I forlengelse av innlegget jeg publiserte her på bloggen min i går - samt i tilkntning til et innlegg på dagen.no 25/6 av Ottar Endresen: "Rock og offerkjøtt i den kristne forsamlingen" - vil jeg gjøre oppmerksom på nedenstående siste delen av et innlegg som jeg sendte Dagen 18/5, men fikk i retur fra dem 21/5 med anmodning om å forkorte det til under halvparten av opprinnelig størrelse.

Ottar Endresen skriver i innlegget sitt at han har savnet dette perspektivet i debatten. Men det skyldes altså ikke undertegnede, men Dagens leserbrevsredaksjons anmodninger til meg om å forkorte innlegg (det forkortede innlegget sto på trykk i Dagen 5/6 under overskriften "Den kristne musikk-friheten er en frihet under ansvar for gud").

Men så sant "Bibelen ikke gir oss klare ord når det gjelder valg av musikkformer" - slik Bygstad nå har innrømmet - så må noen av Paulus' formaninger i Rom. 14:1ff vedrørende de kristnes forhold til visse adiafora-spørsmål kunne overføres på spørsmålet om bruk av musikkformer i kristen formidling. 

 

Når det gjelder adiafora-spørsmål, så skylder vi ifølge Rom. 14:1 ff først og fremst å vise kjærlighet overfor våre søsken i troen (jevnfør også 1. Kor. 8:1ff og 10:23ff). 

 

Dette gjelder imidlertid både den som "har tro til å ete alt" og den som "er svak [i troen, og som derfor] eter bare grønnsaker. Den som eter [alt], må ikke forakte den som ikke eter [alt]. Og den som ikke eter [alt], må ikke dømme den som eter [alt]" (Rom. 14:2-3). 

 

Men hva da med ordene i Rom. 14:15a: "Og dersom du med din mat [les: bruk av musikkform i kristen formidling] volder din bror sorg, da vandrer du ikke i kjærlighet"? 

 

Ja, slik det fremgår av det neste halv-verset, så sikter ordet "sorg" her til dette at "[d]u må ikke med din mat [les: bruk av musikkform i kristen formidling] føre den i fortapelse som Kristus er død for!" (Rom. 14:15b). 

 

Derfor handler Rom.14:15f "bare [om slike] tilfeller der man [ved å spise en bestemt form for mat - les: bruke en bestemt form for musikk i kristen formidling] vil kunne forårsake at en [trosmessig] svakere bror faktisk faller i synd; i motsatt fall ville dette innebære at hele standarden for [mat - les: musikkformer] i slike tilfeller ville blitt bestemt av de svakeste kristnes rigorøse holdninger" (George Eldon Ladd: "A Theology of the New Testament", Grand Rapids 1974, s. 523 - min oversettelse).

 

Axel Lundholm Saxe

ord. misjonsprest

Fikk beskjed fra Dagens leserbrevsredaktør forleden om at jeg måtte regne med å få flere innlegg i retur i fremtiden, hvis jeg fortsatte med å sende dem så mange innlegg (25 publiserte innlegg det siste året, herav 11 i løpet av de siste 17 uker). Samtidig returnerte Dagen nedenstående respons på Jan Bygstads avsluttende innlegg i musikkdebatten (som står på trykk i Dagen for i dag).

Med innlegget "Musikkdebatten: Ti spørsmål - og litt til" (dagen.no 23/6) ønsker Jan Bygstad for sin del "å sette punktum for debatten rundt musikkspørsmålet". 

I innlegget sitt gjentar han imidlertid noen beskyldninger mot sin motpart i debatten, som jeg hermed må be om spalteplass for å imøtegå pånytt.

Bygstad hevder således at hans motstandere - "uten forsøk på dypere grunngjeving" - i debatten har fremført "påstander om at "musikk er nøytral" og at "musikkspørsmålet er et adiaforon"". 

Dette stemmer jo ikke, for undertegnede har for det første flere ganger vist til at det ifølge avdøde prof. Aksel Valen-Sendstads "Innføring i KRISTEN ETIKK" (Oslo 1984) bare finnes to kategorier av etiske spørsmål innen kristen etikk: spørsmål som er avgjort på forhånd i Bibelen, og så adiafora-spørsmålene. 

Og i og med at Bygstad selv har innrømmet at "Bibelen ikke gir oss klare ord når det gjelder valg av musikkformer" (Dagen 23/5), så må altså musikkspørsmålet høre under adiafora-spørsmålene i den kristne etikken. 

For det andre, så har jeg også flere ganger - igjen med referanse til Valen-Sendstad -fremholdt at adiafora-spørsmål i kristen forstand ikke er "kristelig-nøytrale spørsmål", selv om de hører under fornuftens avgjørelse.

Dette har ifølge Valen-Sendstad som konsekvens, at "[i]ngen ... i slike saker [har] grunnlag for eller rett til å sette seg til doms over andres samvittighet, tro og moralske holdning" (s. 194). 

De kriterier som derfor kan komme på tale her, er således bare dem som ifølge Skriften gjelder for adiafora-spørsmål generelt og som vi finner i Rom. 14:1ff, samt 1. Kor. 8:1ff og 10:23ff. 

Flere av de spørsmålene som Bygstad stiller i sitt innlegg er således enten allerede besvarte eller overflødige, siden de forutsetter at musikk-spørsmålet ikke er et adiaforon i kristen forstand (gjelder spørsmålene 1 - 3 og 5 - 6). 

Hva angår spørmål 4 og 7, så har de begge å gjøre med den konteksten som de enkelte musikkformer skal brukes i, og der er vi jo enige om at denne konteksten har stor betydning. 

De tre siste spørsmålene til Bygstad (8 - 10) går vel alle på dette med den kristne menighetens kall til å være hellige, i motsetning til å la seg påvirke og prege av tidsånden etc.

Også dette har jo på et vis med kontekst å gjøre. Men slik Mesteren selv omga seg med "tollere og syndere", uten at dette betød at han lot seg påvirke i syndig retning, slik må vi som kristen menighet jo være "i verden", selv om vi ikke er "av verden".

Det forekommer meg at Bygstad her opererer med et GT-lig, ytre hellighets-ideal, når det gjelder menighetens gudstjeneste. Men det NT-lige gudstjeneste-idealet er jo dét som står beskrevet av apostelen Paulus i 1. Kor. 14:26ff!

Endelig nevner Bygstad avslutningsvis igjen dette med risikoen for å "søke åndelige mål ved hjelp av kjødelige midler". Men "kjødet" kan jo ytre seg på mange forskjellige måter, og felles for dem er vel at oppmerksomheten dras vekk fra det budskapet som skal formidles i en kristen sammenheng.

Når man for eksempel i mange århundrer brukte latin som gudstjeneste-språk i den romersk-katolske kirke, så var jo dette en tradisjon som reformatorerne fant å måtte bryte med, fordi den representerte en slik kjødelig hindring for evangeliets frie løp.

På samme måten kan stive, arkaiserende musikkformer i dag være en kjødelig hindring for evangeliet, mens det å bruke mer moderne musikkformer kan være det motsatte. Men at det her finnes kjødelige "grøfter på begge sider av veien", skal ikke benektes!

Axel Lundholm Saxe

ord. misjonsprest