Preken over Matt. 25:31-46 v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe 

(skulle ha talt på Skjæveland Misjonshus på Domssøndag/Kristi kongedag 22/11-20, men måtte melde avbud i siste liten pga. sykdom - holdt likevel prekenen hjemme samme dag for min hustru Birgit Saxe)

En profeti om dommen over alle folkeslag 

I den forutgående del av Matt. 25 har vår Herre Jesus fortalt to lignelser om hvordan det skal gå ved hans gjenkomst, nemlig lignelsen om De ti brudejomfruer og lignelsen om De betrodde talenter. Nå tar han imidlertid opp tråden fra sin endetidsprofetiske tale i Matt. 24, der han forutsa templets totale ødeleggelse og etterfølgende svarte på spørsmål fra disiplene sine om når denne ødeleggelse skulle finne sted og om hva som skulle være «tegnet på [hans] komme og på denne tidsalders ende» (Matt. 24:3). 

 Jesu profeti om den kommende dommen over alle folkeslag er således ingen lignelse, selv om Jesus sammenligner seg selv med en gjeter og folkeslagene med sauer og geiter. I Israel skal det ha vært vanlig å la disse dyrene gresse sammen om dagen, for så å skille dem at om kvelden, når de skulle inn for natten. I tillegg skal geitene i Israel som regel ha vært svarte, mens sauene jo er hvite. Så vår Herre Jesus bruker også her – som så ofte ellers – et bilde fra dagligdagen som de fleste sikkert ville ha kjent seg igjen i den gangen. 

Profetisk sammenskuing av frelseshistoriske begivenheter 

Som det ofte er tilfellet i profetier, så sammenskues det også her forskjellige begivenheter, som vi ut fra andre steder i Skriften vet vil være atskilte i tid. Man har vel ofte brukt bildet med fjelltopper og daler: profeten skuer noen ganger bare toppene, men ikke dalene inn imellom. Derfor kan det f. eks. hos profeten Jesaja virke som om det ikke er noe epokemessig skille mellom tusenårsriket og den nye himmel og den nye jord, slik det tydelig fremgår av de siste kapitlene i Åpenbaringsboken at det faktisk er. 

En liknende sammenskuing av profetiske «fjelltopper» ser det ut for å være tale om her. For ut fra innledningsordene om Menneskesønnens komme i sin herlighet med alle englene, så kan det virke som om den dommen Jesus her profeterer om skal skje umiddelbart etter hans gjenkomst «på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt. 24:31). Men ifølge Åp. kap. 19 – 20 så vil Jesu gjenkomst jo innlede «tusenårsriket», mens dommedagen først kommer etter «tusenårsriket». 

Og det fremgår jo av bla. det siste verset her i profetien om dommen over folkeslagene, at profetien gjelder nettopp dommedagen: «Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (v. 46). For det er jo så å si kun i forbindelse med dommedagen, at det i Bibelen tales om at noen skal dømmes til evig pine, eller til «den evige ild» (v. 41; sml. «ildsjøen» i Åp. 20:15 m.fl.st.). 

De to frelseshistoriske «fjelltoppene» som sammenskues her, er dem som apostelen Paulus omtaler i 1. Kor. 15:22f, der han fremholder at det skal skje to omfattende oppstandelser av døde etter Jesu oppstandelse: 

«For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme» (1. Kor. 15:22-23). 

Den her nevnte første oppstandelsen er altså en oppstandelse til frelse for dem som har dødt i troen på Kristus, og den vil skje ved Jesu gjenkomst på himmelens skyer, når han – slik det står i Hebr. 9:27 – «for annen gang» skal «vise seg [...] til frelse for dem som venter på ham» (jf. 1. Tess. 4:13f; 1. Kor. 15:51-52). 

Og ettersom det ifølge apostelen Paulus ikke skal skje noen omfattende oppstandelse av døde før Jesu gjenkomst, så må det jo være denne begivenheten som i Åp. 20:5-6 er omtalt som «den første oppstandelsen», og som danner opptakt til opprettelsen av «tusenårsriket» (Åp. 20:1f). 

Videre skriver Paulus i 1. Kor. 15:24 om den andre omfattende oppstandelse av døde (= den andre profetiske «fjelltoppen»): 

«Deretter kommer enden, når [Kristus] overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde»; og i forlengelse herav sier han: «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.» (1. Kor. 15:25). 

Dette samsvarer jo med skildringen av oppstandelsen av de resterende døde til dom i Åp. 20:11f, der nettopp døden og dødsriket avslutningsvis blir kastet i ildsjøen (v. 14). 

Andre omfattende oppstandelser av døde enn disse to – den første til frelse for de troende, og den andre til dom for resten av menneskeheten – er det ikke tale om i Skriften. Og disse to fremtidige frelseshistoriske begivenheter er det altså jeg mener er profetisk sammenskuet i dagens tekst. 

Hvem er kongens/Jesu «minste brødre»? 

For en umiddelbar betraktning kan det virke som om de på kongens høyre side blir omtalt som «rettferdige» pga. visse kjærlighetsgjerninger de har utført overfor dem Jesus kaller «disse mine minste brødre» – mens motsatt de på hans venstre side går fortapt pga. manglende gjerninger av samme art. Men dette stemmer jo ikke med andre klare ord i Skriften, om at det er troen på Jesus og hans forsonergjerning som frelser oss og gir oss evig liv, så det nevnte umiddelbare inntrykket kan ikke være riktig. 

Men før vi går nærmere inn på dette spørsmålet, så må vi ha klart for oss, at det ved den endelige dommen over verden også vil være en tredje gruppe mennesker tilstede, nemlig dem som kongen/Jesus omtaler som «disse mine minste brødre». Vi må nærmest forestille oss at kongen/Jesus på dommedag vil peke på denne gruppen, siden han omtaler dem med demonstrativt eller påpekende pronomen og sier «disse». 

Etter oppstandelsen omtaler Jesus jo disiplene som «brødrene mine» (Johs. 20:17); og vi finner også andre uttalelser som viser, at Jesus med uttrykket «disse mine minste brødre» må sikte til disiplene. Således pekte han ved en bestemt leilighet på disiplene sine og sa at «den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.» (Matt. 12:50). Videre sier han i Matt. 10:42, at «den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!». 

Og at Jesu disipler skal være tilstede på dommedag, stemmer med andre ord i Skriften. F. eks. sa Jesus til disiplene sine: «Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.» (Matt. 19:29). Og Paulus sier uttrykkelig, at «de hellige skal dømme verden» (1. Kor. 6:2). 

Man kan her også vise til profeten Daniels «nattlige syner» i Dan. kap. 7. Etter først å ha sett hvordan den himmelske domstolen blir satt og det forferdelige fjerde «dyret» i synet hans blir drept, så ser han at «en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et evig rike som aldri går til grunne.» (Dan. 7: 13-14). 

Men når dette synet etterfølgende blir forklart for Daniel, så heter det i v. 21-22: «Jeg så dette hornet (= Dyret/Antikrist) føre krig mot de hellige og overvinde dem, inntil den gamle av dager kom. Da ble dommen gitt til Den Høyestes hellige, og tiden kom da de hellige tok riket i eie.» Den «menneskesønn» som i Daniels syn hadde fått overdratt makten av «den gamle av dager», skulle altså ikke regjere alene, men sammen med «de hellige», fremgår det indirekte. 

Dette stemmer også med Åp. 20:4-6, der det bla. står om de som har del i «den første oppstandelse», at «de ble levende og hersket med Kristus i tusen år.» (Åp. 20:4; min utheving). 

Så vi må altså forestille oss at dem som Jesus her omtaler som «disse mine minste brødre» er hans meddommere, når menneskeheten ved den endelige dommen skal deles i to grupper: de som går til evig pine og de som går til evig liv. 

Frelse av nåde og/eller ved gjerninger? 

Men tilbake til spørsmålet om hvordan vi skal forstå vektleggingen av de kjærlighetsgjerninger mot Jesu «minste brødre» som de på Jesu høyre side hadde gjort, men som de på venstre side hadde forsømt å gjøre. 

Her er det viktig å legge merke til kongens omtale av de på høyre side. Han kaller dem «dere som er velsignet av min Far!», og fortsetter: «Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (v. 34). 

De på høyre side får altså ikke evig liv som noe de har gjort seg fortjent til, men som en arv. Derfor ser vi også, at de selv ikke er seg bevisst å ha gjort noe for å fortjene det evige livet. De spør jo: «Herre, når så vi deg sulten, tørst, fremmed, naken, syk eller i fengsel?» Kjærlighetsgjerningene deres mot Jesu disipler sprang nemlig ut av troen på Jesus som frelser og forsoner. 

På liknende måte tales det i Åp. 20:11f om en dom etter gjerninger; men samtidig er det et vilkår at man er innskrevet i «livets bok», hvis man skal unngå å havne i ildsjøen. Her vil jeg gjerne sitere et avsnitt fra Lars Eritslands kommentar til Åp. 20:11f i Bibelverket (s. 213-214 - alle skrifthenvisninger er utelatte): 

"Men det ble også åpnet "en annen bok". Uttrykket betegner den som forskjellige fra de andre bøkene. Den kalles "livets bok". I livets bok er de innskrevet som har tatt imot kallet til det evige liv og er blitt tro inntil enden. Livets bok er selve hovedboken i dommen. Men når det videre heter at de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger, gjelder dette utvilsomt alle de døde, også de som har sine navn i livets bok. Skriften lærer at mennesket blir frelst ved troen uten gjerninger, men at det allikevel skal dømmes etter sine gjerninger. Disse to setningene lar seg neppe fullt ut forlike i vår tanke, men det gjør dem ikke mindre sanne. Løsningen ligger vel i Jesu ord om at som treet skal kjennes på sine frukter, skal den levende troen kjennes på de gode gjerninger som følger den. Gjerningene gjelder ikke som frelsesgrunn; der gjelder bare Guds nåde i Kristus Jesus. Men ettersom gode gjerninger er frukt av Guds frelsende nåde, kan de føres fram som vitnesbyrd om at en sto i nåden og levde det nye livet. Skriften forutsetter altså at det vil bli full overensstemmelse mellom gjerningenes bok og livets bok på dommens dag." 

Men for de på den venstre siden – som Jesus kaller «forbannede» – gjelder det motsatt, at de ikke hadde tatt imot Jesus som frelser, og dermed heller ikke hadde fått Guds kjærlighet utøst ved Helligånden i deres hjerter (Rom. 5:5). De hadde med andre ord ikke noen sann tro på Jesus som kunne bære frukt i kjærlighetsgjerninger mot Jesu minste brødre. 

Kjærlighet er Åndens frukt 

Dette betyr naturligvis ikke, at noen av oss her kan slå seg på brystet og si: «Jeg tror på Jesus, så jeg vet hvor jeg havner til sist!». For når selv den store apostel Paulus kunne tale om muligheten av at han som hadde forkynt for andre selv kunne «bli funnet uverdig» (1. Kor. 9:27), hvor mye mer gjelder dette da ikke for enhver av oss! 

Men nettopp derfor er det viktig at vi holder fast ved at det bare er i kraft av Jesu nåde vi kan bli frelst. For som det står i 1. Kor. 13:3: «om jeg gir alt jeg eier til de fattige, [...] men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting». Og denne kjærligheten kan vi som sagt ikke ta av oss selv, men den må utøses i våre hjerter ved Den Hellige Ånd! 

I Gal. 5:22-23 er det således opplistet en del eksempler på de forskjellige sider ved «Åndens frukt», og dér er «kjærlighet» nevnt som det første eksempelet. Dette betyr jo, at om vi «vandrer i Ånden» - slik apostelen formaner til både i Gal. 5:25 og andre steder i brevene sine - så vil Åndens frukt i form av kjærlighetsgjerninger (med mere) uunngåelig måtte vise seg i våre liv. 

Men å vandre i Ånden vil først og fremst si å vandre i lyset (jf. 1. Johs. 1:7), for Den Hellige Ånds fremste oppgave er jo å overbevise oss om synd, og vise oss til nåden i Kristus Jesus; og det er dén vi må ha for øye, om vi skal bære Åndens frukt – slik apostelen Johannes sier: «Vi elsker, fordi han elsket oss først» (1. Johs. 4:19). 

«I broderkjærligheten kjærlighet til alle» 

Kjærligheten det her er tale om skal ellers i første rekke vise seg overfor våre søsken i troen, fremgår det av at apostelen noen få vers senere i Gal. skriver: «La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.» (Gal. 6:10). 

Dette stemmer helt overens med Jesu ord i Johs. 13:34-35: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.» 

Viser også til 2. Pet. 1:7, der det tales om at det «i gudsfrykten [skal være] broderkjærlighet, og i broderkjærligheten [skal være] kjærlighet til alle.» 

Man kan her sammenligne med ansvaret for egen familie: Hvis vi er så opptatte med å hjelpe alle mulige andre, at vi dermed forsømmer vår egen familie, så er «kjærligheten» vår i beste fall missforstått kjærlighet. I verste fall er det slett ikke tale om kjærlighet, men om «fromhet» på utstilling! 

I urkirken ser vi da også, at den formen for innsamling til de fattige som Paulus drev med, var en innsamling til «de fattige blant de hellige i Jerusalem» (Rom. 15:26). Når han derfor i sin avskjedstale til de eldste i Efesus talte om at «vi må ta oss av de svake», så var det sikkert først og fremst «de svake» innen den kristne menigheten han hadde i tankene: 

«Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene vår Herre Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot.» (Apg. 20:34-35). 

Det er nok en svak gjenklang av denne holdningen vi finner i den sosialdemokratiske solidaritetstanken, og i de mange frivillige hjelpeorganisasjoner av forskjellig art som finnes i dag. Men dessverre gjelder ikke denne solidariteten de aller svakeste i samfunnet vårt: de ufødte barn. For noen av disse små fratas på grusom vis den mest fundamentale retten av alle, nemlig retten til livet!

To utganger: Frelse eller fortapelse 

Et tema som trer veldig tydelig frem i dagens tekst er Bibelens klare tale om de to utganger av livet: frelse eller fortapelse! I Dagen leste jeg forleden, at Oslos biskop, Kari Veiteberg, nå ønsker å fjerne lesningen av «Den lille Bibel» (Johs. 3:16) i innledningen til gravferdsliturgien for Den norske kirke. 

Det sto ikke noe om årsaken til at hun ønsket dette; men jeg gjetter nok ikke mye galt når jeg antar at årsaken er, at hun ikke ønsker at folk skal bli minnet om fortapelsens mulighet ved starten på en begravelse. Men det sto ikke noe om, at hun kunne tenke seg lesningen av skriftstedet flyttet til et annet sted i gravferdsliturgien. 

I dagens tekst er det imidlertid viktig å legge merke til, at menneskene på venstre side av Jesus ikke var forutbestemt til å gå fortapt. For det står at «den evige ild» som de måtte gå bort til, var «beredt for djevelen og englene hans» (v. 41). Dette stemmer jo med 1. Tim. 2:4, der Paulus sier at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (min utheving). 

Men hvorfor tales det da i v. 34 om at menneskene på høyre side av Jesus skal arve «det riket som er bestemt for [dem] fra verdens grundvoll ble lagt»? Her vil jeg svare med Erik Pontoppidans katekismeforklaring «Sannhet til gudfrygtighet» fra 1737, at Guds forutbestemmelse av mennesker til frelse henger sammen med hans forutviten om hvem som vil la seg frelse, og hvem ikke. 

I Luk. 7:30 står det f. eks. om «fariseerne og de lovlærde» at «de gjorde Guds råd til intet for seg», i og med at de ikke ville la seg døpe av Døperen Johannes. Og i Apg. 13:46 taler Paulus og Barnabas til noen jøder i Antiokia i Pisidia, og sier: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.» 

Så selv om ingen kan komme til Jesus uten at Gud Fader selv «drar ham» (jf. Johs. 6:44), så er det altså mulig for et menneske å unnlate å følge Faderens dragelse, når man ved Guds nåde får en «besøkelsestid» (jf. Luk. 19:44; 1. Pet. 2:12; Jes. 55:6). 

Lever vi for Kristus eller for oss selv? 

Men om du og jeg kan prise oss lykkelige over å høre til blant de som har svart «ja» til kallet og har tatt imot Herren Jesus som vår frelser, så la oss huske på at Kristus døde for oss, for at vi ikke skal leve for oss selv lenger, men for ham som døde og ble oppreist for oss, slik det står i 2. Kor. 5:15. 

Listen over hva dette innebærer ville sikkert kunne gjøres lang; men det har i alle fall noe å gjøre med de kjærlighetsgjerninger som vår Herre Jesus nevner i dagens tekst. 

Kjærlighetens apostel, Johannes, sier: «I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, slik er også vi i denne verden» (1. Johs. 4:17). 

Måtte dette dog være sandt om enhver av oss som er her i dag, ja, måtte dog ikke kjærligheten bli kald hos deg og meg, selv om lovløsheten tar overhånd (jf. Matt. 24:12)! Amen.

I perioden 22/9 - 16/10 2020 sendte jeg i alt 7 leserinnlegg til avisen Dagen. Hittil har bare tre av dem kommet på trykk, og jeg har fått tilbakemelding fra avisen på, at de ikke kommer til å trykke alle innleggene mine. Derfor legger jeg hermed de fire innleggene som hittil ikke har kommet på trykk ut på bloggen min: 

Radiometriske dateringsfeil i stor skala! 

Førsteamanuensis i naturfag ved NLA Høgskulen, John Skartveit, hevder i et intervju i Dagen 22/9 ("Kristen høgskule seier nei til ung jord") at "[s]jølv om dateringar kan variere og ha feil så er det ikkje mogleg med feil av ein slik skala" som forskjellen mellom alderen på av de av ham studerte hårmygg-fossiler (radiometrisk daterte til 24 millioner år), og så "dei 6.000-10.000 som ungjordskreasjonistar meiner at jorda er". 

Her tar Skartveit imidlertid helt åpenbart feil, for i 2003 oppdaget man fossile fuglespor i sannstein i Argentina ("Santo Domingo"-formasjonen), der man tidligere ved hjelp av radiometriske metoder hadde bestemt alderen på sannsteinen til 200 millioner år. Men siden de eldste fugle-fossiler man inntil da hadde funnet var blitt datert til å være 150 millioner år gamle, så ble det satt spørsmålstegn ved om det virkelig var fossile fuglespor man hadde funnet i Argentina. 

I 2009 fremkom det imidlertid nye indisier for at det virkelig var fuglespor man hadde funnet, og samtidig ble det nå satt spørsmålstegn ved dateringen av sannsteinen til 200 millioner år. I 2013 offentliggjorde så en arbeidsgruppe resultatet de var kommet til: Sannsteinen i Argentina - som altså tidligere hadde blitt radiometrisk datert til 200 millioner - var nå blitt radiometrisk datert pånytt til 37,3 millioner år! (se Matti Leisola: "Evolution -  Kritik unverwünscht! Erfahrungen eines Wissenschaftlers", SCM-Verlag, Holzgerlingen 2017, s. 134f). 

På tilsvarende vis har man forsøkt å bortforklare de etterhvert mange funn av elastisk vev, blodkar, proteiner og DNA-rester i dinosaurfossiler. Istedenfor å erkjenne at disse fossiler umulig kan være millioner av år gamle - siden eksperimenter tilsier at disse organiske rester i så fall ville ha vært nedbrutt forlengst - så har forskere fremsatt uholdbare og ubeviselige antakelser om hvordan organiske rester har kunnet bli bevart i dinosaur-fossilene i millioner av år, og man har satt spørsmålstegn ved om det virkelig er tale om DNA-rester fra dinosaurer i de nevnte fossiler!

Den finske prof.emer. Matti Leisola siterer i den ovenfor nevnte bok fysikk-nobelprismottakeren Richard Feynman (1918 - 1988): "Når [en antakelse] motsies av eksperimenter, så foreligger det en feil. Dette enkle saksforholdet er vitenskapens nøkkel. I den forbindelse spiller det overhode ingen rolle hvor smuk ens antakelse er; det spiller heller ingen rolle hvor klok man er, hvem som har fremsatt antakelsen eller hvilket navn vedkommende har - når [antakelsen] motsies av et eksperiment, så foreligger det en feil" (s. 134f - min oversettelse). 

Duplikasjon av informasjonen i DNA hjelper ikke!

Professor i evolusjonsbiologi, Jarl Giske, gir i et innlegg i Dagen 29/9 ("Hvordan artsdannelse skjer") forfatteren av læreboken "Guds verden", Andreas Årikstad, "helt rett i" at naturlig seleksjon ikke er en skapende prosess, men bare skaper "plass" for "de individene som genetisk sett hadde de beste mulighetene for å klare seg i miljøet de levde i". Men dette er ifølge Giske ikke noe argument for å avvise at makroevolusjon er en realitet, slik Årikstad gjør.

For ifølge Giske begynner nemlig "[m]akroevolusjon med artsdannelse".  Artsdannelsen hos planter har ifølge Giske vanligvis å gjøre med såkalt "polyploidi" (fordobling av kromosomene i kjønnscellene), mens den hos dyr "[i] nesten alle tilfeller begynner med at en bestand blir geografisk isolert fra andre bestander av arten, slik at mutasjoner ikke sprer seg mellom disse to isolerte gruppene. Da vil også naturlig seleksjon være litt forskjellig i gruppene", og i noen tilfeller "vil mutasjoner ..., føre til at de to bestandene vil ha blitt til to arter når de møtes igjen". Giske omtaler i den forbindelse hals-båndfluesnapper og svart-hvit fluesnapper som et eksempel på slik dyrerike-artsdannelse.

Videre skriver Giske, at "[n]oe som ligner på plantenes polyploidi skjer også uhyre sjeldent hos dyr. På veien fra veldig enkle dyr til oss mennesker, har det skjedd to fordoblinger av alle kromosomer. Hos beinfisk (som sild og laks) er slik genomduplisering mye vanligere enn i resten av dyreriket, og det er antatt at dette er grunnen til den store variasjonen innen beinfisker, med over 30.000 til dels veldig forskjellige arter". 

Når Årikstad avviser makroevolusjon med å vise til at naturlig seleksjon ikke er en skapende prosess, så er det jo imidlertid fordi evolusjonsteorien ikke til dato har kunnet forklare hvordan ny informasjon i DNA og genomet for øvrig (som jo er en forutsetning for makroevolusjon) skulle kunne ha utviklet seg ved hjelp av evolusjonsteoriens mekanismer i form av mutasjoner, naturlig seleksjon, gendrift etc. Giske gir oss heller ikke noe troverdig svar på dette i sitt innlegg, for flere kopier av de samme gener - såkalt "genomduplisering" - er selvsagt ikke ensbetydende med dannelse av ny informasjon i DNA!

Således ser det ut for at polyploidi bare fører til varianter av de samme plantene (dvs. artsforskjeller innen samme slekt - jf. Williams, A.: "Copying confusion. Does duplication of existing DNA help evolution?", i: "Creation" 25(4), 2003); og dyrerike-artsdannelsen som Giske gir et eksempel på i sitt innlegg har samme karakter, for hals-båndfluesnapper og svart-hvit fluesnapper er jo selvsagt bare to varianter av fluesnappere! 

Den bibelske tidsramme for jordens historie

Jostein Andreassen skriver i Dagen 6/10 om Jordens alder, og hevder at "flere kristne lærde prøvde å harmonisere dette [Usshers utregning av datoen for verdens skapelse] med sannsynligheten for at Jorda var meget eldre", og han nevner i den forbindelse blant andre Steno og Newton. 

Hva den første angår, så vil jeg vise til Stephan, M. & Fritzsche, T.: "Sintflut und Geologie. Schritte zu einer biblisch-urgeschichtlichen Geologie", 2., erweiterte Auflage 2003, Hänssler-Verlag Holzgerlingen, s. 83, der de skriver at "Steno var på grunnlag av den bibelske urhistorie overbevist om at jorden er ung" (min overs.).

Når det gjelder Newton, så er det første gangen jeg har sett noen vise til ham i denne sammenheng. Men som kjent var Newton mer opptatt av bibelske spørsmål enn av naturvitenskapelige, så det kan jo godt tenkes at han også har ytret seg om jordens alder. 

Jeg vil derfor hermed spørre Jostein Andreassen om hva Steno og Newton helt konkret har sagt om dette spørsmålet, siden han tilsynelatende mener at de ikke uten videre aksepterte den bibelske tidsrammen på 6 - 7000 år for jordens historie? 

Når det gjelder Andreassens lange sitat av noe Jon Kvalbein skrev i Dagen 21/8-17, så hevdet Kvalbein jo der blant annet at "[v]i bør være forsiktige med å tolke de seks dagene som dager av 24 timer". Men jeg vil hevde at det simpelthen ikke finnes grunnlag i Bibelen for å tolke de seks skapelsesdagene som noe annet enn 6 vanlige døgn, og at det man derfor her bør ta seg i vare for er, at man ikke legger noe til Guds ord! 

Endelig kan jeg i likhet med Andreassen huske fra gymnasiet, hvordan jeg sto så å si alene i klassen med å forsvare angrep på den kristne troen. Blant annet trakk en av lærerne våre en gang frem Daniels bok kapitel 11, der det i detaljer er profetert om ting som skulle skje flere århundrer etter Daniels levetid (7.-6. århundre f. Kr.). Læreren satte et stort spørsmålstegn ved om dette kapittelet virkelig var skrevet på Daniels tid.

Hvis man ikke tror på en Gud for hvem intet er umulig, så vil man jo selvsagt avvise at Daniel virkelig skulle kunne ha profetert om alle disse historiske detaljene - akkurat som noen vil hevde at profeten Jesaja fra 700-tallet f. Kr. ikke kan ha profetert om perserkongen Kyros ved navns nevnelse ca. 200 år før han trådte frem på historiens scene! 

Sådan kan man fortsette. For vantroen vil sette spørsmålstegn ved alt som Bibelen beretter om profetier, undere og mirakler, inkludert Jesu oppstandelse! Vi skaper derfor ikke "falske anstøt og unødvendige troskriser" - slik Kvalbein påsto i innlegget sitt - ved å fastholde den bibelske tidsramme for jordens historie, for ifølge vår Herre Jesus selv kan "Skriften ikke gjøres ugyldig" (Johs. 10:35)! 

Forskjell på empirisk og historisk vitenskap!

Espen Ottosen beskylder i et innlegg i Dagen 14/10 ("Går virkelig jorden rundt solen?") Per Bergene Holm for - i innlegget "Bibeltroskap og skapelse" (Dagen 13/10) - å ha laget "en stråmann som han så angriper". Men Ottosen lager jo selv en stråmann som han så angriper, ved indirekte å påstå at en bokstavelig lesning av Bibelen innebærer, at man må forstå under-beretningen i Jos. 10:12-14 som en tekst med naturvitenskapelige implikasjoner. Det vil si at man - som Luther og andre på 15-1600-tallet - vil måtte avvise at jorden går omkring solen, hvis man vil lese Jos. 10:12-14 bokstavelig (ifølge Ottosen).

Ottosens poeng er, at hvis man ikke vil lese Jos. 10:12-14 bokstavelig i samme forstand som Luther m.fl., så må man også innrømme at dagene i Bibelens skapelsesberetning i 1. Mos. 1:1 - 2:3 ikke nødvendigvis skal forstås som vanlige dager. Men her overser Ottosen den viktige forskjellen mellom empirisk vitenskap og historisk vitenskap. 

Empirisk vitenskap har således forlengst godtgjort at det er jorden som går omkring solen, og dermed klart demonstrert at Jos. 10:12-14 (og andre liknende steder i Skriften) ikke har naturvitenskapelige implikasjoner - noe som forståelig nok ikke var så innlysende for Luther m.fl., siden det ptolemeiske verdensbildet jo hadde vært gjengs vitenskap/filosofi siden oldtiden.

Men spørsmålet om skapelsesdagenes lengde er ikke et spørsmål som empirisk vitenskap kan avgjøre, men et historisk spørsmål. Man kan således ikke empirisk bevise hva som har skjedd i fortiden. Dermed dreier det seg her utelukkende om hva skapelsesberetningen - sett i lys av sin kontekst og av Skriften som helhet - selv sier om spørsmålet.

I en kronikk i Dagen 24/9 ("For skråsikkert om skapelsen") hevdet Ottosen at "[d]et vrimler faktisk av dyktige, bibeltro teologer som har presentert solid argumentasjon for at de første kapitlene i 1. Mosebok ikke bør leses bokstavelig - rett og slett fordi tekstene da ikke gir god mening". Men han kom bare med et enkelt eksempel på dette (som undertegnede responderte på i et innlegg i Dagen 5/10: "En bokstavelig lesning"). 

Kan Ottosen kanskje gi et eksempel på det han kaller en "solid argumentasjon", for ikke å lese Bibelen bokstavelig hva angår skapelsesdagene - men det vel å merke en argumentasjon der skapelsesdagene blir forstått i lys av sin bibelske kontekst, og ikke i lys av en eller annen form for naturhistorievitenskap (som nødvendigvis alltid vil være basert på ubeviselige antakelser vedrørende hendelser i fortiden)? 

 

Preken på Skjæveland Misjonshus 16/8-20 (11. sø. i treen.tid.) 

v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe

Tekst: Matt. 23:37-39

Guds miskunnhet

Still opp Birgits høne m/kyllinger på prekestolen!

Bildet med hønen som skjuler kyllingene under vingene sine finner vi flere paralleller til i Salmenes bok i GT. Bl.a. kan vi lese i Salme 36:8: «Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge». Salmedikteren Ingemann har gjendiktet noe av dette i salmen: «Til himlene rekker din miskunnhet», der det i v. 3 heter: «Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud, Hvor menneskebarnene bygger. I mulm er kjærlighetsvinger bredd ut. Vi skjuler oss i deres skygger.»

Jeg synes Jesu bilde med hønen og kyllingene på en gripende måte formidler til oss hva som ligger i begrepet «Guds miskunnhet». Dette begrepet er jo et annet uttrykk for Guds tilgivende kjærlighet, den kjærligheten som «skjuler en mengde synder» (1. Pet. 4:8), slik at når Gud viser «miskunnhet» mot oss, så betyr det at han ikke tilregner oss noen skyld for syndene våre – som da faren i lignelsen om den fortapte sønnen ga befaling om at man skulle «Ta fram den beste kledningen og ha den på» den angrende sønnen, straks denne vendte tilbake til faderhjemmet (Luk. 15:22).

Guds vredesdom over de vantro jødene/Israel

Men i dagens tekst handler det altså om noen som – i likhet med den eldste sønnen i lignelsen om den fortapte sønn – ikke brydde seg om Guds storslåtte tilbud om «nåde for synder og fred uten like», slik vi sang her for litt siden (Sangboken nr. 376, v. 3).

Jesus hadde nettoppp holdt en lang tale (Matt. kap. 23), der han gikk sterkt i rette med folkets ledere, de skriftlærde og fariseene, som han kaldte «hyklere», «blinde veiledere», «dårer og blinde», «slanger» og «ormeyngel». Men i versene som utgjør dagens tekst retter Jesus sine ord mot byen Jerusalem som helhet.

Han profeterer om en dom som venter byen, fordi han visste at de fleste dér – når de etter Pinsedag ville få høre evangeliet – IKKE ville komme til å ta imot Guds nåde og omvende seg, men tvertimot ville gjøre dét som Jesus taler om både i v. 37 og i versene rett forut herfor (les v. 34-36!). Og som vi vet kom denne dommen over Jerusalem i år 70, da den romerske hærføreren Titus etter flere års beleiring inntok Jerusalem, og templet ble satt i brann og ødelagt. Titus skal etterpå ha korsfestet flere tusen av de som hadde gjort opprør mot det romerske overherredømme.

Men bak Titus sto altså Gud, slik det fremgår av Jesu profeti her i v. 38: «Se, huset deres skal bli liggende øde!» (jf. Matt. 24:2). Enda klarere fremgår dette av Luk. 19:41-44 og 21:20-24:

«Da han kom nær og så byen [Jerusalem], gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, og de skal omringe deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid.» (Luk. 19:41-44).

«Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For dette er gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt. Stakkers dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For stor nød skal det være på jorden, og vrede over dette folket. De skal falde for sverds egg og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.» (Luk. 21:20-24).

Vi skal her især merke oss Luk. 21:22: «For dette er gjengjeldelsens dager, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt.» Den jødisk-romerske historieskriveren Josefus opplevde ødeleggelsen av Jerusalem på nært hold, og i et av verkene sine forteller han om hvordan han ut ifra profetien om de 70 årukene i Dan. 9 forsto, at ødeleggelsen av Jerusalem måtte være Guds straffedom over det jødiske folket. I Dan. 9:26 profeteres det jo nemlig at «Byen [Jerusalem] og helligdommen [templet] skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer»; og den romerske hærføreren Titus var netopp «en fyrste som kommer», for han skulle senere bli romersk keiser etter sin far Vespasian; og det var nettopp «folket» hans som ødela Jerusalems tempel, for Titus selv hadde nemlig gitt ordre om at det skulle spares. Men soldater i den romerske hæren skal ifølge Josefus ha kastet brennende fakkler inn i templet, slik at det – mot Titus’ vilje – brente ned og ble totalt ødelagt.

Gud dømmer også andre folk på jorden

Det er imidlertid ikke bare det jødiske folket som i historiens løp har blitt rammet av Guds straffedommer. Allerede i 1. Mos. 15:14 kan vi lese at Gud sier til Abraham, at han vil «dømme» det folket som israelittene senere skulle komme til å trelle for, dvs. egyptene. Og Abraham får ved samme leilighet vite, at et av de folkene som dengang bodde i Kana’ans land – nemlig amorittene – engang skulle bli dømt av Gud, når syndemålet deres hadde blitt fullt (1. Mos. 15:16). I Amos 1:3 – 2:3 hører vi om seks av Judas og Israels nabofolk, som Gud vil sende straffedommer over, og noe liknende finner vi hos flere av de andre profetene. Videre sier Gud i Jer. 18:7-10:

«En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre med det. Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre.»

Slik handler Gud fortsatt, selv om det ikke alltid er så lett for oss å se det, ikke minst på grunn av Guds store tålmodighet. Før Gud sender straffedommen sin, så forsøker han nemlig alltid å bevege menneskene til å omvende seg. Profeten Jonas’ sendelse til Ninive er et tydelig eksempel på dette. I Nineve hørte de jo på Guds profet, men hvis menneskene ikke vil høre, så bruker Gud sterkere midler, slik det fremgår av Amos 4:6-11 (referér!). Når det gjelder korona-pandemien som vi opplever nå, så tror jeg at vi i denne pandemien skal høre et verdensvidt kall fra Gud om å omvende oss før det er for sent, jf. Jesu ord i Luk. 13:1-5 (referér!).

Jødene/Israel skal en dag ta imot Jesus Messias

Men selv om Gud altså straffet Jerusalem og jødefolket hårdt for deres avvisning av evangeliet, så skal det komme en dag der jødene som folk vender om og tar imot Jesus som frelser. Det er dén dagen Jesus indirekte profeterer om i v. 39: «For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!». Her sikter Jesus nok ikke til at han en dag pånytt skal toge inn i Jerusalem, mens folket hilser ham på denne måten (slik de jo gjorde rett før han ble tatt til fange og korsfestet). Nei, han sikter nok snarere til den sindsforvandlingen (omvendelse = «skifte sind») som skal skje med den resterende delen av det jødiske folket ved hans gjenkomst på himmelens skyer, slik det profeteres om i Sak. 12:9-10 og Åp. 1:7:

«På den dagen vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolkene som drar opp mot Jerusalem. Men over Davids Hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.» (Sak. 12:9-10).

«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.» (Åp. 1:7).

Tegn i tiden på at Jesu gjenkomst er nær

Det fremgår av Sak. 12:9-10, at jødene som folk skal ta imot Jesus som frelser under militært sett særdeles dramatiske omstendigheter for det jødiske folket. Og vi ser jo hvordan stemningen i verdenssamfunnet i større og større grad vender seg mot Israel, slik at det i dag slett ikke virker usannsynlig at en internasjonal styrke en dag vil kunne komme til å gå til krig mot Israel. Først må det imidlertid nok bli opprettet en form for verdens-regjering, der verden inndeles i 10 regioner, slik det er profetert om i både Danielsboken (2:42-44; 7:7ff) og Åpenbaringsboken (13:1; 17:12ff). I avdøde Leiv Olav Holstads siste bok: «Profetisk verdenshistorie. Endetidstegn i lys av Daniels bok» (Hermon Forlag 2019) omtaler han den såkalte Romaklubbens «forslag til én verden inndelt i ti regioner». Omtal kartet på s. 144 og referér fra avsnittet på s. 144-45!

Nå er det sikkert dem som sitter og tenker med seg selv: «Vi har hørt noe liknende før, nemlig da EF/EU i sin tid sto for å skulle utvides til å omfatte 10 medlemsland». Ja, det er lett å trekke profetiske «kortslutninger»; men dét må ikke få oss til å oppgi å se etter «tegn i tiden» som viser, at det profetiske ordet er ved å gå i oppfyllelse.

Et av de største «tegn i tiden» på at Jesu gjenkomst nærmer seg med stormskritt, er jo at verdensmisjonen nærmer seg det tidspunktet, hvor evangeliet har blitt forkynt til et vitnesbyrd for alle folkeslag, slik Jesus profeterer om i Matt. 24:14:

«Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

Når alle folkeslag har fått høre evangeliet, så er det jo dermed  slutt på «hedningefolkenes tider»; og da skulle jo – i henhold til Jesu profeti i Luk. 21:24 – Jerusalem ikke lenger «ligge nedtrådt av hedninger», hvilket igjen må innebære at tiden er kommet for jødenes tilbakevending fra landflygtighet i mange forskjellige land, som det er profetert om i bl.a. Jer. 23:7-8:

«Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! – men: Så sant Herren lever, som førte Israels hus og ætt og lot dem komme fra et land i nord og fra alle de land jeg hadde drevet dem bort til! Og de skal bo i sitt land.»

Her skal vi legge merke til det innledende «derfor», som viser tilbake til de to forutgående versene i Jer. kap. 23 (v. 5-6), der det prodeteres om jødenes frelse ved «en rettferdig spire», en «konge» av Davids ætt, som man skal kalle «Herren, vår rettferdighet», hvilket jo er en tydelig profeti om Jesus:

«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.»

I denne GT-lige profetien tales det altså om en tid, der jødene som folk har tatt imot Jesus som frelser, og der man vil kunne se tilbake på jødenes tilbakevending til Israels land fra mange forskjellige land som en Guds frelseshandling på linje med folkets utgang fra Egypt i sin tid. Sett i lys av profetiene fra Sak. og Åp. om at jødene som folk først skal ta imot Jesus som frelser ved hans gjenkomst på himmelens skyer, så er det for meg å se ingen tvil om at den tiden det her siktes til, er det som vi pleier å omtale som Tusenårsriket (jf. Åp. 20:1ff). Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på dette her, men viser til avdøde biskop Erling Utnems bok: «Jesu gjenkomst – verdens håp» (Luther forlag 1992), som jeg mener gir den beste veiledning i disse spørsmålene.

Oppfyllelsen av de før nevnte to profetier av Jesus i Matt. og Luk. faller dessuten sammen med et annet tydelig «tegn i tiden», nemlig det frafallet fra/opprøret mot Gud og hans livslover som skjer i den vestlige verden. Ifølge 2. Tess. 2:3 er dette frafallet/opprøret jo noe som har sammenheng med åpenbaringen av Antikrist, idet det så å si bereder vei for ham som Paulus jo bl.a. kaller for «lovløshetens menneske».

I boken «Normløst. Hvordan radikal kjønnsteori erobret Norge»» (Document forlag 2019) beskriver Kjell Skartveit noe av dette frafallet/opprøret, som vi for øvrig nylig har fått to nye eksempler på: dels en svensk ministers forslag om å frata pastorer som ikke er villige til å vie homoseksuelle vigselsretten; og dels et forslag om utvidelse av den norske straffeloven som skal opp til behandling i Stortinget til høsten, og som ifølge Bjarte Ystebø i «Norge IDAG» vil kunne gjøre det straffbart å forkynne at homoseksuell praksis er synd. Selv om man ikke dreper de profetiske røster, så forsøker man i alle fall å lukke munnen på dem, jf. v. 37a (+ v. 34-36).

Det er denne utviklingen – sammen med utviklingen i abort- og bioteknologi-spørsmålene m.m. – som gjør, at jeg tror vi må se på korona-pandemien som et verdensvidt kall til omvendelse, slik jeg tidligere var inne på. Salme 2 i GT profeterer om dette verdensvide opprøret mot Herren og hans Salvede, dvs. Jesus:

«Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!» (Sal. 2:1-3).

Spørsmålet er så, om de som er «herskere på jorden» vil la seg advare, slik de oppfordres til i v. 10 av denne salmen, eller om de vil ture frem i sitt opprør. Foreløpig er det vel dessverre ingen tegn på at man vil endre kurs. Men vi må minne oss selv om, at Skriften altså forut har profetert om at dette opprøret/frafallet ville komme, slik at dette «tegn i tiden» faktisk er med på å bekrefte det profetiske ordet for oss!

Jødenes/Israels skjebne er et «mysterium»

Jødenes skjebne som folk er jo noe helt enestående i verdenshistorien. Vi har sikkert alle hørt hva legen til en preusisk fyrste svarte, da denne spurte etter et bevis på Guds eksistens: «Jødene, Deres Majestæt!». For det finnes nemlig ingen andre eksempler på at et folk på denne måten har blitt spredt rundt i verden, uten å bli oppslukt i folkehavet, så å si. Dette skyldes Guds løfte til Abraham, Isak og Jakob, dem som Paulus i Rom. kap. 9 – 11 (9:5; 11:28) omtaler som «fedrene».

Apostelen taler jo i Rom. 11:25ff om et «mysterium» – dvs. noe vi ikke er istand til å utgrunne – vedr. jødene/Israel, nemlig dette at «Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde [det fastsatte mål av hedninge-kristne] er kommet inn», men så skal «hele Israel bli frelst» (v.25-27). Dette utdyper Paulus så i de følgende vers (28-32):

«Når det gjelder evangeliet, er de [de vantro jøder] blitt fiender for deres [de hedningekristnes] skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. Dere var jo engang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. På samme måte har nå de vært ulydige, men ved den miskunn dere har fått, skal også de få miskunn. For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle.»

Dermed er vi på en måte tilbake der vi begynte, nemlig med Guds inderlige ønske om å vise miskunnhet, og gjemme «alle» under vingene sine, slik hønen gjemmer kyllingene under vingene sine.

Guds vredesdom venter de som forkaster evangeliet!

Men slik som det bare er de blant jødene som omvender seg og tar imot evangeliet som blir frelst, slik er det også med resten av verden. Dommen som kom over jødefolket i år 70, fordi flertallet av folket avviste Jesus av Nasaret som Guds Messias – denne dommen er et varsel om dommen som vil ramme alle som forkaster evangeliet «når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straffen de skal lide, blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2. Tess. 1:7-9).

Og her er det dessverre nødvendig å føye til: Dét å avvise «apostlenes lære» om hva som er synd, er det samme som å avvise evangeliet! Derfor er bl.a. alle de som går inn for å velsigne homoseksuelle forhold på fortapelsens vei, og må omvende seg, hvis de skal unngå å bli ramt av Guds evige vredesdom!

Men «idag er nådens tid, idag er Gud å finne!» Amen.

Evolusjonslæren er allerede ‘avgått ved døden’!

Evolusjonslæren ‘ligger ikke på sotteseng’, men er allerede ‘avgått ved døden’! Dens mekanismer er nemlig ikke i stand til å forklare verken fremkomsten av de under evolusjonens antatte forløp oppståtte nye kroppsplaner, eller hvordan den for slike kroppsplaner nødvendige genetiske informasjonen har oppstått.

Arne Taxt skrev i Dagen 14/8-19 blant annet følgende: «Fordi den nye boka er kommet, virker det som Saxe tenker at evolusjonen ligger på sotteseng og at den nye boka kveler den siste pusten. Det er visstnok rett at moderne mikrobiologi har påvist at det er områder i evolusjonslæren som ikke er tilstrekkelig forklart. Men kritikk kan ikke ta livet av en etablert lære, så lenge det ikke foreligger en ny og bedre naturvitenskapelig lære om hvorledes nye dyrearter blir til. Evolusjonslæren lever godt med kritikk inntil så eventuelt skjer.»

Boken som Taxt her sikter til, er denne: J. P. Moreland m.fl. (red.): «Theistic Evolution. A Scientific, Philosophical, and Theological Critique», Wheaton, Illinois: Crossway 2017. I det følgende skal jeg – med grunnlag i denne bokens kapittel 2 – påvise at evolusjonslæren rent faktisk har avgått ved døden, selv om det vitenskapelige etablissementet foregir at den fortsatt ‘lever i beste velgående’! Kapittel 2 – som det vil bli henvist fortløpende til – heter «Neo-Darwinism and the Origin of Biological Form and Information», og er forfattet av lederen for Discovery Institute’s Center for Science and Culture i Seattle, dr. Stephen C. Meyer.

Jeg deler ikke Meyers – og ID-bevegelsens – aksept av radiometrisk datering som en pålitelig kilde til kunnskap om jordens alder, da Bibelen jo opererer med en helt annen og mye kortere tidsramme for jordens historie. Om denne siden av Meyers argumentasjon mot evolusjonslærens vitenskapelige gyldighet vil jeg for min del derfor tenke slik: «La oss anta at de geologiske lagene virkelig hadde blitt til over millioner av år, slik det hevdes av gjengs naturhistorievitenskap. Ut ifra evolusjonslæren skulle man jo da forvente å finne forløpere i de før-cambriske tidsaldrene for de mangfoldige livsformer som er fossilt dokumentert i den cambriske tidsalderen. Men siden man ikke finner slike forløpere, så stemmer Darwins idé om at utviklingen «fra amøbe til menneske» har skjedd gradvis gjennom små endringer over millioner av år heller ikke ut ifra forutsetningen om at jordens fossile lag avspeiler millioner av år med naturhistorie» (jf. s. 107-110).

Hovedsaken for Meyer er imidlertid at evolusjonslærens mekanismer ikke er i stand til å frembringe de for livets antatte utvikling nødvendige nye kroppsplaner – i form av nye unike fungerende sammensetninger av kroppsdeler og -vev – samt den for disse nye kroppsplaner nødvendige nye genetiske informasjon (jf. kapitteloverskriften: «Neo-Darwinisme og fremkomsten av biologisk form og informasjon», samt s. 110-123). Her skinner det pånytt igjennom – i og med den gjentatte bruken av ordet «nye» – at Meyer og ID-bevegelsen aksepterer radiometriske aldersbestemmelser av jorden; men igjen er det for meg å se mulig å overse dette og velge å se saken under synsvinkelen: «La oss anta at ...». Det er vel for øvrig slik en ofte argumenterer fra «ung jord»-kreasjonistisk side (?).

Siden «den naturlige utvelgelse» bare kan velge mellom de tilfeldige variasjoner/mutasjoner som til enhver tid måtte forekomme i naturen, så krever fremkomsten av de antatte nye kroppsplaner, at det i naturen tilfeldig oppstår mutasjoner som skaper ny genetisk informasjon for oppbyggingen av nye proteinformer, for uten nye fungerende variasjoner/mutasjoner vil ikke det naturlige utvalget kunne bevare og viderebringe noe som helst nytt til neste generasjon (jf. s. 112-113).

Allerede på slutten av 1960-tallet ble det imidlertid påvist av både matematikere og molekylærbiologer at det er ekstremt usannsynlig, at ny genetisk informasjon skulle kunne oppstå via naturlig utvelgelse av tilfeldige mutasjoner. Men først nylig har det – gjennom forsøk – blitt mulig å sette et tall på denne usannsynligheten:

1/100000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000

En slik ekstrem usannsynlighet – én ut av 10 i 77. potens – er det altså for dannelsen av bare ett funksjonelt gen/protein (jf. s. 113-118)!

Men i tillegg til å forklare tilblivelsen av ny genetisk informasjon, så må evolusjonsteorien altså også kunne forklare tilblivelsen av de antatte nye kroppsplaner, Og her har den embryonalforsknings-baserte evolusjonære utviklingsbiologien (populært kalt EVO-DEVO) påvist at de nødvendige gunstige mutasjoner for å skape nye kroppsplaner aldri forekommer. Bare katastrofale/dødelige mutasjoner forekommer på det tidlige tidspunkt i fosterutviklingen der den genetisk bestemte kroppsplanen kommer til uttrykk. Mutasjoner som forekommer senere i fosterutviklingen kan ikke endre noe ved den da allerede fastlagte kroppsplanen (jf. s. 118-121).

Videre kan man peke på de integrerte nettverk av gener og proteiner som forskningen innen evolusjonær utviklingsbiologi har oppdaget, og som regulerer tidspunktet for når de enkelte gener skal komme til uttrykk under fosterutviklingen. Mutasjoner som berører disse nettverkene fører også uunngåelig til katastrofal ødeleggelse av kroppsdeler eller til organismens død.

En nå avdød kjent evolusjonær utviklingsbiolog, Eric Davidson, har sagt: «Neo-darwinistisk evolusjon[slære] … antar at alle prosesser virker på samme måte, slik at evolusjon av enzymer eller blomsterfarger kan anvendes som gyldige fullmakter til studium av kroppsplanens utvikling. Den antar feilaktig at endringer i proteinkodende sekvenser [i DNA] er den grunnleggende årsaken til endringer i fosterutviklings-programmer; og den antar feilaktig at evolusjonære endringer i kroppsplan-utforming oppstår gjennom en kontinuerlig prosess. Alle disse antakelser strider på grunnleggende måte mot kjensgjerningene.»

I tillegg til manglende forklaring på tilblivelsen av biologisk informasjon, så har neo-darwinismen altså heller ikke noe svar på det dyptgående spørsmålet om hvordan de antatte nye kroppsplaner skulle kunne ha blitt dannet gjennom gradvis endring av et tett integrert system av informasjons-rike genetiske komponenter og deres proteinprodukter etc. (jf. s. 121-123).

Konklusjon: Evolusjonslæren ‘ligger ikke på sotteseng’, men er allerede ‘avgått ved døden’!

Preken v/Axel Saxe på Frøyland Forsamlingshus (NLM-møte) søndag 3. sept. 2017 over 1. Mos. 7:11 – 8:4

«Alt Guds ord vil opp på prekestolen», skal Luther ha sagt. Jeg har valgt å preke over teksten vi nettopp hørte, fordi den står i en del av Bibelen, som mange i dag vil holde for myter og sagn. Men myter og sagn er ikke tidfestet på den måten som beretningen her er. På hebraisk er det til og med betonet at det var «akkurat» på den angitte dagen at syndfloden – eller vannflommen som det står her – tok til (v. 11; jf. 8:4 + 13-14).

Syndfloden var en helt enestående begivenhet i historien. Det hebraiske ordet for vannflom (mabul) som er brukt her, anvendes i Bibelen bare om syndfloden, og det ordet som mabul er oversatt med i den greske oversettelsen av GT (kataklysmos) anvendtes i klassisk gresk især som betegnelse for syndfloden/vannflommen i den greske versjonen av syndflodsberetningen (som jo bare er én ut av de mange syndflodsberetninger, som er kjent fra forskjellige deler av verden).

I overført betydning kan imidlertid det greske ordet kataklysmos også anvendes om en «utslettelse av erindringen». Og dette stemmer godt med hva syndfloden resulterte i, nemlig dét som apostelen Peter beskriver i 2. Pet. 3:6: « ... den daværende verden (gikk) under, da den ble oversvømmet av vann», slik at den har blitt nesten utslettet av menneskehetens erindring.

Så ingen av oss vet hvordan verden før syndfloden så ut; men den nå avdøde danske forfatteren Poul Hoffman forsøkte – på grunnlag av de opplysningene vi tross alt får i de første kapitlene av 1. Mosebok – å forestille seg verden før syndfloden. Dette ble til de to romanene «Over alle ørne» (1968) og «Ingen nat før dæmring» (1970), som begge utkom på norsk også i sin tid. Hensikten med å skrive slike romaner fremgår indirekte av det bibelsitatet Hofmann hadde anbrakt helt foran i den første av de to bøkene:

«Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer» (Matt. 24:37-39).

Hoffmann ønsket nok med disse romaner om tiden før syndfloden å holde frem Jesu advarsel til oss om å være rede når han kommer igjen på himmelens skyer, ved å forsøke å levendegjøre denne advarselens alvorlige bakgrunn i en virkelig historisk begivenhet. Dette svarer til hvordan det i 2. Pet. 3:3-13 tales om at dommen som kom over den verden som gikk under i syndfloden, er et vitnesbyrd om at Gud faktisk griper inn i historiens gang. Så selv om det trekker ut med Jesu gjenkomst og dommen over de ugudelige – fordi Gud «har tålmodighet med» oss, og ikke «vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» – så kan vi være sikre på at «Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp», og at det etterpå skal komme «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (hele 2. Pet. 3 er for øvrig sitert helt foran i den andre av de to bøkene Hoffmann skrev om tiden før syndfoden).

Hvis beretningen om Noah og arken ikke hadde hatt bakgrunn i en virkelig historisk begivenhet, så ville både vor Herre Jesu advarsel til oss om å være rede, og Peters argumentasjon for at vi kan regne med løftet om Jesu gjenkomst, ha vært uten troverdighet. Og denne historiske begivenheten må nødvendigvis ha vært av verdensomspennende karakter, for Jesus sier at «vannflommen kom og tok dem alle» (underforstått: «som ikke var i arken»), og Peter taler om at den daværende verden gikk under. Også teksten vi leste fra 1. Mosebok vitner klart om dette: ord som «alt», «alle» og «hvert» går igjen i beretningen (jf. v. 11; 14-16; 19; 21-23); og når vi i 1. Mos. 8:4 hører om at den kjempemessige konstruksjonen som arken var til slutt strandet oppe på noen fjell, så vitner det jo i seg selv om at vannet må ha stått veldig høyt over hele jorden (i henhold til 1. Mos. 6:15 var arken 150 x 50 x 30 alen = minst ca. 138 m x 23 m x 14 m = ca. 44400 m3 = 340 semi-trailere à 300 sauer). Jf. også 1. Mos. 10:32!

Noah var den tiende i den rekken av etterkommere etter Adam og Eva som vi hører om i 1. Mos. 5, og det er ikke  vanskelig å regne seg til både hvor mange år cirka etter skapelsen av Adam og Eva Noah levde, og også cirka hvor lang tid som har passert etter den tiden og frem til i dag. Slik Øivind Andersen skrev i sin «Troslære» (Fjellhaug 1974, s. 59):

«... G.T. gir mange holdepunkter for å beregne tiden fra Adam av. For det første har vi de nøye tidsangivelser i 1. Mos. 4 – 11. Senere finner vi stadig historiske oversikter (det er de såkalte ættetavler) som gjør kronologien nokså oversiktlig. Når vi oftere hører om «vitenskapelige» resultater som gir en fantastisk alder for menneskets liv på jorden, da er de aldri forskningsresultater, men teoretiske slutninger på grunn av evolusjonistisk ideologi. Hva selve forskningsresultatene angår, gir de intet som strider mot Bibelens kronologi. Tvertom.»

Så langt Øivind Andersen. Han bygget altså på Skriftens utsagn, når han skulle uttale seg om disse spørsmålene. Naturhistorievitenskapens resultater bøyde han seg ikke for, når de etter hans oppfattelse stred mot Skriftens utsagn. Og her må vi huske at naturhistorievitenskap ikke er det samme som naturvitenskap. Sistnevnte er empirisk vitenskap, dvs. vitenskap som bygger på eksperimenter, som under like forutsetninger vil kunne gjentas til enhver tid med det samme resultatet. Slik naturvitenskap står derfor ikke til diskusjon; men naturhistorievitenskap bygger på tolkninger av observasjoner i nåtiden, med henblikk på å forklare hva som har skjedd en gang i fortiden. Og i den sammenheng spiller det en avgjørende rolle hvilket ideologisk utgangspunkt forskeren har for sine tolkninger av de foreliggende data: en «evolusjonistisk ideologi» – som Øivind Andersen kalte det –  eller et bibelsk utgangspunkt, der man – som Øivind Andersen – ønsker å ta Bibelens utsagn for pålydende, også hva angår dens historiske og geografiske opplysninger med mer.

Det blir således helt feil når noen i dag påstår at kristne alltid har overlatt til naturvitenskapen å prøve å finne ut, både hvor lang tid Gud brukte da han skapte, og hvordan han gjorde det. Eller når andre advarer mot ung-jord-kreasjonismen og kaller den en kime til sekterisme à la adventister og Jehovas Vitner. I så fall burde man også ha advart imot hva Øivind Andersen sier i sin «Troslære» om alderen for menneskets liv på jorden, istedenfor å forsøke å gjøre ham til en alliert i kampen mot de halv-sekteriske ung-jord-kreasjonistene!

Ut fra en forestilling om at det i begynnelsen – etter at Gud hadde skapt himmelen og jorden – muligens kunne ha vært et veldig langt tidsrom, der jorden lå «øde og tom» (jf. 1. Mos. 1:2), så avviste Øivind Andersen imidlertid tanken om at jordens alder skulle kunne fastslås å være den samme som alderen for menneskets liv på jorden, nemlig ca. 6000 år. Men denne teorien om et tidsmessig gap mellom 1. Mos. 1:1 og 1:3 («Gap Theory») må avvises som spekulativ og uten hold i Skriften for øvrig. Ifølge Skriften ble himmelen og jorden skapt på den første dagen og mennesket på den sjette dagen i skapelsesuken; og en historisk-grammatisk analyse viser at det heller ikke kan være tale om at «dagene» her kan bety «perioder» (slik Øivind Andersen mente at mye talte for, selv om han ikke ville fastslå det).

Men uansett så var det altså Skriftens utsagn som for Øivind Andersen var det avgjørende i slike spørsmål, og ikke en av evolusjonistisk ideologi gjennomsyret naturhistorievitenskap. Derfor har man ingen rett til å ta ham til inntekt for påstanden om at ung-jord-kreasjonismen er «en kime til sekterisme» med mer!

Det står at Gud selv lukket døren til arken, etter at Noah og hans familie hadde gått inn i den, sammen med alle dyrene som Gud hadde befalt Noah å ta med inn i arken (v. 16). Dette forteller oss at her var det overnaturlige krefter i virksomhet, idet Gud selv grep inn i historiens gang for å bringe til utførelse den dommen over jorden som han hadde meddelt Noah i 1. Mos. 6:13: «Nå vil jeg gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med vold. Se, jeg vil ødelegge både dem og jorden».

Syndfloden skyldtes altså ifølge Guds ord ikke naturlige årsaker (jf. også 1. Mos. 8:1), og derfor går det ikke an å regne med at vi kan forklare den «vitenskapelig» – slik vi jo f.eks. heller ikke er istand til å forklare verken Jesu under eller hans opstandelse fra de døde «vitenskapelig». Naturlovene er skapt av Gud, og derfor står det i hans makt å handle på tvers av dem når og hvor han vil!

De seriøse ung-jord-kreasjonistiske organisasjonene som arbeider med disse spørsmålene – som Institute for Creation Research, Creation Ministries International og Studien-gemeinschaft Wort und Wissen – holder derfor også klart frem at vi aldri vil kunne bevise vitenskapelig at syndfloden faktisk har funnet sted. Men vi kan forsøke å forestille oss til hvilke konsekvenser en slik verdensomfattende vannflom ville ha hatt, og se om de observasjoner av sedimenter og fossiler (med mer) som man har gjort, rimer bedre med at en slik flom fant sted for ca. 4500 år siden, enn med evolusjonsteoriens forklaringer av disse observasjoner.

Her må vi først gjøre oss klart hvilken enorm katastrofe syndfloden var. Allerede på syndflodens første dag «brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser ble åpnet» (v. 11), og denne situasjonen varte ved i 150 dager, fremgår det av 8:2 (om enn det verste regnet «bare» varte ved i 40 døgn, jf. 7:12). Dette er ikke stedet å gå i detaljer med hva dette kan ha betydd av katastrofale omveltninger av geologisk art, men Gud hadde altså besluttet å ødelegge ikke bare «alle som hadde pust av livsånde i nesen, alt som levde på det tørre land» (v. 22), men også selve jorden (jf. 6:13).

Fossildannelse forutsetter imidlertid nettopp slike katastrofale tilstander, fordi de levende organismer må begraves hurtigt og effektivt, hvis det skal kunne bli fossiler av dem. Et eksempel på dette er fossilet av et nå utdød reptil, en ichthyosaurus, som føder en unge (vis frem bildet på s. 72 i «The Fossil Record» av J. Morris & F. Sherwin, ICR 2010). Så de mange fossilene av dyr av vidt forskjellig art – både land- og sjødyr – som man har funnet hopt opp på hverandre rundt omkring i hele verden, stemmer godt overens med at en enorm katastrofe som syndfloden kan ha funnet sted.

Når det gjelder tidspunktet for syndfloden, så vil jeg peke på de funn av dinosaur-bløtvev, -blodkar, -blod, -proteiner og -DNA som man forholdsvis nylig har gjort (vis frem bildene på s. 81 i «The Fossil Record»). Naturvitenskapen tilsier at slike organiske rester forlengst skulle ha vært tilintetgjort, om evolusjonsteoriens alder på dinosaur-fossilene hadde vært sanne. Men her ser vi hvordan den evolusjonistiske ideologien trumfer endog naturvitenskapen: Istedenfor å erkjenne at disse fossilene må være langt yngre enn man hittil har trodd, så prøver man å lete etter en forklaring på hvordan de nevnte tingene kan ha blitt bevart i millioner av år. På nettstedet til den ung-jord-kreasjonistiske foreningen SKAPER (www.skaper.no) har jeg skrevet en artikkel om dette, og på CD’en «Evolusjonens Akilleshæler» fra CMI – som SKAPER nettop har fått utgitt med norske undertekster – fortelles det også om blant annet disse funnene av dinosaur-bløtvev m.m.

Et annet eksempel – som samtidig viser at evolusjonismen også har satt sitt preg på arkeologivitenskapen – er funn av flintesteinsverktøy i sedimentlag som ifølge evolusjonslæren er nesten like gamle som dinosaurene. Først ble disse funn beskrevet i vitenskapelige artikler, men etter at evolusjons-læren fikk gjennomslag også innen arkeologien, så ble disse funn dysset ned, idet man hevdet at det ikke kunne dreie seg om menneskelagde redskaper, siden de var funnet i så gamle sedimentlag (vis frem boken «Vergessene Archäologie. Steinverkzeuge fast so alt wie Dinosaurier» av M. Brandt, Studiengemeinshaft Wort und Wissen 2011).

Vi kan og skal aldri gjøre synspunkter vedr. slike ting til et frelsesspørsmål, men hvis en skal fastholde det bibelsynet som for eksempel Øivind Andersen hadde – og som man i dag kan gjenfinne i f.eks. boken «Bibelens syn på sig selv» (Århus 2015, s. 73f.) av Peter Olsen (lektor i systematisk teologi på Dansk Bibel-Institut og førsteamanuensis på Fjellhaug International University m.m.) – så må Skriftens klare utsagn stå over enhver observasjon som man måtte mene utelukker at en slik verdensomfattende vannflom fant sted for ca. 4500 år siden. For alle slike observasjoner av sedimenter og fossiler med mer må – som før nevnt – tolkes, og siden den rådende naturhistorievitenskapen bygger på evolusjonsteoriens ubeviste antakelser, så tolker den alle observasjoner ut ifra dette. Motsatt bygger kreasjonismen / skapelsesvitenskapen på like så ubeviste antakelser om direkte skapelse og syndflod med mer, og tolker alle observasjoner ut ifra dette.

Et frelsesspørsmål blir det imidlertid dersom man forkaster Skriftens klare utsagn om syndefallets historisitet, jf. ikke minst hva apostelen Paulus skriver i Rom. 5:18-19 om frelsens virkeliggjørelse ved ett menneske: «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til til livsens rettferdig-gjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» (jf. også 1. Kor. 15:21-22).

Men når syndefallet ikke kan bortforklares som «en allmenn sannhet i mytologiske klær» (slik noen nylig har forsøkt seg på) – men tvertimot må fastholdes som en historisk begivenhet, hvis ikke selve frelsen i Kristus skal stå i fare – så må det jo selvsagt ha funnet sted på et nærmere bestemt sted og tidspunkt i historien. Og siden det ifølge Skriften helt klart var det aller første mennesket, Adam, som falt i synd, så er det vanskelig å se hvordan man skulle ha grunnlag for å sted- og tidfeste syndefallet til noe annet enn «Edens hage for ca. 6000 år siden».

Et annet tidspunkt kan det som følge av de – av Øyvind Andersen i hans «Troslære» – omtalte «nøye tidsangivelser i 1. Mos. 4 – 11» (med mer) faktisk ikke være tale om. Og da det i Skriften angitte tidspunktet for syndfloden / vannflommen lett kan regnes ut å være cirka 1656 år etter skapelsen av Adam, så er også syndfloden / vannflommen dermed tidfestet til det tidspunktet jeg allerede har nevnt et par ganger, nemlig ca. 4500 år før nå.

Disse tidspunktene har naturligvis ingen betydning i seg selv. Men i møte med en vantro som vil forstå kristendommen «i lys av evolusjonen», og derfor ender opp med å ville bortforklare både det ene og det andre i den kristne troen, så nytter det ikke bare å slå på at man fastholder et historisk syndefall, hvis man ikke er istand til å tidfeste dette så noenlunde (jf. lederartikkelen i siste nr. av Utsyn 10/17). Bibelen selv gir oss imidlertid – slik Øivind Andersen lærte – et godt grunnlag for å foreta en omtrentlig tidfesting av disse historiske begivenhetene (syndefallet og syndfloden / vannflommen).

Tilbake står å minne hverandre om Jesu ord i fortsettelse av dem jeg tidligere siterte fra Matt. 24:37-39, der han profeterte om hvordan tiden rett før hans gjenkomst «på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt. 24:30) vil komme til å likne på «Noahs dager»: «Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Våg derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer» (v. 40-42).

Til enhver tid gjelder det derfor om at vi har søkt tilflukt i «arken», som vi vel godt kan tillate oss å tolke som et bilde på frelsen i Kristus. For slik syndflodens vann frelste de åtte menneskene som var i arken – idet arken jo fløt på vannet –  slik frelser dåpens vann ifølge apostelen Peter også alle de som har tatt sin tilflukt til Jesus og frelsen i ham (1. Pet. 3:20b-21). Det kan gå opp og ned for disse her i verden – slik det sikkert gikk opp og ned for de som befant seg i arken – men like lite som Gud glemte Noah og de som var med ham i arken, like lite glemmer han dem som har tatt sin tilflukt til Jesus og hans frelse. For dem gjelder Guds løfte i Jes. 54:9-10:

«For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg. For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg.» Amen.

Våk og be!

Preken til 1. søndag i fastetiden 14.02.16 på Frøyland Forsamlingshus v/ord. misjonsprest Axel L. Saxe

Prekenteksten som er satt opp på denne 1. søndag i fastetiden er en tekst som tradisjonelt har vært lest på Langfredag som en del av Jesu lidelseshistorie, sammenskrevet etter evangeliene; men etter den siste reformen av tekstrekkene i Den norske kirke, så har den nå blitt en av prekentekstene i Den norske kirke til denne søndagen: Matt. 26:36-45 leses

Man får en følelse av å stå på hellig grunn, når man hører denne beretningen om Jesus og disiplene i Getsemane hage. Slik det står i en salme: ”Smelt mitt hjerte, gråt mitt øye! Se, her lider hellighet!” Men siden det gjennomgående temaet for 1. s. i fasten er ”Jesu fristelse og vår fristelse”, så skal vi prøve å rette vårt fokus mot akkurat dette temaet her i dag.

På gresk er jo ordet for fristelse og prøvelse ett og det samme. Derfor kan vi ett sted i NT lese at Gud ikke frister noen, men at ”enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst” (Jakob 1:13f). Men et annet sted lærer Jesus disiplene sine å be slik til Gud vår Far i himmelen: ”led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde” (Matt. 6:13a). For Skriften viser oss at Gud kan tillate at vi settes på prøve, slik for eksempel en person som Job i GT fikk oppleve det. Og i Dom. 2:20f kan vi lese at Gud lot noen av folkene i Kana’ans land få bli værende der også etter at israelittene hadde inntatt landet, fordi Gud ”ved dem” ville sette ”Israel .. på prøve, om de ville ta vare på Herrens vei og vandre på den, …, eller ikke”.

Gud kan altså tillate at vi kommer inn i situasjoner der fristelser av forskjellig art oppstår for oss. I kampen mot fristelsene har Gud imidlertid gitt oss to sterke våpen: Ordet og bønnen. I dagens tekst blir vi minnet om disse to våpen, idet Jesus formaner de sovende disipler: ”Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” (v. 41).

Vår Herre Jesus sier her indirekte, at når vi som kristne svikter og faller for fristelser, så har det sammenheng med at vi ikke våker og ber. En av de sovende disipler – Peter – fikk tydelig erfare dette, da han kort tid etter det som skjedde i Getsemane fornektet Jesus. For også når Gud setter oss på prøve, så er han trofast: ”Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den” (1. Kor. 10:13b). Men det skjer altså bare når vi bruker de våpen han har gitt oss å kjempe med: Ordet og bønnen.

Det er imidlertid forskjell på prøvelser/fristelser. Til Korinter-menigheten sier Paulus at de ikke har stått overfor annet enn menneskelige prøvelser/fristelser (1. Kor. 10:13a). Dette gjelder antakelig også de fleste av oss som er til stede her i dag. Men vi vet jo at vår Herre Jesus – slik det også fremgår av teksten vår – var prøvet/fristet på et annet plan. For ham besto fristelsen i å velge en annen vei enn den Gud hadde anvist ham, nemlig å være Guds offerlam til soning for våre synder. Og her må vi huske på at han var det eneste menneske som har levd på denne jord uten å begå synd av noen art. Å frivillig ta på seg vår syndebyrde for å frelse oss fra den evige fortapelse kostet ham derfor alt! Denne Jesu selvfornektelse og selvfornedrelse for vår skyld er blant annet beskrevet i de kjente versene i Fil. 2:6-8 (leses).

At det å frelse oss kostet ham alt, reflekteres i dagens tekst både ved at ”sorg og angst kom over ham”, slik at han måtte si til disiplene: ”Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg” (v. 37-38), samt ved hans gjentatte bønn om å få slippe ”denne kalk”, dvs. å måtte lide og dø for våre synder. Men når Jesus ber: ”Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil” (v. 39b), så viser han dermed at han tross alt underordner sin menneskelige vilje helt under Faderens. Og dette er jo hva det i virkeligheten dreier seg om i enhver prøvelse/fristelse.

Vi ser dette så tydelig i Abrahams villighet til å ofre sin elskede sønn Isak, da Gud ba ham om å gjøre det (jf. 1. Mos. 22). Selv om den forferdelige prøvelse som Gud dermed lot Abraham gjennomgå – og i enda høyere grad den prøvelse som Gud lot den enbårne Sønnen sin gjennomgå for vår frelses skyld (jf. blant annet profetien i Jes. 53:10a: ”Men det behaget Herren å knuse ham”) – ligger på et annet plan enn de menneskelige fristelser som har å gjøre med det vi pleier å kalle ”den daglige omvendelse”, så dreier det seg i begge typer fristelse/prøvelse om selvfornektelse.

Paulus taler jo om ”den daglige omvendelse” i de formaningsdelene som finnes i de fleste av hans brev. For eksempel skriver han i Kol. 3:5: ”Så død da deres jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse”. Her tales jo om noe av all den synd som Jesus sa kommer fra menneskehjertet: ”onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott” (Matt. 15:19), og som er årsaken til at syndsbekjennelsen i Den norske kirkes liturgi – i alle fall inntil for ganske nylig – har inkludert setningen: ”… og kjenner den onde lyst i mitt hjerte”.

De menneskelige fristelser som møter oss i det daglige skyldes altså blant annet at det som Skriften kaller ”vårt gamle menneske” fortsatt gjør seg gjeldende på forskjellig måte. Vi kan sammenligne det med situasjonen for israelittene da de var kommet inn i Kana’ans land og Gud lot noen av de tidligere innbyggerne i landet få forbli ubeseiret for å sette folket på prøve, om de ville holde seg til Herren eller la seg friste til avguderi (slik jeg tidligere var inne på).

På lignende måte blir vi daglig prøvet/fristet blant annet pga. ”vårt gamle menneske”, og vi må derfor – slik det heter i Tit. 2:11-12 – ved Guds nåde opptuktes til å ”fornekte ugudelighet og de verdslige lyster” – vel å merke ikke bare forstått som noe vi ser omkring oss, men som noe vi kjenner fra vårt eget hjerte! Vår gamle onde natur må vi ved Guds nåde bli opptuktet til å fornekte, slik at vi kan ”leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er”.

Jeg sa tidligere, at vi i kampen mot fristelsene har fått to sterke våpen å kjempe med, som vi i dagens tekst blir minnet om igjennom Jesu ord til sine sovende disipler: ”Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” (v. 41). Vi skal nemlig legge merke til at Jesus ikke bare formaner disiplene sine til å be, men også til å våke. Vi påminnes dermed ikke bare om bønnens våpen, men også om ”Åndens sverd, som er Guds ord” (Ef. 6:17).

Den som våker er nemlig opptatt av å følge med på hvordan situasjonen utvikler seg med hensyn til dén eller dét som er årsaken til at man våker. Et kanskje litt dårlig eksempel er de såkalte ”valgvaker”, der politisk interesserte spent følger med på hvordan valget forløper inntil det endelige resultatet foreligger, ofte først sent på kvelden eller ut på natten. Et bedre eksempel er vel våkingen om natten i en krigssituasjon, der noen alltid må holde seg våkne for å kunne holde vakt og følge med på fiendens bevegelser.

Våkingen vår som kristne har nettopp sin bakgrunn i en krigssituasjon, der Guds motstander forsøker å dra så mange som mulig med seg i den evige fortapelsen – slik Paulus beskriver det i Ef. 6:11-13 (leses). Til den rustningen som Paulus så i de følgende vers beskriver, hører det to våpen: ”Åndens sverd som er Guds ord” og bønnen (Ef. 6:17-18); og det å våke i bibelsk betydning innebærer nettopp å bruke det førstnevnte våpen i kampen mot fiendens listige angrep – slik som vår Herre Jesus jo selv gjorde i møte med Djevelens fristelser ute i ørkenen (”Det står skrevet: …” – Matt. 4:4, 7 og 10).

I avisen ”Norge I Dag” var det forleden et intervju med en forkynner og forfatter ved navn John Bevere, som blant annet uttalte: ”På samme måte som maskinene må kalibreres, må vi kalibreres av Guds ord. Ifølge ordboken er det å kalibrere å ”sammenligne et instrument mot en normal eller et annet instrument som er mer nøyaktig, for å bestemme avviket fra en korrekt verdi”. Bevere fremholder viktigheten av at vi på samme måte må bli vasket i vannbadet av ordet hver eneste dag” (sitat slutt).

Jeg synes dette er et godt bilde på hva det vil si å våke i bibelsk betydning: daglig å la seg kalibrere av Guds ord. Dette er selvsagt ensbetydende med å leve i det jeg tidligere omtalte som ”den daglige omvendelse”. Uten denne stadige ”våken” vil vår bønn ikke ha noen kraft.

Men omvendt så kan vi kanskje også bli så opptatt av å våke at vi forsømmer å bruke bønnens sterke våpen i kampen mot den onde. Paulus’ mening her er nemlig ikke, at bønnen er noe som så å si kommer i tillegg til alt det andre han har nevnt i de foregående vers, men at anvendelsen av de forskjellige deler av rustningen og av Åndens sverd hele tiden skal skje under bønn og påkallelse, slik at vi ”ber til enhver tid i Ånden”. Dvs. vi skal våke og be til stadighet, sml. Luk. 21:36: ”Men våk hver tid og stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen ”, og 1. Tess. 5:17: ”Be uten opphold!”.

Dette må imidlertid ikke misforstås som om vi skal forsøke å ”stå på tærne” hele tiden åndelig sett. Under forberedelsen av denne talen, kom jeg til å tenke på et lite skrift av kineseren Watchman Nee, som døde i 1972 etter å ha sittet 20 år i fengsel pga. sin tro. ”Sidde, vandre, stå” heter skriftet, der han med utgangspunkt i Efeserbrevet på sin originale måte beskriver hvordan vi som kristne hele tiden må ha som utgangspunkt at vi er satt med Kristus i himmelen (Ef. 1:20; 2:6). Først da kan vi lykkes med å vandre i Ånden (Ef. 4:1, 17; 5:2, 8; jf. Gal. 5:16; Rom 8:4), dvs. å leve i ”den daglige omvendelse”. Faktorenes orden her er ikke likegyldig, men tvert imot helt avgjørende! Slik han skriver et sted: ”Vi har søgt at gøre det klart, at kristenlivet ikke begynder med at ”vandre”, men med at ”sidde”. Hver gang vi ændrer på denne guddommelige orden, bliver resultatet dårlig. Vor Herre Jesus Kristus har gjort alt for os, og vi må lære at hvile tillidsfuldt i ham”.

Litt senere skriver Watchman Nee så: ”Kristenlivet begynder med at sidde – dette fører til at vandre – men hermed ender det ikke. Enhver kristen må også lære at stå! Enhver kristen må være beredt til kamp. Vi må lære at sidde med Kristus i det himmelske, og vi må vandre ham værdigt her på jorden – men vi må også lære at stå i striden – stå fjenden imod. Det er dette det sidste afsnit i Efeserbrevet handler om (kap. 6:10-20). Paulus kalder det for vor kamp mod ondskabens åndemagter. …. Vi kæmper mod Satan for at bevare og beholde den sejr, Herren allerede har vundet for os. Ved at oprejse vor Herre Jesus fra de døde proklamerede Gud, at hans Søn havde besejret hele mørkets rige – og den sejr er skænket os frit! … Satan forsøger ikke i første omgang at få os til at synde. Nej, han koncentrerer sig om at lokke os ud af den fuldstændige sejrs område – og da kan han let fælde os! Gennem vor forstand eller vore følelser angriber han vor stilling i Kristus og vor vandring med ham i Ånden. Men husk, at der er et våben til forsvar for hvert punkt han angriber – der er en hjelm og en brynje, der er et bælte og sko – og over det altsammen er der troens skjold, med hvilket vi kan avbøde alle fjendens frygtelige pile. Troen sier: ”Kristus er højt ophøjet! Vi er frelst af hans nåde! Vi har direkte adgang til Gud ved ham! Han bor i os ved sin Ånd!” – Så langt Watchman Nee.

Guds folk kommer imidlertid også ut for fristelser og prøvelser på menighetsplan. Dette fremgår for eksempel av brevene til de sju menigheter i Åp. kap. 2-3, og kirkens historie har mange eksempler på at menigheten har blitt utsatt for fristelser til å vike av fra Veien (jf. Johs. 14:6 og omtalen i bla. Apg. 9:2, 19:9 og 22:4 av den kristne tro som ”Veien” og de kristne som ”de som hører Veien til”), pga. forfølgelser uten ifra og/eller som følge av forførende røster innen ifra. Hva det siste angår, så profeterte Paulus om dette i sin tale til menighetens eldste i Apg. 20, der han bla. sa: ”Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor! … (v. 29-31a).

Den tidligere omtalte kalibreringen ved hjelp av Guds ord må derfor også skje på menighetsplan. Også her må alt prøves på Guds ord, slik at ikke forførende røster får innpass. Dessverre er det akkurat dette som har skjedd i Den norske kirke! Biskopene anbefaler nå at det vedtas en liturgi for vielse av homoseksuelle. Men som Jon Kvalbein skrev i Dagen forleden (12.02.16), så er det her tale om ”Et forførende evangelium”. Under henvisning til Paulus’ sterke ord i Galaterbrevet om forbannelse over dem som forkynner et ”annet evangelium”, skriver Kvalbein bla.:

”Evangeliet er budskapet om Jesus Kristus som led en stedfortredende død for våre synder. Han ville frelse oss fra Guds dom og evig fortapelse. Evangeliet er at en synder som bekjenner sin synd og vender om til Kristus, blir rettferdiggjort ved tro. Det moderne liberale evangelium er noe helt annet. Å leve i strid med det sjette bud, utløser ikke Guds vrede. Det trengs ingen syndsbekjennelse. Kirken kan lyse Guds velsignelse over livet ditt uansett. Faktum er: De som vil velsigne det som Gud fordømmer, står for et ”annet evangelium”. De gir mennesker frimodighet til å vandre videre på den brede vei med god samvittighet. Slik undergraves rettferdiggjørelseslæren, den som kirken står og faller med. Den sanne kirkens oppgave er å hjelpe mennesker til frelse og evig liv hos Gud. Det liberale evangelium forfører mennesker bort fra Gud. De kirkeledere som går inn for vielse av likekjønnede par, er vranglærere som splitter kirken. En kirke som vedtar en slik liturgi er en løgnkirke” (sitat slutt).

Den store fristelse for Guds folk i denne situasjonen er å tilpasse seg den nye situasjonen – akkurat slik det var under krigen her i Norge, da Quisling-regjeringen kom med sine forordninger om blant annet oppdragelse av barna til å bli ”gode” nazister. Den gangen forfattet man et bekjennelsesskrift: ”Kirkens Grunn”, som ble lest opp i de aller fleste av landets kirker påskedag 1942. Det første man her holdt frem var: ”Vi bekjenner at den hellige Skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig lære og liv, …”.

I dag er situasjonen faktisk enda alvorligere, fordi forførelsen kommer innen ifra – men ”Hvem deler vår Herres smerte? Hvem våker med Jesus i verdens natt og bærer hans sorg i sitt hjerte?” (NoS 1983 nr. 128, v. 2). Amen.

Nedenstående artikkel er en norsk oversettelse v/ Axel Saxe av en artikkel fra Institute of Creation Research sitt månedsmagasin Acts & Facts 39(10): 4-7. Den originale artikkelen kan finnes på www.icr.org/article/5669/.

Dr. Albert Mohler:

Hvorfor ser universet så gammelt ut?

De teologiske omkostninger ved gammel-jord tenkning

Det å sitere 1. Mos. 1:1 i dagens akademiske sirkler – sekulære så vel som kristne – framkaller langt sterkere reaksjoner enn man skulle forvente i vår vitenskapsmettede kultur. Sekulære ateister er sikre på at spørsmålet om opphavet til alt må besvares utelukkende gjennom en naturalistisk tilnærming. Det finnes ikke noen plass for Gud i deres tenkning og konklusjoner. På den andre siden kjemper kristne intellektuelle fortsatt med dette spørsmålet i et forsøk på å bringe harmoni mellom vitenskap og tro, mellom den empiriske vitenskapens bekreftede resultater og den bibelske kristentroens grunnleggende doktriner. Kan de to harmoniseres? Og i så fall: hva er prisen?

Det spørsmålet som setter samtalen mellom vitenskap og Bibelen i fokus, er et spørsmål som setter søkelyset på flere hovedspørsmål vedrørende vitenskapens pålitelighet, Skriftens troverdighet og livssynene som styrer vår forståelse av begge. Spørsmålet er: Hvorfor ser universet så gammelt ut?

Det er kun få svaralternativer. Kanskje ser universet så gammelt ut, fordi det er så gammelt. Kanskje er det i virkeligheten ikke så gammelt, som det ser ut. Noen vil simpelthen si: ”Vi kan ikke besvare spørsmålet”, eller likefram: ”Spørsmålet er ikke viktig”.

Men det er et uhyre viktig spørsmål, som kristne skulle være i stand til å besvare. Svaret må imidlertid tilfredsstille både den aktuelle bibelteksten [1. Mos. 1:1 – 2:3] og Skriftens store helhetsbilde.

En likefram og direkte lesning av Genesis 1:1 – 2:3 tilsier at teksten beskriver sju 24-timers dager – seks skapelsesdager og en avsluttende hviledag for Gud. Det er tydeligvis tale om en bestemt skapelsesrekkefølge. Om det enn ikke hersket fullstendig enighet om dette synet, så var dette den kristne kirkes uproblematiske konsensus og tradisjonelle syn inntil tidlig i det 19. århundre.

I løpet av de siste 200 årene har det imidlertid dukket opp fire store utfordringer til den tradisjonelle lesningen av 1. Mosebok.

Den første utfordringen var de geologiske fossilfunn, som for oppdagere, vitenskapsmenn og kristne i tiden etter opplysningstiden åpenbarte en historie om fossiler og lag rundt om på jorden, som ga dem grunn til ettertanke, når de prøvde å forstå disse nye dataene i lyset av den tradisjonelle, bibelske beretningen om jordens tidlige historie.

For det andre representerte framkomsten av Darwins teori om artenes opprinnelse gjennom naturlig utvalg – som siden har blitt fundamentet for evolusjonsteori på tvers av vitenskapene – en direkte utfordring til den tradisjonelle fortolkningen av 1. Mosebok.

Den tredje store utfordring kom som et resultat av at man i Midtøsten fant oldtidsparalleller til beretningene i de første kapitlene av 1. Mosebok, slik som Enuma Elish og Gilgamesh-eposet. Da forskere begynte å studere disse dokumentene, så førte det til at noen av dem begynte å se på de første kapitlene i 1. Mosebok som bare én av flere skapelsesberetninger fra Midtøsten.

Endelig spilte bibelkritikken en vesentlig rolle når det gjaldt å utfordre ektheten, nøyaktigheten og – i siste ende – autoriteten til 1. Moseboks beretning om universets opphav og jordens historie. Den teologiske kritikken på dette planet søkte – først og fremst gjennom bruken av kildehypotesen (eller JEDP-teorien) – å så tvil vedrørende forfatterskapet til GTs bøker, hvilket fikk disse forskere til å betrakte Mosebøkene og andre bøker i GT som rent menneskelige dokumenter.

Disse utfordringene må man ta i betraktning, når man skal prøve å besvare spørsmålet om hvorfor universet ser så gammelt ut.

Så, akkurat hvor gammelt ser universet ut til å være?

For øyeblikket er det vitenskapelig konsensus om at jorden og vårt solsystem er omkring 4,5 milliarder år gammelt. Universets alder hevdes nå å være ca. 13,5 milliarder år, hvilket essensielt er en matematisk ekstrapolasjon av data fra radiometriske aldersbestemmelser, det anslåtte starttidspunktet for et Big Bang, samt teorier relatert til universets utvidelse.

Den vesentligste bestemmende vitenskapelige forutsetning for de høye aldre på jorden og universet er uniformitetsteorien, som Charles Lyell og andre framsatte tidlig i det 19. århundre. Den innebærer, at prosessene vi observerer på jorden i dag danner mønster for hvordan fysiske prosesser alltid har forløpet. Hvis prosesser forløper langsomt og gradvis i dag, og hvis disse prosesser alltid har forløpet slik, så må jorden være mye, mye eldre enn religiøse tekster – slik som 1. Mosebok – hevder.

I motsetning hertil, så har kirkens konklusjon og konsensus gjennom alle århundrer vært dèn, at jorden og universet er meget unge, bare noen få tusen år gamle.

Uoverensstemmelsen mellom evolusjonsteorien og Bibelen vedrørende universets alder er altså ikke noen liten sak. Snarere er det en sak som har enorme teologiske konsekvenser.

Baptist-professor William Dembski taler om at vårt nåværende ”mentale miljø” er skapt av den intellektuelle antakelsen av at verden er meget gammel. Dette innebærer ifølge Dembski, at man ikke kan uttale seg i konfrontasjon med dette miljøet uten å måtte betale en høy pris for det.

Den kjente teologen Bruce Waltke kom nylig i fokus, fordi han i et videoprogram hadde sagt, at hvis ikke evangeliske kristne aksepterte evolusjonsteorien, så ville man bli redusert til en teologisk og intellektuell sekt.

Bernard Ramm – en vel kjent evangelisk teolog fra det 20. århundre – argumenterte også for at evangeliske kristne måtte akseptere evolusjonsteorien.

Ny-ateismens fire fanebærere – Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris og Christopher Hitchens – hevder at evolusjon er den siste spikeren i gudstroens gravkiste. Vitenskapens ”bekreftede” funn og konklusjoner gjør det umulig å fastholde ikke bare 1. Mosebok, men også gudstroen.

Særlig Richard Dawkins vitner om, at det var darwinismen som gjorde det mulig for ham å bli en intellektuelt tilfredsstilt ateist. I hans nye bok ”The Greatest Show on Earth” går Dawkins så langt som til å foreslå, at de som fornekter evolusjonsteorien skal foraktes og marginaliseres intellektuelt sett på linje med holocaust-fornektere. For ifølge ham er evolusjon et faktum som ingen intelligent person kan benekte.

Men likevel har den kulturelle og intellektuelle eliten panikk og klør seg i hodet i vantro, fordi majoriteten av amerikanere etter 150 års darwinistisk revolusjon stadig forkaster evolusjonsteorien.

Der er også panikk blant evangeliske kristne. Bruce Waltke er bare toppen av isfjellet. Francis Collins, Peter Enns, Karl Giberson, Darrel Falk og andre tenkere i BioLogos Forum slår for eksempel tilbake mot det tradisjonelle synet på 1. Mosebok, og gir tilsynelatende forskningsbaserte begrunnelser for at Bibelen må leses i lyset av evolusjonsvitenskapen.

Grunnleggeren av BioLogos og president Obamas foretrukne som leder av National Institutes of Health, Francis Collins, holder i sin bok ”The Language of God” fram, at vi vil miste troverdighet i formidlingen av evangeliet, hvis ikke vi distanserer oss fra den anti-intellektualisme som vi ifølge eliten vil stå for, om vi ikke aksepterer evolusjonsteorien.

Hvilke valgmuligheter har vi i lyset av dette? Det finnes vesentlig sett fire hovedteorier vedrørende fortolkningen av 1. Mosebok, når det gjelder skapelsen og jordens alder.

Den første er selvfølgelig det tradisjonelle synet, at det i skapelsesberetningen er tale om vanlige 24-timers døgn. Dette er den mest likeframme måten å lese teksten på. Mønsteret med aften og morgen, den litterære strukturen og Skriftens øvrige utsagn – alt peker i retning av 24-timers døgn, når man studerer det på fornuftig vis.

Den andre valgmuligheten er dag-tidsalder teorien. I henhold til dette synet refererer det hebraiske ordet yom til en mye mer ubegrenset og antakelig veldig lang tidsperiode. Disse ”tidsalder-lange” dager blir beskrevet som overlappende hverandre og ikke klart avgrensede, og de skal ikke forstås som 24-timers døgn. Blant lang-tidsalder teoriene er dag-tidsalder tilnærmingen den minst problematiske eksegetisk sett, idet den innebærer de færreste komplikasjoner og problemer. Men vanskelighetene ved denne teorien har ikke bare med eksegetiske spørsmål å gjøre.

Den tredje valgmuligheten er rammefortellingsteorien. Her springer man over spørsmålet om skapelsesdagenes lengde og konkluderer med at skapelsesberetningen bare er en litterær ramme, en måte å fortelle på om Guds forsynsbaserte skapelse. Denne teorien antar at jorden er gammel og man har ikke behov for å fastholde en bestemt rekkefølge i skapelsen. Dette kan imidlertid ikke forsvares i lyset av Skriften, der Gud åpenbarer forbausende historiske detaljer og guddommelig orden.

Den fjerde valgmuligheten er å betrakte Genesis 1 – 11 som vesentlig sett en myte på linje med andre skapelseshistorier fra Midtøsten, gitt til nytte og gagn for det hebraiske folket. Dette synet må uten videre forkastes som en direkte motsigelse av Skriftens feilfrihet og ufeilbarlighet.

Blant alle disse valgmulighetene er det bare en seks-døgns skapelse som nødvendiggjør en ung jord. De øvrige tillater – eller direkte impliserer – en meget gammel jord.

Det som i første rekke mangler blant evangeliske kristne i dag er en overveielse av de teologiske omkostninger ved gammel-jord synet. Samtalen om dette mangler enten helt eller den er blitt marginalisert. De eksegetiske omkostninger – med hensyn til Skriftens integritet og fortolkning – ved å gjengi teksten på en hvilken som helst annen måte [enn den tradisjonelle] er simpelthen for høye. Men de teologiske omkostninger er faktisk langt høyere.

Idet vi betrakter Skriften forstår vi at den er det den utgir seg for å være: Guds ufeilbarlige Ord – hvert ord er inspirert av Den hellige Ånd. Det er tale om en skriftlig signert åpenbaring av den ene sanne og levende Gud, som har fortalt en historie gjennom teksten, en stor fortelling om skapelse, syndefall, forløsning og fullendelse, og som vi alle skal stå til regnskap for.

Den bibelske skapelsesberetning er mer enn bare fakta-meddelelse. Det er en beretning om hensikten med at universet ble skapt av en eneveldig, hellig og godgjørende Gud som en skueplass for hans egen herlighet og ære. Den åpenbarer hensikt og formål ikke bare i skapelsen, men også som en del av frelseshistorien. Læren om skapelsen er fullstendig uatskillelig ifra læren om gjenløsningen.

Beretningen om syndefallet i 1. Mos. 3 beskriver menneskets syndighet og Adam som menneskehetens hode, og som en konsekvens herav, hvordan den historien for alltid har innvirket på skapningen, hvorfor ting er ødelagte i dag, og hvordan det skjedde. Verden som vi kjenner den er en 1. Mos. 3 verden – det er tale om en fallen skapning. Enda vesentligere er det, at hvis vi bare hadde disse to første deler av Skriftens frelseshistorie, så ville vi ha vært fortapte og for alltid under Guds rettmessige dom og vrede.

Men fortellingen om Guds åpenbaring utelater ikke den betydningsfulle frelsesplanen som Gud la før universet ble skapt. Skriften presenterer denne i skikkelse av Kristi person og gjerning, betydningen av hans forsoning og evangeliets rikdom.

Endelig peker Skriften imot fullendelsen, en avsluttende dom, det nye Jerusalem, en ny himmel og en ny jord. Den peker mot Guds herredømme ved historiens avslutning og avslutningen av denne tidsalderen. I den nye skapningen vil Gud være kjent ikke bare som skaper, men også som forløser, hans herlighet og ære vil være uendelig større for oss, fordi vi nå kjenner ham som dem som har blitt kjøpt med en pris, [idet vi har blitt] forløste ved Lammets blod og brakt inn i hans nærhet.

Vår regnskapsavleggelse i forhold til denne store fortellingen om frelseshistorien involverer to avgjørende temaer: Adams og Evas historisitet og syndefallets historisitet.

I Rom. 5:12 leser vi: ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle – ”. Paulus baserer sin forståelse av menneskets syndighet og Adam som menneskehetens hode på en historisk Adam og et historisk syndefall.

Når man slutter seg til at jorden må være gammel, så er dette basert på visse spor man finner – spor som også forteller en historie. Fossilene forteller for eksempel en historie om det som antas å være millioner og milliarder av års skapelse før Adams opptreden på scenen. Men den vitenskapelige konsensus vedrørende betydningen av disse historisk avsatte sporene går langt videre, idet den antar eksistensen av hundretusener av hominider og pre-hominider. Å fastholde en gammel jord samtidig som man vil fastholde Adams og Evas historisitet, krever en vilkårlig inngripen av Gud i en biologisk utviklingsprosess over milliarder av år, der han handler på en helt spesiell måte for å skape Adam og Eva.

Den nåværende samtalen vedrørende Bibelens skapelsesberetning og jordens alder har fått noen til å redefinere Adams identitet. I sin kommentar til Romerbrevet foreslår John Stott faktisk at Adam var et eksisterende hominid som Gud adopterte på en spesiell måte, idet han implanterte sitt bilde i et allerede eksisterende Homo sapiens. Teologisk sett krever dette at de andre Homo sapiens som da levde på jorden ikke var bærere av Guds bilde.

I sin nye bok Creation or Evolution: Do We Have to Choose? foreslår Denis Alexander at “Gud I sin nåde tok ut et par neolittiske bønder for hvem han valgte å åpenbare seg selv på en spesiell måte, idet han kalte dem til fellesskap med seg selv, slik at de skulle lære ham å kjenne som en personlig Gud”. Et par neolittiske bønder? Er dette på noen måte en mulig og legitim utlegning av 1. Mosebok? Mest foruroligende er ikke innholdet av boken, men tilslutningen fra J. I. Packer på forsiden av omslaget, der han sier: ”Helt sikkert den best informerte, klareste og mest veloverveide behandling av spørsmålet og tittelen som eksisterer i dag”.

Peter Enns – en medarbeider i BioLogos Forum – skrev en artikkelserie kalt ”Paul’s Adam”, der han fastslår at ”Adam og Eva for Paulus var menneskehetens foreldre. Dette er mulig, men ikke tilfredsstillende for dem som har kjennskap til enten naturvitenskapelige eller arkeologiske data”. Han mener at vi må oppgi Paulus’ Adam; i sin referanse til Adam er Paulus begrenset pga. sin avhengighet av primitive oppfattelser.

Professor ved Eastern Nazarene University og visepresident i BioLogos, Karl Giberson, sier: ”Selvsagt er Adams og Evas historisitet og deres syndefall vanskelig å forene med naturhistorien.” Han fortsetter:

"Man kunne for eksempel tenke seg at Gud på et eller annet tidspunkt i evolusjonshistorien ”utvalgte” to mennesker ifra en gruppe av mennesker under utvikling, gav dem sitt bilde og plasserte dem i Eden, som de straks ødela ved å synde. Men denne løsningen er utilfredsstillende, kunstig og bestemt ikke hva forfatteren av 1. Mosebok mente å si."

Dr. Giberson er ikke en som forsøker å forsvare 1. Mosebok; hans hensikt er å forsvare evolusjonsteorien.

En gammel-jord tenkning er vanskelig å forene med en historisk Adam slik han er framstilt i 1. Mosebok og Romerbrevet. Den innvikler seg i mange vanskeligheter både når det gjelder eksegese og en frelseshistorisk forståelse av Skriften. Dette blir klarere i lyset av det andre store temaet som står på spill her, nemlig syndefallet.

Fra 1. Mos. 3 og gjennom hele Skriften (e.g., Rom. 8) er dét som vi kjenner til i verden i dag som naturkatastrofer, jordskjelv, vulkanutbrudd, lidelse, død, vold, rovdyrdrap – dét er alt sammen resultater av syndefallet. Forsøket på å forene denne læren med en gammel jord skaper enorme problemer, som antakelig klarest illustreres av måten hvorpå Adams synd blir behandlet.

Er det sant hva Paulus sier, at døden kom inn i verden som en følge av synden? Hvis vi ut ifra vitenskapelig konsensus vil dra den slutningen at jorden er gammel, så må vi anerkjenne at denne konsensus også innebærer at syndens virkninger – millioner og milliarder av døde skapninger – var tilstede lenge før Adams (eller det første menneskes) tilsynekomst, og helt sikkert lenge før enn muligheten var tilstede for at Adam kunne falle i synd. Disse virkninger tilskrives i Bibelen utelukkende syndefallet. Ingen kristen lesning av Skriften ville noen sinne kunne resultere i en slik konklusjon – ikke i det hele tatt.

I Rom. 1 skriver Paulus ikke bare at Gud har åpenbart seg i naturen, men også at hans usynlige vesen klart skulle kunne erkjennes i naturen – eller det som noen kaller naturens bok. Vi lærer mye fornuftig observerbar sannhet ved å studere naturens bok. Vi har fått intellektuelt ansvar for å lære vår verden å kjenne, fordi Gud har åpenbart naturen som begripelig for vår forstand. Men det er helt klart et problem her, som bringer oss tilbake til syndefallet.

Paulus gjør det klart, at selv om Gud har åpenbart seg selv i naturen – slik at ingen av oss er uten unnskyldning – så er vårt syn så omtåket og ødelagt, at vi ikke lenger er i stand til å se klart. Himlene forteller om Guds herlighet og ære, men det syndige mennesket nekter å erkjenne denne umiddelbart innlysende kjensgjerning.

Teologisk katastrofe blir resultatet når naturens bok (den alminnelige åpenbaringen) anvendes til å trumfe Guds spesielle åpenbaring, når vitenskap settes over Skriften som autoritativ og tvingende. Og dette er selve sentrum i denne diskusjonen. Selv om noen vil hevde at Skriftene ikke står i fare, så fører den nåværende samtalen om denne saken i en retning som vil gjøre ubotelig skade på vår evangeliske bekjennelse av Guds Ords nøyaktighet og autoritet.

For eksempel sier Kenton Sparks – som skriver for BioLogos – at enhver omtale av Bibelen som ufeilbarlig gjør aksepten av teistisk evolusjon umulig. Utvilsomt riktig. De evangeliske har ifølge ham spillet seg selv opp i et hjørne – vi har kommet oss inn i en intellektuell blindgate med vår forståelse av bibelsk ufeilbarlighet. Han mener vi må erkjenne, at Bibelen faktisk inneholder historiske, teologiske og moralske feil.

Peter Enns – som er en av de vanligste skribentene i BioLogos – mener at vi må komme til forståelse av at Skriftens forfattere simpelthen tok feil, når det gjelder mange vitenskapelige og historiske påstander.

Hver gang det vitenskapelige etablissementet således kommer fram til en konsensus-forståelse vedrørende funn i naturen, så skulle kristne pånytt måtte gjennomtenke deres syn på andre temaer av bibelsk betydning, slik som jomfrufødselen eller Kristi oppstandelse fra de døde? Skal vi la vår kosmologi eller frelseshistoriske forståelse av Skriften underkastes forhør ut ifra det vi blir fortalt er den moderne vitenskaps bekreftede resultater? Å gjøre slik vil helt sikkert føre til katastrofe, til en frontkollisjon, som skulle tvinge kristne til å skjønne hva som faktisk står på spill teologisk sett, og til å forberede seg på å gi bibelsk sunne svar.

Hvorfor ser universet så gammelt ut? For det første, så er den mest naturlige forståelse av universets alder ut ifra Skriften denne: Universet ser gammelt ut, fordi Skaperen skapte det fullt ferdig.

Da han skapte Adam, var Adam ikke et foster; Adam var en mann. Han framtrådte som en mann, hvilket ut ifra vår forståelse ville ha krevd tid for Adam til å eldes. Men ikke for Guds suverene, kreative makt. Han satte Adam i hagen. Hagen besto ikke bare av frø; det var en ytedyktig, fruktbar, moden hage. Beretningen i 1. Mosebok hevder klart at Gud skaper og danner ting fullt ferdige fra begynnelsen av.

For det andre ser universet gammelt ut, fordi det bærer vitnesbyrd om virkningene av syndefallet, og således om Guds dom gjennom Syndflodens katastrofe og utallige katastrofer siden. Verden ser gammel ut fordi den – som Paulus sier i Rom. 8 – sukker og stønner. Den gir empirisk vitnesbyrd om syndens realitet. Og selv om dette kosmos er skueplassen for Guds herlighet og ære, så er det mere presist skueplassen for Guds herlighet og ære med tanke på det forløsningsdramaet som finner sted her på denne planeten, og som forteller historien om Guds kjærlighet. Er dette forenelig med påstanden om at universet er 13,5 milliarder år gammelt?

I vår bestrebelse for å være mest mulig tro imot Skriftene og mest mulig ansvarlige i forhold til evangeliets store budskap, så vil en forståelse av skapelsen innenfor rammen av vanlige 24-timers døgn og en ung jord innebære langt færre komplikasjoner, langt færre teologiske problemer; og dette er faktisk den mest likeframme og ukompliserte lesningen av teksten, idet vi skjønner at Gud her forteller oss hvordan universet ble til, og hva det betyr. Universet forteller historien om Guds – Den gamle av dagers – herlighet og ære.