørsmålstegn ved om det virkelig "bare [er] kristne som kan få evig liv hos Gud" (jevnfør overskriften over innlegget hans). 

Han innrømmer godt nok først at Bibelen "understreker viktigheten av å tro på Jesus"; men så definerer han "tro på Jesus" som dét å tro på hva Jesus sier, og fortsetter: "Og Jesu budskap, evangeliet, er de gode nyhetene om at Gud elsker oss og vil oss vel." 

Men evangeliet er jo ifølge Ny Testamente noe annet, nemlig at Jesus har betalt straffen for alle menneskers synd og at han vil skjenke oss frelsen uforskyldt, for intet! Se blant annet Luk. 24:46-47, Rom 3:21ff, 1. Kor. 15:1ff, 2. Kor. 5:19-21, 1. Pet. 1:18ff, 1. Johs. 2:1-2 og Åp. 22:17. 

Anfindsen fortsetter med å vise til en paragraf i Den Katolske Kirkes Katekisme, der det hevdes at mennesker som "uforskyldt er uten kunnskap om Kristi Evangelium og Hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte, og under nådens innskytelser prøver å leve etter hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet, kan nå frem til den evige frelse". 

Kanskje for å råde bot på mangelen av skriftbelegg i det siterte stykket fra den katolske katekismen, går Anfindsen så deretter over til å sitere og vise til en hel del skriftsteder. 

Han starter med å sitere Rom. 8:14: "Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn". Men dette bibelverset duger ikke som skriftbevis for at mennesker som aldri har hørt og tatt imot evangeliet, kan være Guds barn i åndelig forstand! 

Dette fremgår klart av sammenhengen som Rom. 8:14 står i, nemlig Rom. 7:25 - 8:39, som omhandler bekjennende kristnes nye liv i Ånden. Dessuten fremgår det klart av mange andre nytestamentlige skriftord - som for eksempel Johs. 1:12 + 3:3ff, Apg. 2:38, 1. Kor. 12:13 og Gal. 3:2 + 14 - at Åndens gave bare gis til dem som i tro tar imot evangeliet (slik evangeliet defineres i Ny Testamente!). 

Anfindsens neste bibelsitat er like villedende, for Jesu ord om dommen i Johs. 5:29 innebærer selvsagt ikke at mennesker som ikke har tatt imot Jesus som frelser, vil kunne bli frelst ved sine gode gjerninger! 

I så fall hadde Jesu apostel Paulus forkynt et falsk evangelium, for han skrev jo for eksempel i Rom. 3:24 at mennesker "blir rettferdiggjort for intet av [Guds] nåde ved forløsningen i Kristus Jesus". 

Slik kunne man fortsette med alle de bibelversene som Anfindsen siterer eller viser til. Ingen av dem kan brukes til å argumentere for at man kan bli frelst fra den evige fortapelse på en annen måte enn ved å ta imot og tro på Jesus som Frelseren fra synden, døden og dommen!