Preken på Skjæveland Misjonshus 16/8-20 (11. sø. i treen.tid.) 

v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe

Tekst: Matt. 23:37-39

Guds miskunnhet

Still opp Birgits høne m/kyllinger på prekestolen!

Bildet med hønen som skjuler kyllingene under vingene sine finner vi flere paralleller til i Salmenes bok i GT. Bl.a. kan vi lese i Salme 36:8: «Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge». Salmedikteren Ingemann har gjendiktet noe av dette i salmen: «Til himlene rekker din miskunnhet», der det i v. 3 heter: «Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud, Hvor menneskebarnene bygger. I mulm er kjærlighetsvinger bredd ut. Vi skjuler oss i deres skygger.»

Jeg synes Jesu bilde med hønen og kyllingene på en gripende måte formidler til oss hva som ligger i begrepet «Guds miskunnhet». Dette begrepet er jo et annet uttrykk for Guds tilgivende kjærlighet, den kjærligheten som «skjuler en mengde synder» (1. Pet. 4:8), slik at når Gud viser «miskunnhet» mot oss, så betyr det at han ikke tilregner oss noen skyld for syndene våre – som da faren i lignelsen om den fortapte sønnen ga befaling om at man skulle «Ta fram den beste kledningen og ha den på» den angrende sønnen, straks denne vendte tilbake til faderhjemmet (Luk. 15:22).

Guds vredesdom over de vantro jødene/Israel

Men i dagens tekst handler det altså om noen som – i likhet med den eldste sønnen i lignelsen om den fortapte sønn – ikke brydde seg om Guds storslåtte tilbud om «nåde for synder og fred uten like», slik vi sang her for litt siden (Sangboken nr. 376, v. 3).

Jesus hadde nettoppp holdt en lang tale (Matt. kap. 23), der han gikk sterkt i rette med folkets ledere, de skriftlærde og fariseene, som han kaldte «hyklere», «blinde veiledere», «dårer og blinde», «slanger» og «ormeyngel». Men i versene som utgjør dagens tekst retter Jesus sine ord mot byen Jerusalem som helhet.

Han profeterer om en dom som venter byen, fordi han visste at de fleste dér – når de etter Pinsedag ville få høre evangeliet – IKKE ville komme til å ta imot Guds nåde og omvende seg, men tvertimot ville gjøre dét som Jesus taler om både i v. 37 og i versene rett forut herfor (les v. 34-36!). Og som vi vet kom denne dommen over Jerusalem i år 70, da den romerske hærføreren Titus etter flere års beleiring inntok Jerusalem, og templet ble satt i brann og ødelagt. Titus skal etterpå ha korsfestet flere tusen av de som hadde gjort opprør mot det romerske overherredømme.

Men bak Titus sto altså Gud, slik det fremgår av Jesu profeti her i v. 38: «Se, huset deres skal bli liggende øde!» (jf. Matt. 24:2). Enda klarere fremgår dette av Luk. 19:41-44 og 21:20-24:

«Da han kom nær og så byen [Jerusalem], gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, og de skal omringe deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» (Luk. 19:41-44).

«Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For dette er gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt. Stakkers dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For stor nød skal det være på jorden, og vrede over dette folket. De skal falde for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.» (Luk. 21:20-24).

Vi skal her især merke oss Luk. 21:22: «For dette er gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt.» Den jødisk-romerske historieskriveren Josefus opplevde ødeleggelsen av Jerusalem på nært hold, og i et av verkene sine forteller han om hvordan han ut ifra profetien om de 70 årukene i Dan. 9 forsto, at ødeleggelsen av Jerusalem måtte være Guds straffedom over det jødiske folket. I Dan. 9:26 profeteres det jo nemlig at «Byen [Jerusalem] og helligdommen [templet] skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer»; og den romerske hærføreren Titus var netopp «en fyrste som kommer», for han skulle senere bli romersk keiser etter sin far Vespasian; og det var nettopp «folket» hans som ødela Jerusalems tempel, for Titus selv hadde nemlig gitt ordre om at det skulle spares. Men soldater i den romerske hæren skal ifølge Josefus ha kastet brennende fakkler inn i templet, slik at det – mot Titus’ vilje – brente ned og ble totalt ødelagt.

Gud dømmer også andre folk på jorden

Det er imidlertid ikke bare det jødiske folket som i historiens løp har blitt rammet av Guds straffedommer. Allerede i 1. Mos. 15:14 kan vi lese at Gud sier til Abraham, at han vil «dømme» det folket som israelittene senere skulle komme til å trelle for, dvs. egyptene. Og Abraham får ved samme leilighet vite, at et av de folkene som dengang bodde i Kana’ans land – nemlig amorittene – engang skulle bli dømt av Gud, når syndemålet deres hadde blitt fullt (1. Mos. 15:16). I Amos 1:3 – 2:3 hører vi om seks av Judas og Israels nabofolk, som Gud vil sende straffedommer over, og noe liknende finner vi hos flere av de andre profetene. Videre sier Gud i Jer. 18:7-10:

«En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre med det. Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre.»

Slik handler Gud fortsatt, selv om det ikke alltid er så lett for oss å se det, ikke minst på grunn av Guds store tålmodighet. Før Gud sender straffedommen sin, så forsøker han nemlig alltid å bevege menneskene til å omvende seg. Profeten Jonas’ sendelse til Ninive er et tydelig eksempel på dette. I Nineve hørte de jo på Guds profet, men hvis menneskene ikke vil høre, så bruker Gud sterkere midler, slik det fremgår av Amos 4:6-11 (referér!). Når det gjelder korona-pandemien som vi opplever nå, så tror jeg at vi i denne pandemien skal høre et verdensvidt kall fra Gud om å omvende oss før det er for sent, jf. Jesu ord i Luk. 13:1-5 (referér!).

Jødene/Israel skal en dag ta imot Jesus Messias

Men selv om Gud altså straffet Jerusalem og jødefolket hårdt for deres avvisning av evangeliet, så skal det komme en dag der jødene som folk vender om og tar imot Jesus som frelser. Det er dén dagen Jesus indirekte profeterer om i v. 39: «For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!». Her sikter Jesus nok ikke til at han en dag pånytt skal toge inn i Jerusalem, mens folket hilser ham på denne måten (slik de jo gjorde rett før han ble tatt til fange og korsfestet). Nei, han sikter nok snarere til den sindsforvandlingen (omvendelse = «skifte sind») som skal skje med den resterende delen av det jødiske folket ved hans gjenkomst på himmelens skyer, slik det profeteres om i Sak. 12:9-10 og Åp. 1:7:

«På den dagen vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolkene som drar opp mot Jerusalem. Men over Davids Hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.» (Sak. 12:9-10).

«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.» (Åp. 1:7).

Tegn i tiden på at Jesu gjenkomst er nær

Det fremgår av Sak. 12:9-10, at jødene som folk skal ta imot Jesus som frelser under militært sett særdeles dramatiske omstendigheter for det jødiske folket. Og vi ser jo hvordan stemningen i verdenssamfunnet i større og større grad vender seg mot Israel, slik at det i dag slett ikke virker usannsynlig at en internasjonal styrke en dag vil kunne komme til å gå til krig mot Israel. Først må det imidlertid nok bli opprettet en form for verdens-regjering, der verden inndeles i 10 regioner, slik det er profetert om i både Danielsboken (2:42-44; 7:7ff) og Åpenbaringsboken (13:1; 17:12ff). I avdøde Leiv Olav Holstads siste bok: «Profetisk verdenshistorie. Endetidstegn i lys av Daniels bok» (Hermon Forlag 2019) omtaler han den såkalte Romaklubbens «forslag til én verden inndelt i ti regioner». Omtal kartet på s. 144 og referér fra avsnittet på s. 144-45!

Nå er det sikkert dem som sitter og tenker med seg selv: «Vi har hørt noe liknende før, nemlig da EF/EU i sin tid sto for å skulle utvides til å omfatte 10 medlemsland». Ja, det er lett å trekke profetiske «kortslutninger»; men dét må ikke få oss til å oppgi å se etter «tegn i tiden» som viser, at det profetiske ordet er ved å gå i oppfyllelse.

Et av de største «tegn i tiden» på at Jesu gjenkomst nærmer seg med stormskritt, er jo at verdensmisjonen nærmer seg det tidspunktet, hvor evangeliet har blitt forkynt til et vitnesbyrd for alle folkeslag, slik Jesus profeterer om i Matt. 24:14:

«Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

Når alle folkeslag har fått høre evangeliet, så er det jo dermed  slutt på «hedningefolkenes tider»; og da skulle jo – i henhold til Jesu profeti i Luk. 21:24 – Jerusalem ikke lenger «ligge nedtrådt av hedninger», hvilket igjen må innebære at tiden er kommet for jødenes tilbakevending fra landflygtighet i mange forskjellige land, som det er profetert om i bl.a. Jer. 23:7-8:

«Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! – men: Så sant Herren lever, som førte Israels hus og ætt og lot dem komme fra et land i nord og fra alle de land jeg hadde drevet dem bort til! Og de skal bo i sitt land.»

Her skal vi legge merke til det innledende «derfor», som viser tilbake til de to forutgående versene i Jer. kap. 23 (v. 5-6), der det prodeteres om jødenes frelse ved «en rettferdig spire», en «konge» av Davids ætt, som man skal kalle «Herren, vår rettferdighet», hvilket jo er en tydelig profeti om Jesus:

«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.»

I denne GT-lige profetien tales det altså om en tid, der jødene som folk har tatt imot Jesus som frelser, og der man vil kunne se tilbake på jødenes tilbakevending til Israels land fra mange forskjellige land som en Guds frelseshandling på linje med folkets utgang fra Egypt i sin tid. Sett i lys av profetiene fra Sak. og Åp. om at jødene som folk først skal ta imot Jesus som frelser ved hans gjenkomst på himmelens skyer, så er det for meg å se ingen tvil om at den tiden det her siktes til, er det som vi pleier å omtale som Tusenårsriket (jf. Åp. 20:1ff). Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på dette her, men viser til avdøde biskop Erling Utnems bok: «Jesu gjenkomst – verdens håp» (Luther forlag 1992), som jeg mener gir den beste veiledning i disse spørsmålene.

Oppfyllelsen av de før nevnte to profetier av Jesus i Matt. og Luk. faller dessuten sammen med et annet tydelig «tegn i tiden», nemlig det frafallet fra/opprøret mot Gud og hans livslover som skjer i den vestlige verden. Ifølge 2. Tess. 2:3 er dette frafallet/opprøret jo noe som har sammenheng med åpenbaringen av Antikrist, idet det så å si bereder vei for ham som Paulus jo bl.a. kaller for «lovløshetens menneske».

I boken «Normløst. Hvordan radikal kjønnsteori erobret Norge»» (Document forlag 2019) beskriver Kjell Skartveit noe av dette frafallet/opprøret, som vi for øvrig nylig har fått to nye eksempler på: dels en svensk ministers forslag om å frata pastorer som ikke er villige til å vie homoseksuelle vigselsretten; og dels et forslag om utvidelse av den norske straffeloven som skal opp til behandling i Stortinget til høsten, og som ifølge Bjarte Ystebø i «Norge IDAG» vil kunne gjøre det straffbart å forkynne at homoseksuell praksis er synd. Selv om man ikke dreper de profetiske røster, så forsøker man i alle fall å lukke munnen på dem, jf. v. 37a (+ v. 34-36).

Det er denne utviklingen – sammen med utviklingen i abort- og bioteknologi-spørsmålene m.m. – som gjør, at jeg tror vi må se på korona-pandemien som et verdensvidt kall til omvendelse, slik jeg tidligere var inne på. Salme 2 i GT profeterer om dette verdensvide opprøret mot Herren og hans Salvede, dvs. Jesus:

«Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!» (Sal. 2:1-3).

Spørsmålet er så, om de som er «herskere på jorden» vil la seg advare, slik de oppfordres til i v. 10 av denne salmen, eller om de vil ture frem i sitt opprør. Foreløpig er det vel dessverre ingen tegn på at man vil endre kurs. Men vi må minne oss selv om, at Skriften altså forut har profetert om at dette opprøret/frafallet ville komme, slik at dette «tegn i tiden» faktisk er med på å bekrefte det profetiske ordet for oss!

Jødenes/Israels skjebne er et «mysterium»

Jødenes skjebne som folk er jo noe helt enestående i verdenshistorien. Vi har sikkert alle hørt hva legen til en preusisk fyrste svarte, da denne spurte etter et bevis på Guds eksistens: «Jødene, Deres Majestæt!». For det finnes nemlig ingen andre eksempler på at et folk på denne måten har blitt spredt rundt i verden, uten å bli oppslukt i folkehavet, så å si. Dette skyldes Guds løfte til Abraham, Isak og Jakob, dem som Paulus i Rom. kap. 9 – 11 (9:5; 11:28) omtaler som «fedrene».

Apostelen taler jo i Rom. 11:25ff om et «mysterium» – dvs. noe vi ikke er istand til å utgrunne – vedr. jødene/Israel, nemlig dette at «Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde [det fastsatte mål av hedninge-kristne] er kommet inn», men så skal «hele Israel bli frelst» (v.25-27). Dette utdyper Paulus så i de følgende vers (28-32):

«Når det gjelder evangeliet, er de [de vantro jøder] blitt fiender for deres [de hedningekristnes] skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. Dere var jo engang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. På samme måte har nå de vært ulydige, men ved den miskunn dere har fått, skal også de få miskunn. For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle.»

Dermed er vi på en måte tilbake der vi begynte, nemlig med Guds inderlige ønske om å vise miskunnhet, og gjemme «alle» under vingene sine, slik hønen gjemmer kyllingene under vingene sine.

Guds vredesdom venter de som forkaster evangeliet!

Men slik som det bare er de blant jødene som omvender seg og tar imot evangeliet som blir frelst, slik er det også med resten av verden. Dommen som kom over jødefolket i år 70, fordi flertallet av folket avviste Jesus av Nasaret som Guds Messias – denne dommen er et varsel om dommen som vil ramme alle som forkaster evangeliet «når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straffen de skal lide, blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2. Tess. 1:7-9).

Og her er det dessverre nødvendig å føye til: Dét å avvise «apostlenes lære» om hva som er synd, er det samme som å avvise evangeliet! Derfor er bl.a. alle de som går inn for å velsigne homoseksuelle forhold på fortapelsens vei, og må omvende seg, hvis de skal unngå å bli ramt av Guds evige vredesdom!

Men «idag er nådens tid, idag er Gud å finne!» Amen.

Evolusjonslæren er allerede ‘avgått ved døden’!

Evolusjonslæren ‘ligger ikke på sotteseng’, men er allerede ‘avgått ved døden’! Dens mekanismer er nemlig ikke i stand til å forklare verken fremkomsten av de under evolusjonens antatte forløp oppståtte nye kroppsplaner, eller hvordan den for slike kroppsplaner nødvendige genetiske informasjonen har oppstått.

Arne Taxt skrev i Dagen 14/8-19 blant annet følgende: «Fordi den nye boka er kommet, virker det som Saxe tenker at evolusjonen ligger på sotteseng og at den nye boka kveler den siste pusten. Det er visstnok rett at moderne mikrobiologi har påvist at det er områder i evolusjonslæren som ikke er tilstrekkelig forklart. Men kritikk kan ikke ta livet av en etablert lære, så lenge det ikke foreligger en ny og bedre naturvitenskapelig lære om hvorledes nye dyrearter blir til. Evolusjonslæren lever godt med kritikk inntil så eventuelt skjer.»

Boken som Taxt her sikter til, er denne: J. P. Moreland m.fl. (red.): «Theistic Evolution. A Scientific, Philosophical, and Theological Critique», Wheaton, Illinois: Crossway 2017. I det følgende skal jeg – med grunnlag i denne bokens kapittel 2 – påvise at evolusjonslæren rent faktisk har avgått ved døden, selv om det vitenskapelige etablissementet foregir at den fortsatt ‘lever i beste velgående’! Kapittel 2 – som det vil bli henvist fortløpende til – heter «Neo-Darwinism and the Origin of Biological Form and Information», og er forfattet av lederen for Discovery Institute’s Center for Science and Culture i Seattle, dr. Stephen C. Meyer.

Jeg deler ikke Meyers – og ID-bevegelsens – aksept av radiometrisk datering som en pålitelig kilde til kunnskap om jordens alder, da Bibelen jo opererer med en helt annen og mye kortere tidsramme for jordens historie. Om denne siden av Meyers argumentasjon mot evolusjonslærens vitenskapelige gyldighet vil jeg for min del derfor tenke slik: «La oss anta at de geologiske lagene virkelig hadde blitt til over millioner av år, slik det hevdes av gjengs naturhistorievitenskap. Ut ifra evolusjonslæren skulle man jo da forvente å finne forløpere i de før-cambriske tidsaldrene for de mangfoldige livsformer som er fossilt dokumentert i den cambriske tidsalderen. Men siden man ikke finner slike forløpere, så stemmer Darwins idé om at utviklingen «fra amøbe til menneske» har skjedd gradvis gjennom små endringer over millioner av år heller ikke ut ifra forutsetningen om at jordens fossile lag avspeiler millioner av år med naturhistorie» (jf. s. 107-110).

Hovedsaken for Meyer er imidlertid at evolusjonslærens mekanismer ikke er i stand til å frembringe de for livets antatte utvikling nødvendige nye kroppsplaner – i form av nye unike fungerende sammensetninger av kroppsdeler og -vev – samt den for disse nye kroppsplaner nødvendige nye genetiske informasjon (jf. kapitteloverskriften: «Neo-Darwinisme og fremkomsten av biologisk form og informasjon», samt s. 110-123). Her skinner det pånytt igjennom – i og med den gjentatte bruken av ordet «nye» – at Meyer og ID-bevegelsen aksepterer radiometriske aldersbestemmelser av jorden; men igjen er det for meg å se mulig å overse dette og velge å se saken under synsvinkelen: «La oss anta at ...». Det er vel for øvrig slik en ofte argumenterer fra «ung jord»-kreasjonistisk side (?).

Siden «den naturlige utvelgelse» bare kan velge mellom de tilfeldige variasjoner/mutasjoner som til enhver tid måtte forekomme i naturen, så krever fremkomsten av de antatte nye kroppsplaner, at det i naturen tilfeldig oppstår mutasjoner som skaper ny genetisk informasjon for oppbyggingen av nye proteinformer, for uten nye fungerende variasjoner/mutasjoner vil ikke det naturlige utvalget kunne bevare og viderebringe noe som helst nytt til neste generasjon (jf. s. 112-113).

Allerede på slutten av 1960-tallet ble det imidlertid påvist av både matematikere og molekylærbiologer at det er ekstremt usannsynlig, at ny genetisk informasjon skulle kunne oppstå via naturlig utvelgelse av tilfeldige mutasjoner. Men først nylig har det – gjennom forsøk – blitt mulig å sette et tall på denne usannsynligheten:

1/100000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000

En slik ekstrem usannsynlighet – én ut av 10 i 77. potens – er det altså for dannelsen av bare ett funksjonelt gen/protein (jf. s. 113-118)!

Men i tillegg til å forklare tilblivelsen av ny genetisk informasjon, så må evolusjonsteorien altså også kunne forklare tilblivelsen av de antatte nye kroppsplaner, Og her har den embryonalforsknings-baserte evolusjonære utviklingsbiologien (populært kalt EVO-DEVO) påvist at de nødvendige gunstige mutasjoner for å skape nye kroppsplaner aldri forekommer. Bare katastrofale/dødelige mutasjoner forekommer på det tidlige tidspunkt i fosterutviklingen der den genetisk bestemte kroppsplanen kommer til uttrykk. Mutasjoner som forekommer senere i fosterutviklingen kan ikke endre noe ved den da allerede fastlagte kroppsplanen (jf. s. 118-121).

Videre kan man peke på de integrerte nettverk av gener og proteiner som forskningen innen evolusjonær utviklingsbiologi har oppdaget, og som regulerer tidspunktet for når de enkelte gener skal komme til uttrykk under fosterutviklingen. Mutasjoner som berører disse nettverkene fører også uunngåelig til katastrofal ødeleggelse av kroppsdeler eller til organismens død.

En nå avdød kjent evolusjonær utviklingsbiolog, Eric Davidson, har sagt: «Neo-darwinistisk evolusjon[slære] … antar at alle prosesser virker på samme måte, slik at evolusjon av enzymer eller blomsterfarger kan anvendes som gyldige fullmakter til studium av kroppsplanens utvikling. Den antar feilaktig at endringer i proteinkodende sekvenser [i DNA] er den grunnleggende årsaken til endringer i fosterutviklings-programmer; og den antar feilaktig at evolusjonære endringer i kroppsplan-utforming oppstår gjennom en kontinuerlig prosess. Alle disse antakelser strider på grunnleggende måte mot kjensgjerningene.»

I tillegg til manglende forklaring på tilblivelsen av biologisk informasjon, så har neo-darwinismen altså heller ikke noe svar på det dyptgående spørsmålet om hvordan de antatte nye kroppsplaner skulle kunne ha blitt dannet gjennom gradvis endring av et tett integrert system av informasjons-rike genetiske komponenter og deres proteinprodukter etc. (jf. s. 121-123).

Konklusjon: Evolusjonslæren ‘ligger ikke på sotteseng’, men er allerede ‘avgått ved døden’!

Preken v/Axel Saxe på Frøyland Forsamlingshus (NLM-møte) søndag 3. sept. 2017 over 1. Mos. 7:11 – 8:4

«Alt Guds ord vil opp på prekestolen», skal Luther ha sagt. Jeg har valgt å preke over teksten vi nettopp hørte, fordi den står i en del av Bibelen, som mange i dag vil holde for myter og sagn. Men myter og sagn er ikke tidfestet på den måten som beretningen her er. På hebraisk er det til og med betonet at det var «akkurat» på den angitte dagen at syndfloden – eller vannflommen som det står her – tok til (v. 11; jf. 8:4 + 13-14).

Syndfloden var en helt enestående begivenhet i historien. Det hebraiske ordet for vannflom (mabul) som er brukt her, anvendes i Bibelen bare om syndfloden, og det ordet som mabul er oversatt med i den greske oversettelsen av GT (kataklysmos) anvendtes i klassisk gresk især som betegnelse for syndfloden/vannflommen i den greske versjonen av syndflodsberetningen (som jo bare er én ut av de mange syndflodsberetninger, som er kjent fra forskjellige deler av verden).

I overført betydning kan imidlertid det greske ordet kataklysmos også anvendes om en «utslettelse av erindringen». Og dette stemmer godt med hva syndfloden resulterte i, nemlig dét som apostelen Peter beskriver i 2. Pet. 3:6: « ... den daværende verden (gikk) under, da den ble oversvømmet av vann», slik at den har blitt nesten utslettet av menneskehetens erindring.

Så ingen av oss vet hvordan verden før syndfloden så ut; men den nå avdøde danske forfatteren Poul Hoffman forsøkte – på grunnlag av de opplysningene vi tross alt får i de første kapitlene av 1. Mosebok – å forestille seg verden før syndfloden. Dette ble til de to romanene «Over alle ørne» (1968) og «Ingen nat før dæmring» (1970), som begge utkom på norsk også i sin tid. Hensikten med å skrive slike romaner fremgår indirekte av det bibelsitatet Hofmann hadde anbrakt helt foran i den første av de to bøkene:

«Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer» (Matt. 24:37-39).

Hoffmann ønsket nok med disse romaner om tiden før syndfloden å holde frem Jesu advarsel til oss om å være rede når han kommer igjen på himmelens skyer, ved å forsøke å levendegjøre denne advarselens alvorlige bakgrunn i en virkelig historisk begivenhet. Dette svarer til hvordan det i 2. Pet. 3:3-13 tales om at dommen som kom over den verden som gikk under i syndfloden, er et vitnesbyrd om at Gud faktisk griper inn i historiens gang. Så selv om det trekker ut med Jesu gjenkomst og dommen over de ugudelige – fordi Gud «har tålmodighet med» oss, og ikke «vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» – så kan vi være sikre på at «Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp», og at det etterpå skal komme «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (hele 2. Pet. 3 er for øvrig sitert helt foran i den andre av de to bøkene Hoffmann skrev om tiden før syndfoden).

Hvis beretningen om Noah og arken ikke hadde hatt bakgrunn i en virkelig historisk begivenhet, så ville både vor Herre Jesu advarsel til oss om å være rede, og Peters argumentasjon for at vi kan regne med løftet om Jesu gjenkomst, ha vært uten troverdighet. Og denne historiske begivenheten må nødvendigvis ha vært av verdensomspennende karakter, for Jesus sier at «vannflommen kom og tok dem alle» (underforstått: «som ikke var i arken»), og Peter taler om at den daværende verden gikk under. Også teksten vi leste fra 1. Mosebok vitner klart om dette: ord som «alt», «alle» og «hvert» går igjen i beretningen (jf. v. 11; 14-16; 19; 21-23); og når vi i 1. Mos. 8:4 hører om at den kjempemessige konstruksjonen som arken var til slutt strandet oppe på noen fjell, så vitner det jo i seg selv om at vannet må ha stått veldig høyt over hele jorden (i henhold til 1. Mos. 6:15 var arken 150 x 50 x 30 alen = minst ca. 138 m x 23 m x 14 m = ca. 44400 m3 = 340 semi-trailere à 300 sauer). Jf. også 1. Mos. 10:32!

Noah var den tiende i den rekken av etterkommere etter Adam og Eva som vi hører om i 1. Mos. 5, og det er ikke  vanskelig å regne seg til både hvor mange år cirka etter skapelsen av Adam og Eva Noah levde, og også cirka hvor lang tid som har passert etter den tiden og frem til i dag. Slik Øivind Andersen skrev i sin «Troslære» (Fjellhaug 1974, s. 59):

«... G.T. gir mange holdepunkter for å beregne tiden fra Adam av. For det første har vi de nøye tidsangivelser i 1. Mos. 4 – 11. Senere finner vi stadig historiske oversikter (det er de såkalte ættetavler) som gjør kronologien nokså oversiktlig. Når vi oftere hører om «vitenskapelige» resultater som gir en fantastisk alder for menneskets liv på jorden, da er de aldri forskningsresultater, men teoretiske slutninger på grunn av evolusjonistisk ideologi. Hva selve forskningsresultatene angår, gir de intet som strider mot Bibelens kronologi. Tvertom.»

Så langt Øivind Andersen. Han bygget altså på Skriftens utsagn, når han skulle uttale seg om disse spørsmålene. Naturhistorievitenskapens resultater bøyde han seg ikke for, når de etter hans oppfattelse stred mot Skriftens utsagn. Og her må vi huske at naturhistorievitenskap ikke er det samme som naturvitenskap. Sistnevnte er empirisk vitenskap, dvs. vitenskap som bygger på eksperimenter, som under like forutsetninger vil kunne gjentas til enhver tid med det samme resultatet. Slik naturvitenskap står derfor ikke til diskusjon; men naturhistorievitenskap bygger på tolkninger av observasjoner i nåtiden, med henblikk på å forklare hva som har skjedd en gang i fortiden. Og i den sammenheng spiller det en avgjørende rolle hvilket ideologisk utgangspunkt forskeren har for sine tolkninger av de foreliggende data: en «evolusjonistisk ideologi» – som Øivind Andersen kalte det –  eller et bibelsk utgangspunkt, der man – som Øivind Andersen – ønsker å ta Bibelens utsagn for pålydende, også hva angår dens historiske og geografiske opplysninger med mer.

Det blir således helt feil når noen i dag påstår at kristne alltid har overlatt til naturvitenskapen å prøve å finne ut, både hvor lang tid Gud brukte da han skapte, og hvordan han gjorde det. Eller når andre advarer mot ung-jord-kreasjonismen og kaller den en kime til sekterisme à la adventister og Jehovas Vitner. I så fall burde man også ha advart imot hva Øivind Andersen sier i sin «Troslære» om alderen for menneskets liv på jorden, istedenfor å forsøke å gjøre ham til en alliert i kampen mot de halv-sekteriske ung-jord-kreasjonistene!

Ut fra en forestilling om at det i begynnelsen – etter at Gud hadde skapt himmelen og jorden – muligens kunne ha vært et veldig langt tidsrom, der jorden lå «øde og tom» (jf. 1. Mos. 1:2), så avviste Øivind Andersen imidlertid tanken om at jordens alder skulle kunne fastslås å være den samme som alderen for menneskets liv på jorden, nemlig ca. 6000 år. Men denne teorien om et tidsmessig gap mellom 1. Mos. 1:1 og 1:3 («Gap Theory») må avvises som spekulativ og uten hold i Skriften for øvrig. Ifølge Skriften ble himmelen og jorden skapt på den første dagen og mennesket på den sjette dagen i skapelsesuken; og en historisk-grammatisk analyse viser at det heller ikke kan være tale om at «dagene» her kan bety «perioder» (slik Øivind Andersen mente at mye talte for, selv om han ikke ville fastslå det).

Men uansett så var det altså Skriftens utsagn som for Øivind Andersen var det avgjørende i slike spørsmål, og ikke en av evolusjonistisk ideologi gjennomsyret naturhistorievitenskap. Derfor har man ingen rett til å ta ham til inntekt for påstanden om at ung-jord-kreasjonismen er «en kime til sekterisme» med mer!

Det står at Gud selv lukket døren til arken, etter at Noah og hans familie hadde gått inn i den, sammen med alle dyrene som Gud hadde befalt Noah å ta med inn i arken (v. 16). Dette forteller oss at her var det overnaturlige krefter i virksomhet, idet Gud selv grep inn i historiens gang for å bringe til utførelse den dommen over jorden som han hadde meddelt Noah i 1. Mos. 6:13: «Nå vil jeg gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med vold. Se, jeg vil ødelegge både dem og jorden».

Syndfloden skyldtes altså ifølge Guds ord ikke naturlige årsaker (jf. også 1. Mos. 8:1), og derfor går det ikke an å regne med at vi kan forklare den «vitenskapelig» – slik vi jo f.eks. heller ikke er istand til å forklare verken Jesu under eller hans opstandelse fra de døde «vitenskapelig». Naturlovene er skapt av Gud, og derfor står det i hans makt å handle på tvers av dem når og hvor han vil!

De seriøse ung-jord-kreasjonistiske organisasjonene som arbeider med disse spørsmålene – som Institute for Creation Research, Creation Ministries International og Studien-gemeinschaft Wort und Wissen – holder derfor også klart frem at vi aldri vil kunne bevise vitenskapelig at syndfloden faktisk har funnet sted. Men vi kan forsøke å forestille oss til hvilke konsekvenser en slik verdensomfattende vannflom ville ha hatt, og se om de observasjoner av sedimenter og fossiler (med mer) som man har gjort, rimer bedre med at en slik flom fant sted for ca. 4500 år siden, enn med evolusjonsteoriens forklaringer av disse observasjoner.

Her må vi først gjøre oss klart hvilken enorm katastrofe syndfloden var. Allerede på syndflodens første dag «brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet» (v. 11), og denne situasjonen varte ved i 150 dager, fremgår det av 8:2 (om enn det verste regnet «bare» varte ved i 40 døgn, jf. 7:12). Dette er ikke stedet å gå i detaljer med hva dette kan ha betydd av katastrofale omveltninger av geologisk art, men Gud hadde altså besluttet å ødelegge ikke bare «alle som hadde pust av livsånde i nesen, alt som levde på det tørre land» (v. 22), men også selve jorden (jf. 6:13).

Fossildannelse forutsetter imidlertid nettopp slike katastrofale tilstander, fordi de levende organismer må begraves hurtigt og effektivt, hvis det skal kunne bli fossiler av dem. Et eksempel på dette er fossilet av et nå utdød reptil, en ichthyosaurus, som føder en unge (vis frem bildet på s. 72 i «The Fossil Record» av J. Morris & F. Sherwin, ICR 2010). Så de mange fossilene av dyr av vidt forskjellig art – både land- og sjødyr – som man har funnet hopt opp på hverandre rundt omkring i hele verden, stemmer godt overens med at en enorm katastrofe som syndfloden kan ha funnet sted.

Når det gjelder tidspunktet for syndfloden, så vil jeg peke på de funn av dinosaur-bløtvev, -blodkar, -blod, -proteiner og -DNA som man forholdsvis nylig har gjort (vis frem bildene på s. 81 i «The Fossil Record»). Naturvitenskapen tilsier at slike organiske rester forlengst skulle ha vært tilintetgjort, om evolusjonsteoriens alder på dinosaur-fossilene hadde vært sanne. Men her ser vi hvordan den evolusjonistiske ideologien trumfer endog naturvitenskapen: Istedenfor å erkjenne at disse fossilene må være langt yngre enn man hittil har trodd, så prøver man å lete etter en forklaring på hvordan de nevnte tingene kan ha blitt bevart i millioner av år. På nettstedet til den ung-jord-kreasjonistiske foreningen SKAPER (www.skaper.no) har jeg skrevet en artikkel om dette, og på CD’en «Evolusjonens Akilleshæler» fra CMI – som SKAPER nettop har fått utgitt med norske undertekster – fortelles det også om blant annet disse funnene av dinosaur-bløtvev m.m.

Et annet eksempel – som samtidig viser at evolusjonismen også har satt sitt preg på arkeologivitenskapen – er funn av flintesteinsverktøy i sedimentlag som ifølge evolusjonslæren er nesten like gamle som dinosaurene. Først ble disse funn beskrevet i vitenskapelige artikler, men etter at evolusjons-læren fikk gjennomslag også innen arkeologien, så ble disse funn dysset ned, idet man hevdet at det ikke kunne dreie seg om menneskelagde redskaper, siden de var funnet i så gamle sedimentlag (vis frem boken «Vergessene Archäologie. Steinverkzeuge fast so alt wie Dinosaurier» av M. Brandt, Studiengemeinshaft Wort und Wissen 2011).

Vi kan og skal aldri gjøre synspunkter vedr. slike ting til et frelsesspørsmål, men hvis en skal fastholde det bibelsynet som for eksempel Øivind Andersen hadde – og som man i dag kan gjenfinne i f.eks. boken «Bibelens syn på sig selv» (Århus 2015, s. 73f.) av Peter Olsen (lektor i systematisk teologi på Dansk Bibel-Institut og førsteamanuensis på Fjellhaug International University m.m.) – så må Skriftens klare utsagn stå over enhver observasjon som man måtte mene utelukker at en slik verdensomfattende vannflom fant sted for ca. 4500 år siden. For alle slike observasjoner av sedimenter og fossiler med mer må – som før nevnt – tolkes, og siden den rådende naturhistorievitenskapen bygger på evolusjonsteoriens ubeviste antakelser, så tolker den alle observasjoner ut ifra dette. Motsatt bygger kreasjonismen / skapelsesvitenskapen på like så ubeviste antakelser om direkte skapelse og syndflod med mer, og tolker alle observasjoner ut ifra dette.

Et frelsesspørsmål blir det imidlertid dersom man forkaster Skriftens klare utsagn om syndefallets historisitet, jf. ikke minst hva apostelen Paulus skriver i Rom. 5:18-19 om frelsens virkeliggjørelse ved ett menneske: «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til til livsens rettferdig-gjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» (jf. også 1. Kor. 15:21-22).

Men når syndefallet ikke kan bortforklares som «en allmenn sannhet i mytologiske klær» (slik noen nylig har forsøkt seg på) – men tvertimot må fastholdes som en historisk begivenhet, hvis ikke selve frelsen i Kristus skal stå i fare – så må det jo selvsagt ha funnet sted på et nærmere bestemt sted og tidspunkt i historien. Og siden det ifølge Skriften helt klart var det aller første mennesket, Adam, som falt i synd, så er det vanskelig å se hvordan man skulle ha grunnlag for å sted- og tidfeste syndefallet til noe annet enn «Edens hage for ca. 6000 år siden».

Et annet tidspunkt kan det som følge av de – av Øyvind Andersen i hans «Troslære» – omtalte «nøye tidsangivelser i 1. Mos. 4 – 11» (med mer) faktisk ikke være tale om. Og da det i Skriften angitte tidspunktet for syndfloden / vannflommen lett kan regnes ut å være cirka 1656 år etter skapelsen av Adam, så er også syndfloden / vannflommen dermed tidfestet til det tidspunktet jeg allerede har nevnt et par ganger, nemlig ca. 4500 år før nå.

Disse tidspunktene har naturligvis ingen betydning i seg selv. Men i møte med en vantro som vil forstå kristendommen «i lys av evolusjonen», og derfor ender opp med å ville bortforklare både det ene og det andre i den kristne troen, så nytter det ikke bare å slå på at man fastholder et historisk syndefall, hvis man ikke er istand til å tidfeste dette så noenlunde (jf. lederartikkelen i siste nr. av Utsyn 10/17). Bibelen selv gir oss imidlertid – slik Øivind Andersen lærte – et godt grunnlag for å foreta en omtrentlig tidfesting av disse historiske begivenhetene (syndefallet og syndfloden / vannflommen).

Tilbake står å minne hverandre om Jesu ord i fortsettelse av dem jeg tidligere siterte fra Matt. 24:37-39, der han profeterte om hvordan tiden rett før hans gjenkomst «på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt. 24:30) vil komme til å likne på «Noahs dager»: «Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Våg derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer» (v. 40-42).

Til enhver tid gjelder det derfor om at vi har søkt tilflukt i «arken», som vi vel godt kan tillate oss å tolke som et bilde på frelsen i Kristus. For slik syndflodens vann frelste de åtte menneskene som var i arken – idet arken jo fløt på vannet –  slik frelser dåpens vann ifølge apostelen Peter også alle de som har tatt sin tilflukt til Jesus og frelsen i ham (1. Pet. 3:20b-21). Det kan gå opp og ned for disse her i verden – slik det sikkert gikk opp og ned for de som befant seg i arken – men like lite som Gud glemte Noah og de som var med ham i arken, like lite glemmer han dem som har tatt sin tilflukt til Jesus og hans frelse. For dem gjelder Guds løfte i Jes. 54:9-10:

«For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg. For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg.» Amen.

Våk og be!

Preken til 1. søndag i fastetiden 14.02.16 på Frøyland Forsamlingshus v/ord. misjonsprest Axel L. Saxe

Prekenteksten som er satt opp på denne 1. søndag i fastetiden er en tekst som tradisjonelt har vært lest på Langfredag som en del av Jesu lidelseshistorie, sammenskrevet etter evangeliene; men etter den siste reformen av tekstrekkene i Den norske kirke, så har den nå blitt en av prekentekstene i Den norske kirke til denne søndagen: Matt. 26:36-45 leses

Man får en følelse av å stå på hellig grunn, når man hører denne beretningen om Jesus og disiplene i Getsemane hage. Slik det står i en salme: ”Smelt mitt hjerte, gråt mitt øye! Se, her lider hellighet!” Men siden det gjennomgående temaet for 1. s. i fasten er ”Jesu fristelse og vår fristelse”, så skal vi prøve å rette vårt fokus mot akkurat dette temaet her i dag.

På gresk er jo ordet for fristelse og prøvelse ett og det samme. Derfor kan vi ett sted i NT lese at Gud ikke frister noen, men at ”enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst” (Jakob 1:13f). Men et annet sted lærer Jesus disiplene sine å be slik til Gud vår Far i himmelen: ”led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde” (Matt. 6:13a). For Skriften viser oss at Gud kan tillate at vi settes på prøve, slik for eksempel en person som Job i GT fikk oppleve det. Og i Dom. 2:20f kan vi lese at Gud lot noen av folkene i Kana’ans land få bli værende der også etter at israelittene hadde inntatt landet, fordi Gud ”ved dem” ville sette ”Israel .. på prøve, om de ville ta vare på Herrens vei og vandre på den, …, eller ikke”.

Gud kan altså tillate at vi kommer inn i situasjoner der fristelser av forskjellig art oppstår for oss. I kampen mot fristelsene har Gud imidlertid gitt oss to sterke våpen: Ordet og bønnen. I dagens tekst blir vi minnet om disse to våpen, idet Jesus formaner de sovende disipler: ”Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” (v. 41).

Vår Herre Jesus sier her indirekte, at når vi som kristne svikter og faller for fristelser, så har det sammenheng med at vi ikke våker og ber. En av de sovende disipler – Peter – fikk tydelig erfare dette, da han kort tid etter det som skjedde i Getsemane fornektet Jesus. For også når Gud setter oss på prøve, så er han trofast: ”Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den” (1. Kor. 10:13b). Men det skjer altså bare når vi bruker de våpen han har gitt oss å kjempe med: Ordet og bønnen.

Det er imidlertid forskjell på prøvelser/fristelser. Til Korinter-menigheten sier Paulus at de ikke har stått overfor annet enn menneskelige prøvelser/fristelser (1. Kor. 10:13a). Dette gjelder antakelig også de fleste av oss som er til stede her i dag. Men vi vet jo at vår Herre Jesus – slik det også fremgår av teksten vår – var prøvet/fristet på et annet plan. For ham besto fristelsen i å velge en annen vei enn den Gud hadde anvist ham, nemlig å være Guds offerlam til soning for våre synder. Og her må vi huske på at han var det eneste menneske som har levd på denne jord uten å begå synd av noen art. Å frivillig ta på seg vår syndebyrde for å frelse oss fra den evige fortapelse kostet ham derfor alt! Denne Jesu selvfornektelse og selvfornedrelse for vår skyld er blant annet beskrevet i de kjente versene i Fil. 2:6-8 (leses).

At det å frelse oss kostet ham alt, reflekteres i dagens tekst både ved at ”sorg og angst kom over ham”, slik at han måtte si til disiplene: ”Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg” (v. 37-38), samt ved hans gjentatte bønn om å få slippe ”denne kalk”, dvs. å måtte lide og dø for våre synder. Men når Jesus ber: ”Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil” (v. 39b), så viser han dermed at han tross alt underordner sin menneskelige vilje helt under Faderens. Og dette er jo hva det i virkeligheten dreier seg om i enhver prøvelse/fristelse.

Vi ser dette så tydelig i Abrahams villighet til å ofre sin elskede sønn Isak, da Gud ba ham om å gjøre det (jf. 1. Mos. 22). Selv om den forferdelige prøvelse som Gud dermed lot Abraham gjennomgå – og i enda høyere grad den prøvelse som Gud lot den enbårne Sønnen sin gjennomgå for vår frelses skyld (jf. blant annet profetien i Jes. 53:10a: ”Men det behaget Herren å knuse ham”) – ligger på et annet plan enn de menneskelige fristelser som har å gjøre med det vi pleier å kalle ”den daglige omvendelse”, så dreier det seg i begge typer fristelse/prøvelse om selvfornektelse.

Paulus taler jo om ”den daglige omvendelse” i de formaningsdelene som finnes i de fleste av hans brev. For eksempel skriver han i Kol. 3:5: ”Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse”. Her tales jo om noe av all den synd som Jesus sa kommer fra menneskehjertet: ”onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott” (Matt. 15:19), og som er årsaken til at syndsbekjennelsen i Den norske kirkes liturgi – i alle fall inntil for ganske nylig – har inkludert setningen: ”… og kjenner den onde lyst i mitt hjerte”.

De menneskelige fristelser som møter oss i det daglige skyldes altså blant annet at det som Skriften kaller ”vårt gamle menneske” fortsatt gjør seg gjeldende på forskjellig måte. Vi kan sammenligne det med situasjonen for israelittene da de var kommet inn i Kana’ans land og Gud lot noen av de tidligere innbyggerne i landet få forbli ubeseiret for å sette folket på prøve, om de ville holde seg til Herren eller la seg friste til avguderi (slik jeg tidligere var inne på).

På lignende måte blir vi daglig prøvet/fristet blant annet pga. ”vårt gamle menneske”, og vi må derfor – slik det heter i Tit. 2:11-12 – ved Guds nåde opptuktes til å ”fornekte ugudelighet og de verdslige lyster” – vel å merke ikke bare forstått som noe vi ser omkring oss, men som noe vi kjenner fra vårt eget hjerte! Vår gamle onde natur må vi ved Guds nåde bli opptuktet til å fornekte, slik at vi kan ”leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er”.

Jeg sa tidligere, at vi i kampen mot fristelsene har fått to sterke våpen å kjempe med, som vi i dagens tekst blir minnet om igjennom Jesu ord til sine sovende disipler: ”Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” (v. 41). Vi skal nemlig legge merke til at Jesus ikke bare formaner disiplene sine til å be, men også til å våke. Vi påminnes dermed ikke bare om bønnens våpen, men også om ”Åndens sverd, som er Guds ord” (Ef. 6:17).

Den som våker er nemlig opptatt av å følge med på hvordan situasjonen utvikler seg med hensyn til dén eller dét som er årsaken til at man våker. Et kanskje litt dårlig eksempel er de såkalte ”valgvaker”, der politisk interesserte spent følger med på hvordan valget forløper inntil det endelige resultatet foreligger, ofte først sent på kvelden eller ut på natten. Et bedre eksempel er vel våkingen om natten i en krigssituasjon, der noen alltid må holde seg våkne for å kunne holde vakt og følge med på fiendens bevegelser.

Våkingen vår som kristne har nettopp sin bakgrunn i en krigssituasjon, der Guds motstander forsøker å dra så mange som mulig med seg i den evige fortapelsen – slik Paulus beskriver det i Ef. 6:11-13 (leses). Til den rustningen som Paulus så i de følgende vers beskriver, hører det to våpen: ”Åndens sverd som er Guds ord” og bønnen (Ef. 6:17-18); og det å våke i bibelsk betydning innebærer nettopp å bruke det førstnevnte våpen i kampen mot fiendens listige angrep – slik som vår Herre Jesus jo selv gjorde i møte med Djevelens fristelser ute i ørkenen (”Det står skrevet: …” – Matt. 4:4, 7 og 10).

I avisen ”Norge I Dag” var det forleden et intervju med en forkynner og forfatter ved navn John Bevere, som blant annet uttalte: ”På samme måte som maskinene må kalibreres, må vi kalibreres av Guds ord. Ifølge ordboken er det å kalibrere å ”sammenligne et instrument mot en normal eller et annet instrument som er mer nøyaktig, for å bestemme avviket fra en korrekt verdi”. Bevere fremholder viktigheten av at vi på samme måte må bli vasket i vannbadet av ordet hver eneste dag” (sitat slutt).

Jeg synes dette er et godt bilde på hva det vil si å våke i bibelsk betydning: daglig å la seg kalibrere av Guds ord. Dette er selvsagt ensbetydende med å leve i det jeg tidligere omtalte som ”den daglige omvendelse”. Uten denne stadige ”våken” vil vår bønn ikke ha noen kraft.

Men omvendt så kan vi kanskje også bli så opptatt av å våke at vi forsømmer å bruke bønnens sterke våpen i kampen mot den onde. Paulus’ mening her er nemlig ikke, at bønnen er noe som så å si kommer i tillegg til alt det andre han har nevnt i de foregående vers, men at anvendelsen av de forskjellige deler av rustningen og av Åndens sverd hele tiden skal skje under bønn og påkallelse, slik at vi ”ber til enhver tid i Ånden”. Dvs. vi skal våke og be til stadighet, sml. Luk. 21:36: ”Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen ”, og 1. Tess. 5:17: ”Be uten opphold!”.

Dette må imidlertid ikke misforstås som om vi skal forsøke å ”stå på tærne” hele tiden åndelig sett. Under forberedelsen av denne talen, kom jeg til å tenke på et lite skrift av kineseren Watchman Nee, som døde i 1972 etter å ha sittet 20 år i fengsel pga. sin tro. ”Sidde, vandre, stå” heter skriftet, der han med utgangspunkt i Efeserbrevet på sin originale måte beskriver hvordan vi som kristne hele tiden må ha som utgangspunkt at vi er satt med Kristus i himmelen (Ef. 1:20; 2:6). Først da kan vi lykkes med å vandre i Ånden (Ef. 4:1, 17; 5:2, 8; jf. Gal. 5:16; Rom 8:4), dvs. å leve i ”den daglige omvendelse”. Faktorenes orden her er ikke likegyldig, men tvert imot helt avgjørende! Slik han skriver et sted: ”Vi har søgt at gøre det klart, at kristenlivet ikke begynder med at ”vandre”, men med at ”sidde”. Hver gang vi ændrer på denne guddommelige orden, bliver resultatet dårlig. Vor Herre Jesus Kristus har gjort alt for os, og vi må lære at hvile tillidsfuldt i ham”.

Litt senere skriver Watchman Nee så: ”Kristenlivet begynder med at sidde – dette fører til at vandre – men hermed ender det ikke. Enhver kristen må også lære at stå! Enhver kristen må være beredt til kamp. Vi må lære at sidde med Kristus i det himmelske, og vi må vandre ham værdigt her på jorden – men vi må også lære at stå i striden – stå fjenden imod. Det er dette det sidste afsnit i Efeserbrevet handler om (kap. 6:10-20). Paulus kalder det for vor kamp mod ondskabens åndemagter. …. Vi kæmper mod Satan for at bevare og beholde den sejr, Herren allerede har vundet for os. Ved at oprejse vor Herre Jesus fra de døde proklamerede Gud, at hans Søn havde besejret hele mørkets rige – og den sejr er skænket os frit! … Satan forsøger ikke i første omgang at få os til at synde. Nej, han koncentrerer sig om at lokke os ud af den fuldstændige sejrs område – og da kan han let fælde os! Gennem vor forstand eller vore følelser angriber han vor stilling i Kristus og vor vandring med ham i Ånden. Men husk, at der er et våben til forsvar for hvert punkt han angriber – der er en hjelm og en brynje, der er et bælte og sko – og over det altsammen er der troens skjold, med hvilket vi kan avbøde alle fjendens frygtelige pile. Troen sier: ”Kristus er højt ophøjet! Vi er frelst af hans nåde! Vi har direkte adgang til Gud ved ham! Han bor i os ved sin Ånd!” – Så langt Watchman Nee.

Guds folk kommer imidlertid også ut for fristelser og prøvelser på menighetsplan. Dette fremgår for eksempel av brevene til de sju menigheter i Åp. kap. 2-3, og kirkens historie har mange eksempler på at menigheten har blitt utsatt for fristelser til å vike av fra Veien (jf. Johs. 14:6 og omtalen i bla. Apg. 9:2, 19:9 og 22:4 av den kristne tro som ”Veien” og de kristne som ”de som hører Veien til”), pga. forfølgelser uten ifra og/eller som følge av forførende røster innen ifra. Hva det siste angår, så profeterte Paulus om dette i sin tale til menighetens eldste i Apg. 20, der han bla. sa: ”Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor! … (v. 29-31a).

Den tidligere omtalte kalibreringen ved hjelp av Guds ord må derfor også skje på menighetsplan. Også her må alt prøves på Guds ord, slik at ikke forførende røster får innpass. Dessverre er det akkurat dette som har skjedd i Den norske kirke! Biskopene anbefaler nå at det vedtas en liturgi for vielse av homoseksuelle. Men som Jon Kvalbein skrev i Dagen forleden (12.02.16), så er det her tale om ”Et forførende evangelium”. Under henvisning til Paulus’ sterke ord i Galaterbrevet om forbannelse over dem som forkynner et ”annet evangelium”, skriver Kvalbein bla.:

”Evangeliet er budskapet om Jesus Kristus som led en stedfortredende død for våre synder. Han ville frelse oss fra Guds dom og evig fortapelse. Evangeliet er at en synder som bekjenner sin synd og vender om til Kristus, blir rettferdiggjort ved tro. Det moderne liberale evangelium er noe helt annet. Å leve i strid med det sjette bud, utløser ikke Guds vrede. Det trengs ingen syndsbekjennelse. Kirken kan lyse Guds velsignelse over livet ditt uansett. Faktum er: De som vil velsigne det som Gud fordømmer, står for et ”annet evangelium”. De gir mennesker frimodighet til å vandre videre på den brede vei med god samvittighet. Slik undergraves rettferdiggjørelseslæren, den som kirken står og faller med. Den sanne kirkens oppgave er å hjelpe mennesker til frelse og evig liv hos Gud. Det liberale evangelium forfører mennesker bort fra Gud. De kirkeledere som går inn for vielse av likekjønnede par, er vranglærere som splitter kirken. En kirke som vedtar en slik liturgi er en løgnkirke” (sitat slutt).

Den store fristelse for Guds folk i denne situasjonen er å tilpasse seg den nye situasjonen – akkurat slik det var under krigen her i Norge, da Quisling-regjeringen kom med sine forordninger om blant annet oppdragelse av barna til å bli ”gode” nazister. Den gangen forfattet man et bekjennelsesskrift: ”Kirkens Grunn”, som ble lest opp i de aller fleste av landets kirker påskedag 1942. Det første man her holdt frem var: ”Vi bekjenner at den hellige Skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig lære og liv, …”.

I dag er situasjonen faktisk enda alvorligere, fordi forførelsen kommer innen ifra – men ”Hvem deler vår Herres smerte? Hvem våker med Jesus i verdens natt og bærer hans sorg i sitt hjerte?” (NoS 1983 nr. 128, v. 2). Amen.

Nedenstående artikkel er en norsk oversettelse v/ Axel Saxe av en artikkel fra Institute of Creation Research sitt månedsmagasin Acts & Facts 39(10): 4-7. Den originale artikkelen kan finnes på www.icr.org/article/5669/.

Dr. Albert Mohler:

Hvorfor ser universet så gammelt ut?

De teologiske omkostninger ved gammel-jord tenkning

Det å sitere 1. Mos. 1:1 i dagens akademiske sirkler – sekulære så vel som kristne – framkaller langt sterkere reaksjoner enn man skulle forvente i vår vitenskapsmettede kultur. Sekulære ateister er sikre på at spørsmålet om opphavet til alt må besvares utelukkende gjennom en naturalistisk tilnærming. Det finnes ikke noen plass for Gud i deres tenkning og konklusjoner. På den andre siden kjemper kristne intellektuelle fortsatt med dette spørsmålet i et forsøk på å bringe harmoni mellom vitenskap og tro, mellom den empiriske vitenskapens bekreftede resultater og den bibelske kristentroens grunnleggende doktriner. Kan de to harmoniseres? Og i så fall: hva er prisen?

Det spørsmålet som setter samtalen mellom vitenskap og Bibelen i fokus, er et spørsmål som setter søkelyset på flere hovedspørsmål vedrørende vitenskapens pålitelighet, Skriftens troverdighet og livssynene som styrer vår forståelse av begge. Spørsmålet er: Hvorfor ser universet så gammelt ut?

Det er kun få svaralternativer. Kanskje ser universet så gammelt ut, fordi det er så gammelt. Kanskje er det i virkeligheten ikke så gammelt, som det ser ut. Noen vil simpelthen si: ”Vi kan ikke besvare spørsmålet”, eller likefram: ”Spørsmålet er ikke viktig”.

Men det er et uhyre viktig spørsmål, som kristne skulle være i stand til å besvare. Svaret må imidlertid tilfredsstille både den aktuelle bibelteksten [1. Mos. 1:1 – 2:3] og Skriftens store helhetsbilde.

En likefram og direkte lesning av Genesis 1:1 – 2:3 tilsier at teksten beskriver sju 24-timers dager – seks skapelsesdager og en avsluttende hviledag for Gud. Det er tydeligvis tale om en bestemt skapelsesrekkefølge. Om det enn ikke hersket fullstendig enighet om dette synet, så var dette den kristne kirkes uproblematiske konsensus og tradisjonelle syn inntil tidlig i det 19. århundre.

I løpet av de siste 200 årene har det imidlertid dukket opp fire store utfordringer til den tradisjonelle lesningen av 1. Mosebok.

Den første utfordringen var de geologiske fossilfunn, som for oppdagere, vitenskapsmenn og kristne i tiden etter opplysningstiden åpenbarte en historie om fossiler og lag rundt om på jorden, som ga dem grunn til ettertanke, når de prøvde å forstå disse nye dataene i lyset av den tradisjonelle, bibelske beretningen om jordens tidlige historie.

For det andre representerte framkomsten av Darwins teori om artenes opprinnelse gjennom naturlig utvalg – som siden har blitt fundamentet for evolusjonsteori på tvers av vitenskapene – en direkte utfordring til den tradisjonelle fortolkningen av 1. Mosebok.

Den tredje store utfordring kom som et resultat av at man i Midtøsten fant oldtidsparalleller til beretningene i de første kapitlene av 1. Mosebok, slik som Enuma Elish og Gilgamesh-eposet. Da forskere begynte å studere disse dokumentene, så førte det til at noen av dem begynte å se på de første kapitlene i 1. Mosebok som bare én av flere skapelsesberetninger fra Midtøsten.

Endelig spilte bibelkritikken en vesentlig rolle når det gjaldt å utfordre ektheten, nøyaktigheten og – i siste ende – autoriteten til 1. Moseboks beretning om universets opphav og jordens historie. Den teologiske kritikken på dette planet søkte – først og fremst gjennom bruken av kildehypotesen (eller JEDP-teorien) – å så tvil vedrørende forfatterskapet til GTs bøker, hvilket fikk disse forskere til å betrakte Mosebøkene og andre bøker i GT som rent menneskelige dokumenter.

Disse utfordringene må man ta i betraktning, når man skal prøve å besvare spørsmålet om hvorfor universet ser så gammelt ut.

Så, akkurat hvor gammelt ser universet ut til å være?

For øyeblikket er det vitenskapelig konsensus om at jorden og vårt solsystem er omkring 4,5 milliarder år gammelt. Universets alder hevdes nå å være ca. 13,5 milliarder år, hvilket essensielt er en matematisk ekstrapolasjon av data fra radiometriske aldersbestemmelser, det anslåtte starttidspunktet for et Big Bang, samt teorier relatert til universets utvidelse.

Den vesentligste bestemmende vitenskapelige forutsetning for de høye aldre på jorden og universet er uniformitetsteorien, som Charles Lyell og andre framsatte tidlig i det 19. århundre. Den innebærer, at prosessene vi observerer på jorden i dag danner mønster for hvordan fysiske prosesser alltid har forløpet. Hvis prosesser forløper langsomt og gradvis i dag, og hvis disse prosesser alltid har forløpet slik, så må jorden være mye, mye eldre enn religiøse tekster – slik som 1. Mosebok – hevder.

I motsetning hertil, så har kirkens konklusjon og konsensus gjennom alle århundrer vært dèn, at jorden og universet er meget unge, bare noen få tusen år gamle.

Uoverensstemmelsen mellom evolusjonsteorien og Bibelen vedrørende universets alder er altså ikke noen liten sak. Snarere er det en sak som har enorme teologiske konsekvenser.

Baptist-professor William Dembski taler om at vårt nåværende ”mentale miljø” er skapt av den intellektuelle antakelsen av at verden er meget gammel. Dette innebærer ifølge Dembski, at man ikke kan uttale seg i konfrontasjon med dette miljøet uten å måtte betale en høy pris for det.

Den kjente teologen Bruce Waltke kom nylig i fokus, fordi han i et videoprogram hadde sagt, at hvis ikke evangeliske kristne aksepterte evolusjonsteorien, så ville man bli redusert til en teologisk og intellektuell sekt.

Bernard Ramm – en vel kjent evangelisk teolog fra det 20. århundre – argumenterte også for at evangeliske kristne måtte akseptere evolusjonsteorien.

Ny-ateismens fire fanebærere – Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris og Christopher Hitchens – hevder at evolusjon er den siste spikeren i gudstroens gravkiste. Vitenskapens ”bekreftede” funn og konklusjoner gjør det umulig å fastholde ikke bare 1. Mosebok, men også gudstroen.

Særlig Richard Dawkins vitner om, at det var darwinismen som gjorde det mulig for ham å bli en intellektuelt tilfredsstilt ateist. I hans nye bok ”The Greatest Show on Earth” går Dawkins så langt som til å foreslå, at de som fornekter evolusjonsteorien skal foraktes og marginaliseres intellektuelt sett på linje med holocaust-fornektere. For ifølge ham er evolusjon et faktum som ingen intelligent person kan benekte.

Men likevel har den kulturelle og intellektuelle eliten panikk og klør seg i hodet i vantro, fordi majoriteten av amerikanere etter 150 års darwinistisk revolusjon stadig forkaster evolusjonsteorien.

Der er også panikk blant evangeliske kristne. Bruce Waltke er bare toppen av isfjellet. Francis Collins, Peter Enns, Karl Giberson, Darrel Falk og andre tenkere i BioLogos Forum slår for eksempel tilbake mot det tradisjonelle synet på 1. Mosebok, og gir tilsynelatende forskningsbaserte begrunnelser for at Bibelen må leses i lyset av evolusjonsvitenskapen.

Grunnleggeren av BioLogos og president Obamas foretrukne som leder av National Institutes of Health, Francis Collins, holder i sin bok ”The Language of God” fram, at vi vil miste troverdighet i formidlingen av evangeliet, hvis ikke vi distanserer oss fra den anti-intellektualisme som vi ifølge eliten vil stå for, om vi ikke aksepterer evolusjonsteorien.

Hvilke valgmuligheter har vi i lyset av dette? Det finnes vesentlig sett fire hovedteorier vedrørende fortolkningen av 1. Mosebok, når det gjelder skapelsen og jordens alder.

Den første er selvfølgelig det tradisjonelle synet, at det i skapelsesberetningen er tale om vanlige 24-timers døgn. Dette er den mest likeframme måten å lese teksten på. Mønsteret med aften og morgen, den litterære strukturen og Skriftens øvrige utsagn – alt peker i retning av 24-timers døgn, når man studerer det på fornuftig vis.

Den andre valgmuligheten er dag-tidsalder teorien. I henhold til dette synet refererer det hebraiske ordet yom til en mye mer ubegrenset og antakelig veldig lang tidsperiode. Disse ”tidsalder-lange” dager blir beskrevet som overlappende hverandre og ikke klart avgrensede, og de skal ikke forstås som 24-timers døgn. Blant lang-tidsalder teoriene er dag-tidsalder tilnærmingen den minst problematiske eksegetisk sett, idet den innebærer de færreste komplikasjoner og problemer. Men vanskelighetene ved denne teorien har ikke bare med eksegetiske spørsmål å gjøre.

Den tredje valgmuligheten er rammefortellingsteorien. Her springer man over spørsmålet om skapelsesdagenes lengde og konkluderer med at skapelsesberetningen bare er en litterær ramme, en måte å fortelle på om Guds forsynsbaserte skapelse. Denne teorien antar at jorden er gammel og man har ikke behov for å fastholde en bestemt rekkefølge i skapelsen. Dette kan imidlertid ikke forsvares i lyset av Skriften, der Gud åpenbarer forbausende historiske detaljer og guddommelig orden.

Den fjerde valgmuligheten er å betrakte Genesis 1 – 11 som vesentlig sett en myte på linje med andre skapelseshistorier fra Midtøsten, gitt til nytte og gagn for det hebraiske folket. Dette synet må uten videre forkastes som en direkte motsigelse av Skriftens feilfrihet og ufeilbarlighet.

Blant alle disse valgmulighetene er det bare en seks-døgns skapelse som nødvendiggjør en ung jord. De øvrige tillater – eller direkte impliserer – en meget gammel jord.

Det som i første rekke mangler blant evangeliske kristne i dag er en overveielse av de teologiske omkostninger ved gammel-jord synet. Samtalen om dette mangler enten helt eller den er blitt marginalisert. De eksegetiske omkostninger – med hensyn til Skriftens integritet og fortolkning – ved å gjengi teksten på en hvilken som helst annen måte [enn den tradisjonelle] er simpelthen for høye. Men de teologiske omkostninger er faktisk langt høyere.

Idet vi betrakter Skriften forstår vi at den er det den utgir seg for å være: Guds ufeilbarlige Ord – hvert ord er inspirert av Den hellige Ånd. Det er tale om en skriftlig signert åpenbaring av den ene sanne og levende Gud, som har fortalt en historie gjennom teksten, en stor fortelling om skapelse, syndefall, forløsning og fullendelse, og som vi alle skal stå til regnskap for.

Den bibelske skapelsesberetning er mer enn bare fakta-meddelelse. Det er en beretning om hensikten med at universet ble skapt av en eneveldig, hellig og godgjørende Gud som en skueplass for hans egen herlighet og ære. Den åpenbarer hensikt og formål ikke bare i skapelsen, men også som en del av frelseshistorien. Læren om skapelsen er fullstendig uatskillelig ifra læren om gjenløsningen.

Beretningen om syndefallet i 1. Mos. 3 beskriver menneskets syndighet og Adam som menneskehetens hode, og som en konsekvens herav, hvordan den historien for alltid har innvirket på skapningen, hvorfor ting er ødelagte i dag, og hvordan det skjedde. Verden som vi kjenner den er en 1. Mos. 3 verden – det er tale om en fallen skapning. Enda vesentligere er det, at hvis vi bare hadde disse to første deler av Skriftens frelseshistorie, så ville vi ha vært fortapte og for alltid under Guds rettmessige dom og vrede.

Men fortellingen om Guds åpenbaring utelater ikke den betydningsfulle frelsesplanen som Gud la før universet ble skapt. Skriften presenterer denne i skikkelse av Kristi person og gjerning, betydningen av hans forsoning og evangeliets rikdom.

Endelig peker Skriften imot fullendelsen, en avsluttende dom, det nye Jerusalem, en ny himmel og en ny jord. Den peker mot Guds herredømme ved historiens avslutning og avslutningen av denne tidsalderen. I den nye skapningen vil Gud være kjent ikke bare som skaper, men også som forløser, hans herlighet og ære vil være uendelig større for oss, fordi vi nå kjenner ham som dem som har blitt kjøpt med en pris, [idet vi har blitt] forløste ved Lammets blod og brakt inn i hans nærhet.

Vår regnskapsavleggelse i forhold til denne store fortellingen om frelseshistorien involverer to avgjørende temaer: Adams og Evas historisitet og syndefallets historisitet.

I Rom. 5:12 leser vi: ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle – ”. Paulus baserer sin forståelse av menneskets syndighet og Adam som menneskehetens hode på en historisk Adam og et historisk syndefall.

Når man slutter seg til at jorden må være gammel, så er dette basert på visse spor man finner – spor som også forteller en historie. Fossilene forteller for eksempel en historie om det som antas å være millioner og milliarder av års skapelse før Adams opptreden på scenen. Men den vitenskapelige konsensus vedrørende betydningen av disse historisk avsatte sporene går langt videre, idet den antar eksistensen av hundretusener av hominider og pre-hominider. Å fastholde en gammel jord samtidig som man vil fastholde Adams og Evas historisitet, krever en vilkårlig inngripen av Gud i en biologisk utviklingsprosess over milliarder av år, der han handler på en helt spesiell måte for å skape Adam og Eva.

Den nåværende samtalen vedrørende Bibelens skapelsesberetning og jordens alder har fått noen til å redefinere Adams identitet. I sin kommentar til Romerbrevet foreslår John Stott faktisk at Adam var et eksisterende hominid som Gud adopterte på en spesiell måte, idet han implanterte sitt bilde i et allerede eksisterende Homo sapiens. Teologisk sett krever dette at de andre Homo sapiens som da levde på jorden ikke var bærere av Guds bilde.

I sin nye bok Creation or Evolution: Do We Have to Choose? foreslår Denis Alexander at “Gud I sin nåde tok ut et par neolittiske bønder for hvem han valgte å åpenbare seg selv på en spesiell måte, idet han kalte dem til fellesskap med seg selv, slik at de skulle lære ham å kjenne som en personlig Gud”. Et par neolittiske bønder? Er dette på noen måte en mulig og legitim utlegning av 1. Mosebok? Mest foruroligende er ikke innholdet av boken, men tilslutningen fra J. I. Packer på forsiden av omslaget, der han sier: ”Helt sikkert den best informerte, klareste og mest veloverveide behandling av spørsmålet og tittelen som eksisterer i dag”.

Peter Enns – en medarbeider i BioLogos Forum – skrev en artikkelserie kalt ”Paul’s Adam”, der han fastslår at ”Adam og Eva for Paulus var menneskehetens foreldre. Dette er mulig, men ikke tilfredsstillende for dem som har kjennskap til enten naturvitenskapelige eller arkeologiske data”. Han mener at vi må oppgi Paulus’ Adam; i sin referanse til Adam er Paulus begrenset pga. sin avhengighet av primitive oppfattelser.

Professor ved Eastern Nazarene University og visepresident i BioLogos, Karl Giberson, sier: ”Selvsagt er Adams og Evas historisitet og deres syndefall vanskelig å forene med naturhistorien.” Han fortsetter:

"Man kunne for eksempel tenke seg at Gud på et eller annet tidspunkt i evolusjonshistorien ”utvalgte” to mennesker ifra en gruppe av mennesker under utvikling, gav dem sitt bilde og plasserte dem i Eden, som de straks ødela ved å synde. Men denne løsningen er utilfredsstillende, kunstig og bestemt ikke hva forfatteren av 1. Mosebok mente å si."

Dr. Giberson er ikke en som forsøker å forsvare 1. Mosebok; hans hensikt er å forsvare evolusjonsteorien.

En gammel-jord tenkning er vanskelig å forene med en historisk Adam slik han er framstilt i 1. Mosebok og Romerbrevet. Den innvikler seg i mange vanskeligheter både når det gjelder eksegese og en frelseshistorisk forståelse av Skriften. Dette blir klarere i lyset av det andre store temaet som står på spill her, nemlig syndefallet.

Fra 1. Mos. 3 og gjennom hele Skriften (e.g., Rom. 8) er dét som vi kjenner til i verden i dag som naturkatastrofer, jordskjelv, vulkanutbrudd, lidelse, død, vold, rovdyrdrap – dét er alt sammen resultater av syndefallet. Forsøket på å forene denne læren med en gammel jord skaper enorme problemer, som antakelig klarest illustreres av måten hvorpå Adams synd blir behandlet.

Er det sant hva Paulus sier, at døden kom inn i verden som en følge av synden? Hvis vi ut ifra vitenskapelig konsensus vil dra den slutningen at jorden er gammel, så må vi anerkjenne at denne konsensus også innebærer at syndens virkninger – millioner og milliarder av døde skapninger – var tilstede lenge før Adams (eller det første menneskes) tilsynekomst, og helt sikkert lenge før enn muligheten var tilstede for at Adam kunne falle i synd. Disse virkninger tilskrives i Bibelen utelukkende syndefallet. Ingen kristen lesning av Skriften ville noen sinne kunne resultere i en slik konklusjon – ikke i det hele tatt.

I Rom. 1 skriver Paulus ikke bare at Gud har åpenbart seg i naturen, men også at hans usynlige vesen klart skulle kunne erkjennes i naturen – eller det som noen kaller naturens bok. Vi lærer mye fornuftig observerbar sannhet ved å studere naturens bok. Vi har fått intellektuelt ansvar for å lære vår verden å kjenne, fordi Gud har åpenbart naturen som begripelig for vår forstand. Men det er helt klart et problem her, som bringer oss tilbake til syndefallet.

Paulus gjør det klart, at selv om Gud har åpenbart seg selv i naturen – slik at ingen av oss er uten unnskyldning – så er vårt syn så omtåket og ødelagt, at vi ikke lenger er i stand til å se klart. Himlene forteller om Guds herlighet og ære, men det syndige mennesket nekter å erkjenne denne umiddelbart innlysende kjensgjerning.

Teologisk katastrofe blir resultatet når naturens bok (den alminnelige åpenbaringen) anvendes til å trumfe Guds spesielle åpenbaring, når vitenskap settes over Skriften som autoritativ og tvingende. Og dette er selve sentrum i denne diskusjonen. Selv om noen vil hevde at Skriftene ikke står i fare, så fører den nåværende samtalen om denne saken i en retning som vil gjøre ubotelig skade på vår evangeliske bekjennelse av Guds Ords nøyaktighet og autoritet.

For eksempel sier Kenton Sparks – som skriver for BioLogos – at enhver omtale av Bibelen som ufeilbarlig gjør aksepten av teistisk evolusjon umulig. Utvilsomt riktig. De evangeliske har ifølge ham spillet seg selv opp i et hjørne – vi har kommet oss inn i en intellektuell blindgate med vår forståelse av bibelsk ufeilbarlighet. Han mener vi må erkjenne, at Bibelen faktisk inneholder historiske, teologiske og moralske feil.

Peter Enns – som er en av de vanligste skribentene i BioLogos – mener at vi må komme til forståelse av at Skriftens forfattere simpelthen tok feil, når det gjelder mange vitenskapelige og historiske påstander.

Hver gang det vitenskapelige etablissementet således kommer fram til en konsensus-forståelse vedrørende funn i naturen, så skulle kristne pånytt måtte gjennomtenke deres syn på andre temaer av bibelsk betydning, slik som jomfrufødselen eller Kristi oppstandelse fra de døde? Skal vi la vår kosmologi eller frelseshistoriske forståelse av Skriften underkastes forhør ut ifra det vi blir fortalt er den moderne vitenskaps bekreftede resultater? Å gjøre slik vil helt sikkert føre til katastrofe, til en frontkollisjon, som skulle tvinge kristne til å skjønne hva som faktisk står på spill teologisk sett, og til å forberede seg på å gi bibelsk sunne svar.

Hvorfor ser universet så gammelt ut? For det første, så er den mest naturlige forståelse av universets alder ut ifra Skriften denne: Universet ser gammelt ut, fordi Skaperen skapte det fullt ferdig.

Da han skapte Adam, var Adam ikke et foster; Adam var en mann. Han framtrådte som en mann, hvilket ut ifra vår forståelse ville ha krevd tid for Adam til å eldes. Men ikke for Guds suverene, kreative makt. Han satte Adam i hagen. Hagen besto ikke bare av frø; det var en ytedyktig, fruktbar, moden hage. Beretningen i 1. Mosebok hevder klart at Gud skaper og danner ting fullt ferdige fra begynnelsen av.

For det andre ser universet gammelt ut, fordi det bærer vitnesbyrd om virkningene av syndefallet, og således om Guds dom gjennom Syndflodens katastrofe og utallige katastrofer siden. Verden ser gammel ut fordi den – som Paulus sier i Rom. 8 – sukker og stønner. Den gir empirisk vitnesbyrd om syndens realitet. Og selv om dette kosmos er skueplassen for Guds herlighet og ære, så er det mere presist skueplassen for Guds herlighet og ære med tanke på det forløsningsdramaet som finner sted her på denne planeten, og som forteller historien om Guds kjærlighet. Er dette forenelig med påstanden om at universet er 13,5 milliarder år gammelt?

I vår bestrebelse for å være mest mulig tro imot Skriftene og mest mulig ansvarlige i forhold til evangeliets store budskap, så vil en forståelse av skapelsen innenfor rammen av vanlige 24-timers døgn og en ung jord innebære langt færre komplikasjoner, langt færre teologiske problemer; og dette er faktisk den mest likeframme og ukompliserte lesningen av teksten, idet vi skjønner at Gud her forteller oss hvordan universet ble til, og hva det betyr. Universet forteller historien om Guds – Den gamle av dagers – herlighet og ære.

Skapelse eller makroevolusjon?

Temakveld v/Axel Saxe på Kvitsund Gymnas 27. mai 2010

Innledning

I Den hellige Skrift har Gud åpenbart for oss hvordan alt opprinnelig ble skapt i skjønn harmoni, "overmåte godt", som det står. Men pga. menneskets ulydighet kom synden og døden inn i verden, og det førte til at Gud besluttet å utrydde alle levende vesener på landjorden gjennom en verdensomspennende flom – bortsett fra Noah og hans nærmeste, samt de dyrene han på Guds befaling tok med seg i arken. Vannflommen eller Syndfloden var ifølge Bibelen en verdensomspennende begivenhet som skjedde på et helt bestemt tidspunkt i historien: "I det år av Noahs liv da han var seks hundre år gammel, i den andre måneden, på den syttende dagen i måneden, den dagen brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet." (1. Mos. 7:11).

De åtte mennesker og alle dyrene måtte oppholde seg i arken i godt og vel et år, så Syndfloden var på ingen måte en hurtig overstått affære. Ikke bare utryddet Gud alle mennesker og dyr på landjorden, men han "ødela" faktisk den opprinnelige jorden, framgår det av 1. Mos. 6:13: "Da sa Gud til Noah: Nå vil jeg gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med vold. Se, jeg vil ødelegge både dem og jorden." I dag lever vi med ettervirkningene av denne ødeleggelse av jorden, i form av vulkanutbrudd og jordskjelv m.m. Men Gud har lovet å skape en ny himmel og en ny jord, "skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten" (Rom. 8:21).

Vår Herre Jesus omtalte både Adam og Eva og Noah som historiske personer, og hele evangeliet står og faller med at Adam var det første menneske på jorden, framgår det av både Rom. 5 og 1. Kor. 15. Det holder derfor ikke å tenke seg Adam og Eva bare som utvalgte mennesker framgått av en lengre evolusjonshistorie. For ifølge Bibelen ble det første mennesket dannet av Gud selv ut ifra jordens støv. Skapelsens under – at "verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige" (Hebr. 11:3) – kan like lite som Jesu tegn og under bortforklares som en del av Bibelens lære (à Vin-underet i Kana demonstrerer, at Gud skaper ting som ser ut som om de har en viss alder, uten å bry seg om hvorvidt noen av den grunn skulle ville anklage Ham for "lureri"!)

Skapelse eller makroevolusjon?

Ordet "makroevolusjon" er brukt for å tydeliggjøre hva saken dreier seg om, nemlig artsoverskridende utvikling fra "amøbe til menneske" – mens "mikroevolusjon" er endringer innen den enkelte arten (eller "grunntypen"). Hadde det vært en mulighet for at teorien om makroevolusjon kunne forenes med Bibelen, så burde overskriften vært: "Skapelse og/eller makroevolusjon?". Men poenget er altså, at det her er tale om to gjensidig utelukkende alternativer – et "enten – eller" – hvilket jeg i det følgende skal utdype nærmere.
 

1. Makroevolusjonsteorien og den geologiske tidsskalaen kan ikke forenes med det bibelske vitnesbyrdet om skapelse og syndefall m.m.

Bibelens beretning om Skapelsen i 1. Mos. 1:1 – 2:3 har blitt beskrevet som "tilbakeskuende profeti". Dette forekommer umiddelbart naturlig, i og med at ingen mennesker jo var tilstede "i begynnelsen" og så hvordan det gikk for seg da Gud skapte "himmelen og jorden".

Vanlig framtidsrettet profeti benytter seg jo imidlertid ofte av billedspråk, og dette vil mange kristne hevde også er tilfellet med den "tilbakeskuende profetien" i 1. Mos. 1:1 – 2:3. Man peker da for eksempel på det faktum at sol, måne og stjerner berettes skapt etter plantene på landjorden, som jo normalt ikke klarer seg uten sollys.

Men da glemmer man at Skapelsen nettopp ikke var en normalsituasjon! Lyset som sådan hadde jo allerede blitt skapt på Skapelsens første dag, og det var selvsagt ingen sak for Gud "den allmektige" å sørge for lys på jorden de tre første skapelsesdagene, selv om sol, måne og stjerner enda ikke var blitt skapt.

Beretningen i 1. Mos. 1:1 – 2:3 kan i virkeligheten ikke kategoriseres som verken "tilbakeskuende profeti" eller noe som helst annet, for den er noe helt enestående i verdenshistorien. Her har nemlig den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, åpenbart for oss hvordan hele universet ble til.

Det vesentligste er selvsagt ikke rekkefølgen dette skjedde i, men den hensikten Gud hadde med å skape oss mennesker: at vi skulle ligne Gud. Men skal slike "åndelige sannheter" stå til troende, så må også de øvrige deler av beretningen i 1. Mos. 1:1 – 2:3 være en sannferdig skildring av hvordan skapelsen av universet faktisk gikk for seg.

Dvs. at plantene på landjorden virkelig ble skapt før livet i havet, og fuglene før alle landdyr – for bare å nevne et par ting som ikke stemmer med makroevolusjonsteoriens utviklingsrekkefølge. Og ikke minst: at det hele ble til i løpet av seks dager, for bare 6 – 7000 år siden (det siste framgår ikke av 1. Mos. 1:1 – 2:3, men av stamtavlene i 1. Mos. 5 og 11 m.m.).

Den geologiske tidsskalaens årmillioner bygger på en tolkning av de fossile vitnesbyrdene som er helt umulig å forene med det bibelske vitnesbyrdet om skapelse og syndefall m.m. Dels fordi det uttrykkelig sies i 1. Mos. 1:27, at mennesker og dyr i begynnelsen – da alt var "overmåte godt" – bare levde av planteføde; og dels fordi sykdom og død ifølge Guds Ord først kom inn i bildet etter Syndefallet.

Fossiler av døde dyr og mennesker, eller som vitner om den nåværende "alles kamp mot alle" i naturen, må derfor nødvendigvis stamme fra en tid etter Syndefallet. Bibelen sier dessuten at Gud er kjærlighet, og det er derfor uhyrlig å påstå at han skulle ha valgt å la nye arter framstå gjennom tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg, makroevolusjonsteoriens to grunnleggende mekanismer. Jf. hva den danske forfatteren Poul Hoffmann skriver i boken "Åndenes kamp" (som utkom på norsk i år 2000) om "de horrible konsekvensene det har å forestille seg at Gud skaper på den måte det skal ha foregått på ifølge Lyell¹ og Darwin; millioner av år med å rive, slite og flå til døde, med blod, skrik og pine uten ende. Det er ikke vanskelig å forestille seg at "ekte" evolusjonister tillater seg et forsiktig smil når kristne prøver å redde noe av Bibelens ære på evolusjonismens betingelser" (s. 62).

En kristen som i norsk sammenheng "prøver å redde noe av Bibelens ære på evolusjonismens betingelser" er Bjørn Are Davidsen, som er forfatter og medarbeider i Damaris Norge, og som har hatt seminar om evolusjon på UL. Han kaller seg "kreasjonistisk evolusjonist" og angriper Intelligent Design-bevegelsen, fordi denne tillater seg å sette spørsmålstegn ved evolusjonsteorien uten å kunne presentere en alternativ teori. Men faktum er, at Darwin selv innrømmet at teorien om en gradvis utvikling av artene ville måtte oppgis, hvis noen – slik som ID har gjort – var i stand til å påvise komplekse organiske strukturer som umulig kan ha blitt til gradvis.

ID-bevegelsen atskiller seg fra ung-jord-kreasjonismen ved at man ikke vil ta utgangspunkt i Bibelen. Her er det altså tale om forskere som har tatt til orde for at for eksempel visse cellekomponenter umulig kan ha utviklet seg av seg selv, fordi alle delene som disse komponenter består av må ha vært tilstede fra begynnelsen av, for at cellekomponentene skal kunne fungere og være til nytte (sml. musefelle). Da strukturer som ikke er til nytte ifølge evolusjonsteorien vil bli frasortert av det naturlige utvalget, så kan slike strukturer altså ikke ha blitt til av seg selv.

Derfor mener disse forskere at selve eksistensen av slike organiske strukturer vitner om eksistensen av en "intelligent designer", uten at man mener å kunne si noe nærmere om denne "intelligente designeren". I teorien kunne det være tale om høyerestående vesener fra andre deler av universet, men selv sagt også om en gud / guder. Men for "vitenskapen" er det nok at man bare antyder overnaturlige årsaker, så ID-bevegelsen blir av det vitenskapelige etablissementet forkastet som kreasjonisme i ny forkledning.

Her i Norge representeres ID-bevegelsen bla. av det dansk-norske Origo. Selv om ID-bevegelsen ikke setter spørsmålstegn ved konvensjonell geologisk datering, så har Origo en åpen holdning til både den ene og den andre siden. Bla. har tidsskriftet Origo trykt en artikkel av geologen Andrew A. Snelling, som nettopp nå er aktuell med et to-binds verk på over 1000 sider om "Jordens katastrofepregede fortid". Det er det såkalte Institute for Creation Research i USA som står for denne utgivelsen, som betegnes som avløseren av kreasjonisme-klassikeren fra 1961: "The Genesis Flood. The Biblical Record and Its Scientific Implications", forfattet av John C. Whitcomb og nå avdøde Henry M. Morris.
 

2. Det finnes intet vitenskapelig belegg for at makroevolusjon har funnet sted, eller at den geologiske tidsskalaen er en riktig tolkning av de fossile vitnesbyrd

Det er naturlig å starte med det siste: den geologiske tidsskalaen, fordi den er en avgjørende forutsetning for makroevolusjonsteorien. Slik jeg nettopp var inne på, så må "fossiler av døde dyr og mennesker, eller som vitner om den nåværende "alles kamp mot alle" i naturen, … nødvendigvis stamme fra en tid etter Syndefallet". Da man på 16-1700-tallet begynte å forstå at fossilene er rester av levende organismer, så forsto man derfor samtidig at mange av fossilene måtte være oppstått under Syndfloden. Dette kommer til uttrykk allerede i den første kjente geologiske avhandlingen fra 1669 av den utvandrede dansken Niels Steensen.

Når dette senere endret seg, så har det bla. sammenheng med at man etter hvert oppdaget at fossil-lagene inneholdt forskjellige typer fossiler: i de nederste lagene fant man hovedsakelig virvelløse sjødyr som for eksempel de utdøde trilobitter, og i de neste bunnsøkende fisk, amfibier og planter. Dernest krypdyr, dinosaurer og andre typer fisk enn de før nevnte, og tilsist fugler og pattedyr. En annen viktig iakttakelse man gjorde var, at i de øverste fossil-lagene finnes det nesten utelukkende arter som lever på jorden i dag, mens jo lenger man kommer ned i fossil-lagene, desto flere utdøde arter treffer man på.

Dette førte i første omgang til antakelsen av at det forut for Syndfloden hadde skjedd flere masseutryddelser av dyr, fulgt av at Gud skapte andre og nye dyr. Naturforskeren Georges Cuvier er et sentralt navn i forbindelse med denne såkalte "katastrofeteorien" fra slutten av 1700-tallet / begynnelsen av 1800-tallet. Selv om man fortsatt mente at den siste av disse masseutryddelser var den som hadde skjedd i Syndfloden, så hadde man likevel med "katastrofeteorien" forlatt Bibelens syndflodsberetning som avgjørende tolkningsnøkkel for fossil-lagene.

Den før nevnte Charles Lyell kom så på 1830-tallet med sitt tre-binds verk: "Principles of Geology", der han argumenterte for at fossil-lagene måtte forklares ut ifra de krefter som vi kan konstatere virker i naturen i dag. Denne såkalte aktualitets- eller uniformitets-teorien ble snart den allment foretrukne geologiske forklaringsmodellen, og la som sagt grunnen for Darwins teori om "artenes opprinnelse", fordi den opererte med lange tidsrom der fundamentalt sett de samme kreftene som vi ser virke i naturen i dag hadde vært operative uten avbrytelse. Dvs. at både Syndfloden og de påståtte forutgående katastrofer med etterfølgende skapelse av nye arter ble forkastet som forklaring på fossil-lagene.

I løpet av de siste femti årene har imidlertid katastrofismen vendt tilbake. Redaktøren av nettstedet forskning.no, Erik Tunstad, skriver således i en bok som utkom siste år, at "geologer og biologer [kan] i dag enes om at historien har sett en rekke gigantiske katastrofer, hvorav flere har vært på nippet til å utrydde alt liv på jorda." Han fortsetter så med å oppregne ikke mindre enn fem store slike katastrofer – deriblant den som de fleste har hørt om, da en gigantisk asteroide eller komet skal ha ramt jorden, med utryddelsen av bla. dinosaurene til følge.²

Dette skifte i tolkningen av de fossile dataene demonstrerer med all tydelighet at det nettopp er tale om tolkninger. Dette gjelder ikke bare med hensyn til HVA som skjedde, da fossil-lagene ble til, men også med hensyn til NÅR de ble til. De relative avstandene mellom de forskjellige fossil-lagene må også tolkes; og når man nå erkjenner at noen av lagene har katastrofemessige årsaker, så har man dermed også erkjent at disse lagene må ha blitt dannet i løpet av relativt kort tid. Men det betyr, at også mange av de øvrige fossil-lagene i virkeligheten kan være dannet i løpet av relativt kort tid. For ettersom radioaktiv aldersbestemmelse bygger på ubeviselige forutsetninger vedr. den opprinnelige mengden av det "moderstoffet" som nedbrytes (m.m.) – og i tillegg ofte gir innbyrdes motstridende resultater – så finnes det ingen bevislig sikker metode til absolutt tidfesting av geologiske formasjoners dannelse.

Den geologiske tidsskalaen representerer derfor bare en tolkning av den globalt konstaterte gjennomgående rekkefølge av fossil-lagene, og det finnes intet vitenskapelig belegg for å hevde at denne tolkningen av de fossile vitnesbyrd nødvendigvis må være den riktige.

Når det gjelder makroevolusjonsteorien, så forutsetter den som tidligere nevnt den geologiske tidsskalaens årmillioner. "Artenes opprinnelse" kan jo ifølge makroevolusjonsteorien forklares som resultatet av et samvirke mellom tilfeldige mutasjoner i genene (= plutselig oppstående endringer i plantes el. dyrs arvelige egenskaper) og det naturlige utvalg; og denne påståtte prosessen må nødvendigvis være veldig tidkrevende, da den ikke kan iakttas i naturen i dag.

Det man derimot kan iaktta er såkalt "mikroevolusjon", som imidlertid ikke har noe med evolusjon å gjøre, men bare består i den naturlige utvelgelse av de artsvarianter som vil ha størst sjanse for å klare seg under de til enhver tid gjeldende livsforholdene. I noen tilfeller vil isolasjon m.m. kunne føre til at artsvarianter ikke lenger kan formere seg med hverandre, og evolusjonsbiologer vil da hevde at det har oppstått en ny art. Men en gammel regel sier at "av intet kan man intet slutte", dvs. evne til reproduksjon er det positive kjennetegnet på at to dyr tilhører den samme arten, men man kan ikke derav slutte at det har oppstått en ny art, fordi en bestemt artsvariant har mistet evnen til å kunne formere seg med visse andre artsvarianter.

Her er vi ved sakens kjerne: Såkalt "mikroevolusjon" innebærer i virkeligheten tap av DNA-informasjon, og ikke økning av DNA-informasjonen, slik som den påståtte utviklingen fra encellede organismer til høyerestående dyr forutsetter. Det har således ennå aldri blitt påvist så mye som én eneste DNA-informasjonsøkende mutasjon – på tross av utallige strålingsforsøk med bla. bananfluer.

I boken "Darwin 200 år – en festbrems" – som foreningen Origo utga siste år – sier professor i fysikk ved UMB, Peder A. Tyvand, at "darvinismens to "mekanismer" blir tillagt egenskaper stikk motsatt av de egenskapene som de faktisk har". Han forklarer dette slik:

"Tilfeldige mutasjoner tildeles æren for oppbygningen av biologisk orden og genetisk informasjon. I virkeligheten forholder det seg stikk motsatt: Mutasjonene virker ensidig og irreversibelt nedbrytende på biologisk orden og genetisk informasjon. Seleksjonen tildeles ansvaret for livets fantastiske mangfold. I virkeligheten forholder det seg stikk motsatt: Det naturlige utvalg foretar en ensidig og irreversibel reduksjon av naturens mangfold."

Da makroevolusjon ikke kan iakttas i naturen i dag, og da verken mutasjoner eller naturlig utvalg som nevnt kan føre til økt DNA-informasjon, så finnes det altså intet vitenskapelig belegg for at makroevolusjon har funnet sted.
 

3. Tvert imot kan det pekes på mange ting som underbygger Bibelens beretning om Skapelsen og Syndfloden m.m.

Jeg omtalte tidligere den endring i tolkningen av fossil-lagene som katastrofismens tilbakevending i paleontologien (vitenskapen om de utdøde dyr og planter) er uttrykk for. Man mener altså nå, at mange av de fossile lagene må tolkes som et utrykk for tidligere globale katastrofer. Eksistensen av fossile massegraver har fra kreasjonistisk side ofte vært trukket fram som noe som stemmer godt med Bibelens Syndflodsberetning, og når disse massegraver nå erkjennes å ha global utbredelse, så blir overensstemmelsen jo bare enda bedre. Slik Snelling skriver: "Asteroide- eller komet-nedslag og/eller katastrofemessige vulkanske utbrudd som årsaker til denne globale katastrofisme har støtte i spor man finner (evidence), og begge deler er forenelig med den globale katastrofeflom innen den bibelske rammen for jordens historie" ("Asteroid or comet impacts, and/or catastrophic volcanic outpourings, as explanations for this global catastrophism have evidence to support them, and both are consistent with the global catastrophic Flood within the biblical framework for earth history" – bd. 2, s. 575).

Hvordan oppstår fossiler? I boken "Fossiler" av Dr. Paul D. Taylor (N.V. Damm & Søn 2001) står det slik: "For at organisk materiale skal bli fossilisert, må det begraves straks, før det begynner å råtne" (s. 10). En illustrasjon på neste side
er ment å skulle vise hvordan en slik hurtig "begravelse" typisk foregår, men den svarer ikke helt til det jeg nettopp leste. For her står det som pkt. 1: "De døde dyrene synker ned på havbunnen og begraves langsomt" (min utheving). Men sannheten er altså det som står i bokens hovedtekst: organisk materiale må "begraves straks", hvis det skal bli fossilisert.

Illustrasjonen i boken er imidlertid også misvisende i en annen forstand. Dels er det her bare tale om "døde dyr", men i virkeligheten bærer mange av dyrefossilene klart preg av at dyrene har blitt levende begravd. Og dels finner man store mengder av slike hurtig begravde dyr som har levd på land, dvs. dyr som må ha blitt begravd som følge av katastrofal oversvømmelse.

Forskjellen mellom paleontologiens katastrofisme-forklaring og kreasjonismen er selvsagt at man i paleontologien opererer med mange globale masseutryddelser av liv, mens kreasjonismens hypotese er at vi i Bibelens beretning om Syndfloden har nøkkelen til forståelse av alle de globale fossile massegravene. Det siste innebærer også at disse globale fossile lagene må være dannet i løpet av det året Syndfloden varte – i motsetning til de millioner av år som paleontologien opererer med (à "Catastrophic Plate Tectonics – The Driving Force of the Flood", jf. Snelling bd. 2, s. 683ff.)

Et eksempel på hvor fort store avleiringer eller sedimentlag kan dannes under katastrofemessige forhold fikk man ved vulkanen Mount St Helens eksplosive utbrudd i 1980. Opp til 180 m tykke lag ble her dannet i løpet av ganske kort tid, og Snelling skriver i denne forbindelse bla.: "Disse katastrofalt oppståtte sedimentære lagene framtrer grunnleggende sett på samme måten som andre geologiske lag som hevdes å være tusener og millioner år gamle … innen fem år etter avleiringen var disse sedimentære lagene blitt tilstrekkelig forstenet til å kunne opprettholde nesten lodrette fjellsider i dette canyon-system. Slik kan forstening – selv på jordens overflate – være en relativt hurtig forløpende prosess" ("The resultant strata, having been deposited catastrophically, appear essentially the same as other strata in the geological record that are claimed to have been deposited over thousands and millions of years … within five years of having been deposited, these sediment layers had been lithified sufficiently for them to support near-vertical cliffs in this canyon system. Thus, lithification can be a relatively rapid process, even at the earth's surface" – bd. 2, s. 598).

Grand Canyon er antakelig resultatet av en lignende katastrofemessig flom (selvsagt i mye større skala), mens sedimentene ennå var bløte og formelige, jf. Snelling bd. 2, s. 493ff.

Andre eksempler på ting som underbygger Skapelsen og/eller en ung jord:

• Bløtt vev og blodkar funnet i dinosaur-fossiler
  
• Polonium-radiohaloer i granitt àmomentan skapelse
  
• Informasjonen, kodene og instruksene i DNA
  
• Bare venstredreide aminosyrer i organismene
  
• Naturkonstantene finstemte for liv
  
• Termodynamikkens 2. lov
  
• Jordens magnetfelt avtar eksponentielt
  
• Saltholdigheten i jordens hav
  
• Avstanden mellom jorden og månen øker
  
• Kometene brenner opp etter en viss tid
  

4. Både kreasjonisme og evolusjonisme er opphavsvitenskap og ikke realvitenskap

Meningen med karikaturtegningene som jeg viser her (http://breakingspells.wordpress.com/2008/08/11/the-need-for-absurd-belief-among-fundamentalists/) er jo å framstille kreasjonismen som latterlig, fordi den angivelig – i motsetning til "vitenskapen" – kun skal være interessert i "fakta" for så vidt som de underbygger Bibelens framstilling av Skapelsen m.m. Hvor vidt dette er sant eller ei, skal jeg vende tilbake til om et øyeblikk, men først må det bildet som her tegnes av "The Scientific Method" korrigeres. For det som ikke kommer fram her er, at all vitenskap forutsetter en viss "forforståelse", slik det framgår av en pensumbok i vitenskapsteori (Torsten Thurén: "Vitenskapsteori for nybegynnere", Gyldendal 2001). Et av kapitlene har overskriften "Forforståelse", og forfatteren sier her bla.: "I virkeligheten handler mye av den vitenskapsteoretiske diskusjonen om hvordan man skal stille seg til ulike former for forforståelse" (s. 53).

Dette betyr, at det er et falsk bilde som tegnes av den vitenskapelige metode, når man som her framstiller det som om den er "induktiv", dvs. slutter fra enkelttilfeller til overordnet regel eller lov. Sannheten er nemlig som før nevnt dén, at forskeren er nødt for på forhånd å danne seg et bilde av hvordan ting henger i sammen, dvs. han har alltid en forforståelse. "The facts" kan sammenlignes med brikkene i et puslespill, der forskeren bare har fått utlevert noen av brikkene, og der han ikke har fått utlevert det bildet som alle brikkene i puslespillet til sammen skal danne. Da er man nødt for å bruke fantasien sin og danne seg en hypotese om hvordan bildet man skal fram til ser ut.

Dét som jeg her taler om, kalles den "hypotetisk-deduktive" metoden, dvs. man tar utgangspunkt i en hypotese om hvordan ting henger i sammen, og søker så å underbygge hypotesen ved å demonstrere hvordan den kan forklare de foreliggende "facts". Hvis man ved hjelp av hypotesen kan forutsi ting som ikke tidligere har vært kjent av vitenskapen, så vil dette selvsagt i høy grad styrke hypotesen (eksempel: Einsteins gravitasjonsteori ble bekreftet ved iakttakelser gjort under en solformørkelse i 1919).

I tillegg til dette med at forskeren altså nødvendigvis har en eller annen form for forforståelse – noen "briller" som han betrakter sitt forskningsområde gjennom – så er det vesentlig også å skille mellom "realvitenskap, som bare dreier seg om observerbare prosesser som kan gjentas/gjentar seg i nåtiden" ("operation science, which deals only with repeatable, observable processes in the present"), og så "opphavsvitenskap som setter oss i stand til å gjøre kvalifiserte antakelser vedr. årsaksforhold i fortiden" ("origin science that helps us to make educated guesses about origins in the past").³

Evolusjonsvitenskap er ikke operation science, for makroevolusjon kan – som jeg tidligere var inne på – ikke iakttas i dag. Evolusjonsvitenskap vil imidlertid gjerne gi seg ut for å være operation science, i og med at det man kaller mikroevolusjon – men som i virkeligheten ikke har noe å gjøre med evolusjon, fordi den ikke fører til økt DNA-informasjon, men tvert imot til tap av samme – faktisk kan iakttas i dag. Men sannheten er at evolusjonsvitenskap er origin science, dvs. en tolkningsvitenskap á la for eksempel arkeologi.

Det sier seg selv, at når forskerens forforståelse spiller en rolle i de vitenskaper der den "hypotetisk-deduktive" metoden har sitt utspring – dvs. i det man pleier å kalle realvitenskapene (først og fremst matematikk, fysikk og kjemi) – så må den i enda høyere grad gjøre det i tolkningsvitenskapene. I den tidligere nevnte pensumboken om vitenskapsteori er historien om Piltdown-falskneriet fra begynnelsen av 1900-tallet omtalt som et godt eksempel på hvordan forforståelsen har ført evolusjonsforskere helt på avveier; men denne gamle historien viser samtidig klart, at evolusjonsvitenskap ikke er operation science, men origin science.

Kreasjonismen kan selvsagt også falle for fristelsen til å "springe bukk over" fakta, eller bare å ville tale om de fakta som man på en eller annen måte kan få til å stemme med Bibelen, mens det som synes å stride imot forbigås i taushet. Da blir karikaturtegningen rammende; men historien viser altså, at også evolusjonsteoriens talsmenn til tider har falt i dén grøften (det før omtalte eksemplet er langt ifra det eneste som kunne nevnes!). Så karikaturtegningen ville vært minst like rammende om det hadde stått "Artenes opprinnelse" på boken med "the conclusions", istedenfor "Genesis" (= 1. Mosebok).

Evolusjonismen og kreasjonismen har altså hver sin forforståelse, hver sine "briller" som man betrakter "the facts" igjennom. Kreasjonismen for sin del vedgår dette helt åpent, og faktisk har noen evolusjonister vedgått at dette også gjelder evolusjonismen. Jf. f.eks . flg. uttalelse fra forordet til en utgave fra begynnelsen av 70-tallet av Darwins "The Origin of Species" (sitert etter Per A. Larsen: "Darwins lære faller", Prokla-Media 2004, s.17f):

" Troen på evolusjonsteorien er .. en nøyaktig parallell til en tro på spesiell skapelse – begge er forestillinger som de troende vet er sanne, men som ingen av dem, opp til nå, har vært i stand til å bevise."

Kreasjonismens forforståelse består jo imidlertid i at Gud i Bibelen har åpenbart sannheten om universets og livets opprinnelse, og man hevder at kreasjonismen derfor ikke kan kalles sann vitenskap. Men dette skyldes bare at det vitenskapelige etablissementet allerede i utgangspunktet har utelukket enhver form for overnaturlig forklaring på disse spørsmålene, dvs. enhver hypotese som opererer med transendente årsaker er pr. definisjon "uvitenskapelig".

I det tidligere omtalte nylig utgitte to-bindsverket om "Earth's Catastrophic Past" sier geologen Andrew Snelling helt innledningsvis bla. at "vitenskapen kan ikke direkte observere hva som skjedde i fortiden, så alt vi kan gjøre er å slutte ut ifra de sporene som vi kan observere i nåtiden" ("science cannot directly observe what happened in the past, so all we can do is infer from the evidence we observe in the present").⁴

Her berører han det før omtalte for kreasjonismen meget viktige skille, nemlig skillet mellom realvitenskap (operation science) og opphavsvitenskap (origin science). Når jeg sier at dette er et for kreasjonismen meget viktig skille, så skyldes det at man derved gjør klart, at Bibelens beretning om Skapelsen og Syndfloden m.m. aldri vil kunne bevises i samme forstand som man kan bevise ting innenfor realvitenskap/operation science, men samtidig også at evolusjonsteorien heller aldri vil kunne bevises i denne forstand. For i opphavsvitenskap/origin science vil det – som tidligere nevnt – i veldig høy grad være innblandet tolkningsmessige elementer.

Målet for kreasjonismen er altså ikke å bevise at Bibelen er sann, men å vise at det er mulig å tolke "the evidence" på en bedre og mer overbevisende måte med utgangspunkt i Bibelens framstilling, enn med utgangspunkt i evolusjonsteorien og den geologiske tidsskalaen.

Noe annet er så, at siden det bare er to alternativer – skapelse eller makroevolusjon – så må alternativet "skapelse" anses for bevist, siden "makroevolusjon" har sannsynligheten imot seg og strider imot bla. termodynamikkens 2. lov.
 

Noter

¹ Charles Lyell: "Principles of Geology" (1830-tallet) – Darwin leste i dette verket under Beagle-reisen

² Erik Tunstad: "Darwins teori. Evolusjon gjennom 400 år", Humanist forlag 2009, s. 274f

³ Jonathan Sarfati: "Refuting Compromise. A Biblical and Scientific Refutation of "Progressive Creation" (Billions of Years) As Popularized by Astronomer Hugh Ross", Master Books 2004, s. 64

⁴ Andrew A. Snelling: "Earth's Catastrophic Past. Geology, Creation & The Flood", Institute for Creation Research 2009, bd. 1, s. 10