Slik det fremgår her: https://www.dagen.no/meninger/ingen-av-stettes-innvendinger-er-gyldige/, så debatterte jeg litt med Harald Peter Stette i juni-juli om hvorvidt hele Bibelen kan kalles Guds ord. Begge innleggene mine måtte imidlertid forkortes vesentlig, hvis jeg skulle få dem publisert i Dagen. 

Herunder derfor en kopi av de opprinnelige innleggene som jeg sendte til Dagen, der jeg på slutten av det første innlegget viser at jødenes tilbakevenden til Israels land i vår tid er profetert i Bibelen, og på slutten av det andre innlegget viser at dette har med Jesu nært forestående gjenkomst å gjøre:

Fra: Axel Saxe <saxeaxel@gmail.com>
Date: fre. 19. juli 2024 kl. 10:05
Subject: Ingen av Stettes innvendinger holder mål!
To: <debatt@dagen.no>

Harald Peter Stette "er ikke overbevist", skriver han på dagen.no 18/7 ("Uriktig og uheldig å regne hele Bibelen som Guds ord"). Dette som svar på innlegget mitt i Dagen 9/7, der jeg påviste hvordan Jesus og Paulus faktisk omtaler Det gamle testamentet (GT) som Guds ord. 

Stettes første innvending gjelder det faktum at den jødiske kanon formelt først ble fastslått på slutten av det 1. århundre e. Kr. Men dette var jo først og fremst en avgrensning av hvilke skrifter som skulle regnes for hellige innen jødedommen.

Vi trenger således ikke å dra de såkalte apokryfe skriftene inn i denne diskusjonen, for i evangelisk-luthersk sammenheng regnes disse skrifter jo - slik som i jødedommen - IKKE som en del av Guds ord. 

Så når Paulus viste til Skriften, så innbefattet denne betegnelsen derfor uten tvil både Mosebøkene, Profetene, Salmene og "Skriftene", det vil si: hele vårt GT. 

Videre mener Stette, at når Paulus siterer fra Moses' og Jesajas skrifter, uten direkte å nevne at disse er Guds ord, så viser dette at han ikke betraktet skriftene deres som Guds ord. Men saken er jo, at det var en så selvfølgelig sak at Moses' og Jesajas skrifter var en del av Guds ord, at det var helt overflødig å nevne det!

Den tredje innvendingen til Stette er enda rarere: Han viser til at Paulus bruker andre ord som "evangelium", "sannhetens ord' og "[forsoningens ord]" for å betegne dét som er Guds ord. Dette skal ifølge Stette vise "at Paulus ikke har en formell forståelse av Guds ord (at Guds ord er det som er skrevet i en bestemt bok), men at han har en mer innholdsmessig forståelse.av Guds ord".

Men slike betegnelser tjener jo bare til å få frem hva som er det sentrale i Guds ord i Den nye pakten ved Jesus Kristus, på samme måten som Paulus med flere kan bruke "loven" eller "loven og profetene" som betegnelse for det sentrale i Den gamle pakten ved Moses!

Endelig påstår Stette at vi kan se "en distinksjon mellom Guds ord og forkynnelsen" i Titus 1:3. Men saken er jo tvert imot dén, at "[g]jennom apostelens forkynnelse er det altså Guds eget ord som høres", slik det står i Bibelverkets kommentar til Titus-brevet (Oslo 1979, s. 169). 

Ingen av Settes innvendinger er således gyldige; og det henger kanskje sammen med at Stette mener, at det er "en historisk forståelse av bibelordet, som er det primære". 

For slik talte ikke vår Herre Jesus om GT. Det primære var ifølge ham alt det i Skriften som profetisk viste frem mot hans komme som den av Gud lovede Messias for Israels folk, slik det fremgår av især Luk. 24:25ff.

For dét som først og fremst kjennetegner GT, er at det er "det profetiske ord" (jevnfør 2. Pet. 1:19-21). 

Men ikke bare inneholder GT klare profetier om Jesu første komme for å frelse oss fra synden, døden og djevelens makt, men også i alle fall minst én klar profeti om hvordan en rest av Israel skal omvende seg ved Jesu gjenkomst, nemlig Sak. 12:10 (jevnfør Åp. 1:7 og Rom. 11:25ff):

"Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte."

Denne profetien står i en sammenheng i Sak. kap. 12, der det blant annet tales om hvordan Gud "vil ... søke å ødelegge alle de hedningefolkene som drar opp mot Jerusalem." (v. 9). 

Denne verdensomspennende krigen mot jødene i Israels land er det vi nå ser forspillet til. Og under Antikrist vil dette spisse seg endelig til, jevnfør Matt. 24:15ff og 2. Tess. 2:3ff.

Det kan dessverre ikke nektes at det hersker stor uenighet blant (især) protestantiske kristne om mange enkeltheter vedrørende endetidens forløp, og at det derfor til dels er stor forvirring på dette område, slik Stette er inne på.

Men verken Stette eller andre kan bortforklare, at jødene ifølge apostelen Paulus fortsatt er "elsket [av Gud] for fedrenes skyld" (Rom. 11:28b), og at 'Israels rest' (jevnfør Rom. 9:27) til sist - ved Jesu gjenkomst "på himmelens skyer med stor kraft og herlighet" (Matt. 24:30c) - "skal ... få miskunn" og "bli frelst" (Rom. 11:31b + 26a)!

Axel Lundholm Saxe 

cand.teol. & ord. misjonsprest

Fra: Axel Saxe <saxeaxel@gmail.com>
Date: tir. 11. juni 2024 kl. 11:27
Subject: Jesus og Paulus omtaler "Skriften" (GT) som Guds ord!
To: <debatt@dagen.no>

I et innlegg på dagen.no 10/6 ("Legitimering av Israel er misbruk av Bibelen") avviser Harald Petter Stette at visse bibelhenvisninger skulle kunne gi begrunnelse for å betrakte hele Bibelen som Guds ord:

"Bibelhenvisningene sier bare at det finnes et fenomen som kan karakteriseres som Guds ord, men presenterer ikke dette fenomenet for oss", skriver han blant annet. 

Men apostelen Paulus skriver jo i Rom. 3:1-2: "Hva fortrinn har da jøden? ... Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem." 

Dette "Guds ord" som jødene fikk betrodd betegner jo uten tvil det samme som dét Paulus litt senere i det samme kapittel av Romerbrevet omtaler som "loven og profetene" (eller bare "loven" - se Rom. 3:21), og som han i begynnelsen av det etterfølgende kapittelet kaller for "Skriften" (Rom. 4:3), det vil si Det gamle testamentet (GT).

Også vår Herre Jesus selv kunne bruke disse betegnelsene om hverandre, slik det fremgår av Johs. 10:35, der han sier: "Når loven har kalt dem som Guds ord kom til, for guder - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig -". 

I Gal. 3:8 taler Paulus dessuten om Skriften som om det var tale om en person, idet han sier at "Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene". Denne personifiseringen av Skriften viser jo at han betraktet hele Skriften eller GT som Guds ord (jfr. også 2. Tim. 3:15-16)! 

Men alt i GT skal selvsagt leses i sin kontekst, til hvilken den kristne menigheten jo også regner Det nye testamentet (NT). Et skriftsted som dét Stette nevner - [1]. Sam. 15:3 - kan derfor ikke brukes til rettferdiggjøring av folkemord på Gazas befolkning (men det har Netanyahu for øvrig heller aldri gjort, selv om Stette insinuerte dette i et innlegg i Dagen 9/4!).

Som ett av flere kriterier for å kunne kalle noe i Bibelen for "Guds ord", foreslår Stette de "tekstene som blir brukt i gudstjenestene". Det er imidlertid vanskelig å ta et slikt forslag alvorlig. For i prinsippet er det vel ikke aå stor forskjell på Stettes forslag og kætteren Markions forslag i sin tid i oldkirken om å stryke hele GT + store deler av NT som hellig skrift for den kristne menigheten(?).

Men dertil kommer, at til disse tekstene - som Stette altså foreslår som et kriterium for å kunne kalle noe i Bibelen for "Guds ord" - så hører det også en tekst som for eksempel Jer. 31:1-6 (lesetekst til 2. søndag i påsketiden).

Stette vil få store problemer med å bortforklare, at denne teksten står i en sammenheng der det profeteres om en tilbakeføring "[i] de siste dager" (Jer. 30:24b) av Israels folk "fra landet i nord og ... fra jordens ytterste ende" (Jer. 31:8a) til "landet [Gud] ga til deres fedre" (Jer. 30:3b: jfr. Jer. 30:10-11 og 31:8-10).

For også Jer. 31:1-6 må jo selvsagt leses i lyset av sin kontekst, som er Jeremia-bokens såkalte "trøstebok" (Jer. kap. 30-31); og av denne "trøsteboken" fremgår det klart, at det i alle fall ikke kan være hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon på 500-tallet f. Kr. som det er profetert om i disse to kapitlene av Jeremia-boken.

Men kan Stette kanskje fortelle oss hvilken annen hjemkomst av jødene til Israels land det da er profetert om i "trøsteboken" - siden han altså nå har kommet med et forslag som vil innebære en inkludering av Jer. 31:1-6 i den del av Bibelen som skal kunne betegnes som "Guds ord"?

I "trøsteboken" gir Gud for øvrig en forsikring om at først når lovene som han har fastsatt for solens, månens og stjernenes gang, samt for havet og dets bølgers brusen - først når "disse lovene ikke lenger står ved makt, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager" (Jer. 31:35-36). 

Axel Lundholm Saxe

ord. misjonsprest